RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Gulliver reiser ennå

Siste filmversjonen krydres med crazykomikk - anført av Jack Black i tittelrollen.

Stumfilmen «Le voyage de Gulliver à Lilliput et chez les géants» kom i 1902. Disney-animasjonen «Gulliver Mickey» fulgte en generasjon senere. Siden har vi fått et utall tilpasninger, deriblant 1996-miniserien med Ted «Cheers» Danson i hovedrollen.

«Gullivers reiser», Jonathan Swifts røverhistorie fra 1726, er en av de virkelige gjengangerne på lerret og skjerm.

Peker nese

I vinter (norgespremiere 18. februar) foreligger en helsprø variant, med sang, dans og ikke så rent liten camp-faktor.

– Boka er tidligere blitt omskapt til fantasyfilmer og show. Jeg anser den heller som en komedie, forut for sin tid, forklarer regissør Rob Letterman («Monsters vs Aliens») under lanseringen i London.

– Den er svært satirisk. Den er en parodi, sannsynligvis på «Robinson Crusoe», der Swift peker nese av eventyrsjangeren. Vi har laget en film for unge, men som burde være severdig for de fleste. Den er full av popkulturelle referanser, og alle involverte trivdes og improviserte – noe som gjorde det usedvanlig utfordrende for meg å pusle ting sammen.

Science fiction?

Denne gangen er Lemuel Gulliver postbud hos et fancy Manhattan-moteblad, til han får sjansen som reisereporter i fjerne farvann. Ledestjernen Jack Black vedgår at han ikke var kjent med forelegget.

– En av produsentene spurte meg om jeg ville spille tittelfiguren, og jeg sa: «Ja, kan jeg få lese manuset?» «Det finnes ikke noe manus,» sa han, «det er kun en 300 år gammel roman.» «Vel, la meg ta en titt,» sa jeg – og jeg elsket den.

Særlig skildringene fra Lilleputt gikk hjem hos Black.

– Jeg satt ikke igjen med noen spesiell «moral». Og siden jeg ikke hadde gjort så mye historisk research, forsto jeg ikke alle nyansene. Det jeg falt for, var galskapen og sci-fi-aspektene. Science fiction er kanskje ikke riktig betegnelse – men hva skal vi kalle det når en fyr drar til et sånt land?

Konkurrerte

Sikkert er det at Black har fått kamp om lattersalvene fra castmedlemmer som Billy Connolly, Jason Segel og Catherine Tate.

– Det var som en konkurranse. Det handlet om hvem som fikk flest stemmer. De prøvde å overgå hverandre med morostreker, forteller Emily Blunt fra innspillingen i Oxfordshire.

Selv spiller hun Princess Mary, som etter hvert finner tonen – bokstavelig talt – med Segels Horatio.

– Det er sannsynligvis den mest fjollete skikkelsen jeg har framstilt. Det var gøy å være pikeaktig og naiv for en gangs skyld. Jeg har jo en og annen tøffing bak meg, konstaterer Blunt.

Teknisk hinder

Helt knirkefritt forløp det ikke.

– Det vanskeligste med produksjonen var å få øyehøyden riktig. Det tekniske hinderet ved å kommunisere med en kjempe eller en småtass var et konstant irritasjonsmoment, røper Black.

– Du skal liksom snakke med en gigant, og han skal liksom være like foran deg, og så er det ingen der. I stedet tiltaler du en tennisball som dingler i enden av en greie. Da er det lett å begynne å fnise, tilføyer Connolly.

Svære greier

Fnising blir det en del av under slippet også. Letterman prøver å holde maska ved å snakke fag.

– Vi skjøt ikke i 3D – vi konverterte resultatet. Filmen finnes òg i 2D-versjon, sånn at publikum har et valg, sier han.

– Det fine med den tredimensjonale versjon, siden Jack er 120 fot høy når han ferdes blant lilleputtene, er at alt oppleves som enda større. Det er ikke nødvendigvis bedre, bare annerledes.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere