Gå til sidens hovedinnhold

Her er det glemte møbelet

Det svinger av hammocken med beat fra 1970-tallet. Noen elsker den, andre blir bare sjøsyke.

Hammocken er det glemte møbelet. Det som står i kjelleren hos bestemor, uten at folk ser potensialet, sier scenograf Tatjana Kaper, daglig leder i Scenesans.
Selv har hun hatt sin hammock i to år, og brukt den profesjonelt for å skape avslappende oaser både på Øya-festivalen og firmafester. Hun styler den gjerne med lett hånd slik at de gamle, storblomstrede sitteputene kan skimtes gjennom et nytt, halvgjennomsiktig trekk. Slik beholder hun hammockens opprinnelige sjel under den nye hammen.

Omstridt i hagen

Ingenting omskaper hagen til redneck-land mer effektivt enn en rusten, misligholdt hammock. I noens øyne er det akkurat der sjarmen ligger. Møbelet har en iboende, ekte shabbyhet, og kan knapt kalles shabby chic selv med den mest utstuderte patina. Uchic kan ofte bety komfortabel. Hammocker gir en komfort vi kjenner, eller aner som et vagt minne, fra livmortilværelsen og de første levemånedene i vogn og vugge. Som "voksenvugge" stiller hammocken i klasse med flytemadrassen, vannsenga, hengekøyen og gyngestolen. Minusene er at den er stor, klumpete og uhåndterlig. Den klemmer barnefingre og skingrer stygt på usmurte hengsler. På plussiden kommer muligheten for sittende kaffeslaberas med alle generasjoner. Taket som gir sval skygge. Det laidbacke imaget og retrofølelsen.

Gode og dårlige minner

Jeg får en deilig barndomsfølelse av hammocker, sier Kaper, og ramser opp gledene: Hammocken er en hytte, et eget sted, der man kan gjemme seg. Når det regner, kan man ta med seg et pledd og sitte trygt og bekvemt. Samtidig er det en huske. Og et sosialt sted, der det er plass flere. Samværet blir annerledes i en svingende hytte, mener hun.
Bare synet gjør meg sjøsyk, repliserer gartner og hageskribent Tor Smaaland. Han vil ikke være hagepoliti, og har satt den estetiske grensen langt ute, omtrent der gullforgylte hagenisser og batteridrevne plastikkflamingoer ferdes.
Jeg hadde min første hammock-opplevelse da jeg var 15. Det var 17. mai, jeg hadde på konfirmajonsdressen, og jeg rotet meg borti en halvflaske gin. La meg i en hammock for å sove ut rusen, og våknet av at noen spylte meg med hageslangen, forteller Smaaland, som dro slukøret hjem til mor i krympet dress.
Etter denne skjellsettende opplevelsen tåler jeg verken hammocker eller gin, sier Smaaland, som for øvrig er kjent som de late hagenes forkjemper. Men han vil heller være lat i en hengekøye, og runder av med en forsøksvis objektiv hammock-beskrivelse:

Slik jeg husker det fra 70-tallet, er hammocker uformelige, hvite, pulverlakkerte stålstativer med merkelige tak. De ser ut som de er designet av noen i østblokken på 1950-tallet. Takket er alltid lekk, dermed blir det vått i sofaen, og det går jordslag i putene. Hele konstruksjonen er så svær at det blir umulig å kvitte seg med den. Derfor blir den stående i hagen til evig tid.

Reklame

Strømsjokk: Så mye billigere er fastpris enn spot