RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Gjensyn med Norge

Avskjeden med Norge, familie og venner var tung og kofferten man hadde med var full av illusjoner. Alt det fine som bare eksisterte i Norge, hjemlandet, måtte bevares trodde man.

De første årene i utlandet forsterket illusjonene. Hver gang noe ukjent skjedde, var tankene alltid: "Noe slikt ville aldri skjedd i Norge." Illusjonenes makt var uten grenser.

Dette er generelt for alle som drar ut uansett hvilket land man kommer fra. Det er som om emigrantene alltid sleper med seg et lite stykke av hjemlandet sitt. De prøver å opprettholde skikker og vaner fra sitt eget land. Det være seg kulturelt, i matveien eller klesdrakten. For mitt vedkommende, jeg som kom fra et høyt velutviklet og rikt land til et u-land, eller rettere sagt et land i utvikling, så falt enhver form for sammenligning alltid ut til Norges fordel. Ofte kom jeg ut for situasjoner da jeg måtte tenke på Wolfgang Goethes berømte ord: "Et folks kultur lærer man å kjenne ved den måten de behandler sine gamle og sine dyr på." Igjen til Norges fordel den gang.

Med tiden lærte man at hvert land og folk har sine positive og sine negative sier, om enn forskjellige, og at alle er et produkt av sitt eget land. Det det alltid dreier seg om, er å finne noe positivt som kan oppveie det negative, og går man inn for det, så lykkes man. I et stort og underutviklet land er mulighetene til å utvikle sin egen mentale kapasitet enorme. I et hyperorganisert land som Norge ligger alt til rette, andre tenker for en slik at ens egen inspirasjon og kreativitet blir hemmet.

Tilbake til Norge, og 45 år var gått. Kofferten med illusjonene fulgte med hjem. Illusjonene man hadde slept med til en annen verdensdel og betraktet som noe nærmest hellig, skulle fort briste.

For å komme inn i forholdene igjen leste jeg aviser, så på TV og hørte på radio og hadde øyne og ører åpne for alt. Stadig og gradvis gikk det opp for meg at jeg måtte la meg assimilere på nytt. Norge hadde heller ikke stått stille i 45 år. Den vakre naturen var heldigvis ikke ødelagt, gatene var nok de samme, men ellers virket alt fremmed. Også menneskene som rullet forbi virket annerledes. Jeg var jo vant til folk i alle hudfarger, bare ikke her. Gatebildet var også blitt mer eksotisk og hadde antatt et mer internasjonalt preg.

At Norge tilhører den 1. verden er lett å se (i alle fall for meg). Alt er førsteklasses og velstelt, transportmidlene er upåklagelig, restaurantene elegante og maten velsmakende. Nordmennene selv gir inntrykk av at alle VET ALT og alle KAN ALT. Halvparten av befolkningen skriver bøker og den andre halvparten leser dem. Ingen har problemer med å hevde seg. Noe som spesielt gjør inntrykk på meg er punktligheten, heller ti minutter for tidlig enn to for sent, ingen latinsk lathet der nei. Perfeksjonisme skrives med store bokstaver. Det gikk etter hvert opp for meg at den som har forandret seg mest er jeg selv. Jeg har tatt farge av folk og omgivelser i et varmt land hvor alt er annerledes på absolutt alle måter. Min selvfølelse sank ned på 0-punktet, og jeg gikk over til min lille apekatt "Sacui"s livsfilosofi: Jeg så - vurderte - og gjorde det samme, "to be on the safe side".

Så til de virkelige sjokkene, for det er mange ting jeg ikke forstår. Norge topper listen over økonomisk hjelp til u-land, er banebrytende i fredsprosesser, kort sagt, et lite men meget rikt land med stor forståelse for andre lands elendighet. Denne medaljen har imidlertid også en bakside, eller er det bare at jeg er for naiv til å forstå det?

Hvordan kan det ha seg: at eldre, syke mennesker sover i en korridor, på et lagerrom eller blir kastet ut? At gamle mennesker dør i ensomhet av mangel på sosial hjelp? At det på pleiehjemmene ikke er personale nok til å ta opp pasienter fra sengen til å sette dem i rullestoler (personlig opplevelse)? Er det da man ikke kan bruke oljepenger? Eller er det disse pengene som må spares for å stå som nummer én på statuslisten? At norsk ungdomds skolekunnskaper står langt tilbake? Hva kan grunnen være til at Norge, fire og en halv million innbyggere, Nordens hvite arabere i oljebransjen, har slike problemer? Narkotika og kriminalitet slipper intet land i verden unna i dag og proporsjonalt sett har Norge fått sin kvote. Respekten for de gamle er forsvunnet. Har den måtte vike plassen for materialismen? Nå stikker Goethes visdomsord igjen hodet frem, og DENNE GANGEN forstår jeg det, men er fremdeles forundret. Illusjonene er for lengst tatt ut av kofferten,

- DET VAR EN GANG -

Nordstrandbeboer

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere