Gå til sidens hovedinnhold

Historien om Lille Ekeberg

Ukens Aktuell historie gjengir deler av Petter A. Mathisens beretninger fra "En historie om Lille Ekeberg Borettslag", utgitt i 2006.

Arealet var alt i 1946 regulert til bebyggelse. Det ble oppført 216 leiligheter, alle med tre rom, kjøkken og bad. Byggearbeidet startet høsten 1946 og det ble innflytting fra 1948 til 1949. Innskuddene var cirka 3 000 kroner og husleien i 1949 var cirka 150 kroner per måned.

Jeg takker Petter for at jeg har fått lov til å bruke heftet i denne "Aktuell Historie".

Lille Ekebergs sjel

Heldigvis finner vi ennå folk som flyttet inn i borettslaget i slutten av førtiårene og som fortsatt er i full vigør og kan fortelle oss hva som rørte seg hos dem og alle de andre som flyttet inn som unge med barnefamilie. Jeg har vært i kontakt med flere som kom hit som barn. Ja, hvem var det som kom hit? Et valgt eksempel er en familie som flyttet hit i 1949 med to gutter, og jeg tror at disse fire er gode representanter for alle som kom hit opp den gangen.

Håkon Gundersen

I den familien som ble valgt, fant vi en høyst oppegående kar ved navn Håkon Gundersen. Han flyttet inn med sin familie i Enoks vei 35 dagen før Kristi himmelfartsdag i 1949. Håkon Gundersen er en ekte Kristianiagutt, født på Sagene i 1916. Etter endt skolegang startet han som visegutt, men kom seg over i maleryrket og hadde etter hver sitt eget malerfirma.

I 1939 giftet han seg med Anbjørg Oliva Brun Pettersen, og de fikk to barn: Jan- Erik og Asbjørn. De bodde etter krigen på ett rom og kjøkken i Maridalsveien, og sto på venteliste i Oslo Kommunale Leieavdeling for å få en ny og bedre leilighet.

På dette kontoret rådet fru Gerda Evang, fruen til helseministeren, og hun oppsøkte alle som sto på ventelistene for å prioritere de som hadde størst behov for et nytt sted og bo. Hun lovet familien en ny leilighet, og det ordnet hun til slutt ved å føre familien over til OBOS med ansiennitet til å flytte inn på Lille Ekeberg. Det betydde altså at Oslo kommune den gang hadde hånd om en del OBOS-leiligheter hvor de kunne hjelpe familier med behov for en bedre boligstandard.

Vi får bare være glad for at skjebnen spilte OBOS et puss, og at vi fikk en så aktiv kar som Håkon Gundersen til boliglaget. Vi var kommet til himmelen, sa Gundersen og husker ennå hvordan det var da de var flyttet inn i den flotte leiligheten. Han kan fortelle at alt det bygningsmessige og arealene rundt blokkene var ferdige, og at vaktmester Olsen var behjelpelig med det meste. Spesielt passet han på at ungene ikke lekte på de nylagte grøntarealene! Plenene måtte klippes for hånd, og det var leieboernes plikt å være med på dette. Ellers hadde ikke leieboerne mange faste dugnader for ting som skulle gjøres.

Håkon Gundersen har vært en særdeles aktiv kar siden han kom til borettslaget. Han var med på alle arrangementer, sommer som vinter, med juletrefester for flere hundre barn, og St. Hans-tilstelninger på slettene nord for langblokka.

Gundersen spilte fotball og var med da vi nesten vant OBOS-cupen i 1960. Både han og fruen var aktivt med i Bekkelagets Guttemusikk-korps. Ja, Gundersen var i flere år formann i korpset. Han kom noe sent med i styresammenheng i borettslaget, men da han først ble formann satte han virkelig fart på mange store oppgaver som lå og ventet. Gundersen var medlem av styret i borettslaget og formann i ti år.

Jan-Erik Gundersen

Jan- Erik var født i 1942 og begynte på Bekkelaget skole sammen med mange andre barn fra byggelaget. Jan-Erik var av dem som gikk hele folkeskolen, middelskole og gymnas på Bekkelaget, og han fikk derfor en stor vennekrets på Holtet. Folkeskolen var den gang delt i jente- og gutteklasser. Han var med i Bekkelagets guttemusikkorps, og speider i 1. Ekeberg tropp. Fotball spilte han i SIL og Bekkelaget Idrettsforening. Han minnes skumle ting som lek i tyskerbunkere og underjordiske ganger.

Jan-Erik hadde store talenter som skøyteløper og begynte på "Lauritzens plass" nederst i Enoks vei, der huset til Ensliges Forening ligger i dag. Lauritzen hadde en spesiell evne til å skaffe de materialene som trengtes, og han holdt boliglagets skøytebane i stand. Banen ble snart for liten for Jan-Erik, og han trente etter hvert på byens baner med de guttene som senere ble store skøyteløpere. Han tok naturligvis alt som var av skøytepremier i sine klasser her oppe på Ekeberg. Interessen for skøyter måtte imidlertid vike da det senere ble aktuelt med studier, og Jan-Erik ble etter hvert statsautorisert revisor.

Asbjørn Gundersen

Asbjørn Gundersen var født i 1944 og var som mange barn på Ekeberg med på søndagsskolen i Fiolveien. Han var også speider som sin bror.

Asbjørn begynte også på Bekkelaget skole, men da barneskolen på Ekeberg sto ferdig i 1954, fortsatte han der fra 4. klasse. For Asbjørn var fotballen det store i barneårene, og det ble mange sølv- og bronseballer i premier. Det var ikke noen idrettsforeninger i borettslaget og de unge fant veien til Simensbråtens Idrettsforening eller Bekkelagets Sportsklubb. Borettslaget hadde et fotballag som spilte kamper mot andre OBOS-byggelag. På dette laget var både Asbjørn og Jan-Erik med.

Asbjørn valgte en annen løpebane enn sin bror og ble bilmekaniker. Både Jan-Erik og Asbjørn kan fortelle om en flott oppvekst her opp på Ekeberg, med mange barn og hyggelige foreldre som gikk sammen for å gjøre noe for fellesskapet.

Vivi Svendsen

Vivi Svendsen kom sammen med mor, far og tre søsken til endeleiligheten i langblokka da den var ferdig i 1948. I 1951 ble familien forsøket med en gutt. Vivi var seks år da hun kom hit og husker godt at de flyttet fra en trang ettroms leilighet på Tøyen. Som flere andre startet hun sin skolegang på Bekkelaget og flyttet senere over til Ekeberg da den var ferdig i 1954.

Inntil langblokka i nord lå Vivis lekeområde, med åpne plasser og bratte skrenter. Her lekte hun og de andre forskjellige sangleker med dukker og vogner. De hadde hus i trærne og på bakken. Skråningene var ikke ufarlige, men de hadde sine lekeplasser helt ute på stupet som det heter.

En gang gikk det riktig galt for hennes søster Erna som lekte der vinterstid med venninnene sine. Plutselig sklir hun og farer utenfor stupet og havner i røysa nedenfor. Det som kunne ha gått fryktelig galt endte heldigvis bare med et benbrudd og to utslåtte tenner, pluss en masse skrammer. Hun ble hentet med sykebil og ble værende på sykehuset en tid.

Det var ikke ofte man så politibiler i Barnehjemsveien, men en vinter kom politiet med to av barna i langblokka, Torild Guldbrandsen og Freddy Løveng. Disse to hadde lekt med kjelke og startet i Barnehjemsveien ved langblokka, kjørt ned Brannfjellveien, fortsatt nedover Ekebergveien og endt opp nede ved Østbanestasjonen. Her blir politiet oppmerksom på ungene, men de var så små at de ikke uten videre kunne fortelle hvor de kom fra. Freddy kunne imidlertid synge familiens telefonnummer, og på den måten kom de fram til mamma Løveng og fikk brakt barna hjem.

Her var barna venner med hverandre overalt, vi fløy ut og inn i alle oppgangene og lekte hos hverandre. Vivi husker at foreldrene gjorde i stand sommer- og vinterfester og minnes også en liten juletrefest i kjellerlokalet i oppgangen. Etter at foreldrene er borte og søsknene flyttet ut gifter Vivi seg med Arne Korsbrekke i 1964. De fikk to gutter - Per Arne og Jan Trygve, og begge kan fortelle om den flotte barne- og ungdomstiden de hadde her oppe. I kjelleren var det plass til både musikkanlegg og treningsapparater, for ikke å snakke om bordtennis. Det er imidlertid ikke så mange barn her lenger som tidligere. Vivi kunne fortelle at da hun var liten var det omkring femti barn bare i langblokka.

Ole-Jakob Wilberg

Ole-Jakob Wilberg husker ikke at han med en større bror, mor og far flyttet fra Enebakkveien til Vårsvingen 1 i 1947, men han var da heller ikke mer enn seks måneder gammel. Noe av det første han husker var mye søle hvor ungene blant annet fant gamle gummistøvler og annet arbeidstøy. Ungene kledde seg ut i det de fant, til stor forargelse for mødre som måtte rundvaske ungene sent og tidlig.

Ole-Jakob var plaget av sykdom i barneårene, og det endte med at han i syvårsalderen måtte ligge et halvt års tid på sykehus. Her fikk han nesten daglig hilsener med brev og blomster fra alle vennene i gata. Da han endelig kom hjem ble han mottatt av et 17.-mai-tog med flagg og faner, og alle ville ønske ham velkommen hjem.

Ole-Jakobs far var med på å hjelpe ungene til forskjellige arrangementer. Han jobbet deltid og hadde således en del fri på dagen. I sitt arbeid disponerte han en bil, og den fylte han med unger og dro og badet ved Hvervenbukta.

Oppe i Brannfjellveiens øvre del, der hvor Olleveien slutter, lå det en liten skibakke som ble kalt Lynbakken. Skibakken er i dag borte, men unnarennet ligger der i dag som avslutningen av lysløypa ned fra Brannfjell. Ole-Jakobs far var her og lærte barna å hoppe på ski. For å vise hvor lett det var, tok han god fart, og med tynne Splittkeinski hoppet han bakken ned, og havnet på sletta. De fikk ham hjem, mørbanket, med brukene ski og brist i ryggen. Han ble heldigvis frisk etter noen måneder.

Øystein Berg

Øystein Berg var 6 år i 1949 da familien kom til Ekeberg fra Møllergata i Oslo. Han representerer de som kom til Ekeberg som barn og opplevde en fantastisk barne- og ungdomstid i borettslaget. Han flyttet ut som tenåring og fikk utdannelse som geodetisk instrumentmaker (finmekaniker) i det militære, og kom senere tilbake til bygglaget med egen familie i 1972. Fra Møllergata minnes Øystein en trang, toroms leilighet med do i oppgangen, og hvordan rotter og mus krydde i kjeller og på gårdsplassen. Han var enig med Gundersen om at de var kommet - om ikke til - så i alle fall nærmere himmelen!

De fleste barn hadde sykkel, og med dem kom de alle steder uten at det kostet noe.

Øystein fortsetter og forteller at i hverdagen var det liv av lek og moro. Vi lekte cowboy og indianere og hadde hytter og hus i området nord for langblokka. Det var ikke på langt nær så tilvokst som i dag, og om vinteren akte vi nedover Vardeveien og Lyngveien så flisene føyk.

Like sikkert som hestehoven kommer om våren, kom femøringene frem for å begynne å kaste på "stikka". Oppe på trikkeholdeplassen ble streken trukket og spillet kunne begynne. På søndagene kunne "potten" være ganske stor. En annen aktivitet på våren var å kappe land. Utover sommeren besto leken av å hoppe paradis, hoppe tau, stikkball og vippe pinne. Syklene ble benyttet til sykkelturer med matpakke og saft. Turene kunne gå til Østmarka eller til Hvervenbukta for bading. Utover høsten ble det mer gjemsel. "Blikkboks" var meget populært.

På vinteren var det ski på Brannfjell med hopp i "Briskesvevet" og utfor i "Dødsløya". Briskesvevet lå der det nå er en akeplass med mange bulker, og farten var oppe fra Brannfjell. Døden eller Dødsløypa ligger der den dag i dag ved den nederste hytta. Lauritzens plass ble flittig brukt til å gå på skøyter, både på dagtid og om kveldene. Borettslaget arrangerte skirenn og skøyteløp. "Velferd Andersen" sammen med andre ildsjeler innen sport gjennomført disse arrangementene med påfølgende utdeling av diplom og pokaler til de beste.

Hvem husker ikke borettslagets juletrefester med godteriposer? Husk, det var stort på den tiden å få godterier.

Som de andre ungdommene vi har snakket med så fortalte Øystein at det var populært å leke inne i tunnelene som tyskerne hadde laget på Ekebergsletta. Dramatisk, og ikke uten fare, idet kvaliteten på tunnelgangene var så som så, men det kom aldri fram at noen hadde blitt skadet i leken under jorden. Ingen av de ungdommene som lekte der oppe den gang hadde noen anelse om hvorfor disse tunnelene fantes. Tunnelene var rester etter et av tyskernes største forsvarsverk i Oslo-området. På Ekebergsletta hadde de til slutt samlet hele 18 88 millimeters luftvernkanoner. Dette var uhyre farlige saker, og kanonene var velkjente og fryktet av de alliertes flymannskaper. Slike kanoner kan man se på Forsvarsmuseet, og de gir et bilde av hvor utrolig langt tyskerne var kommet i produksjon av krigsmateriell. Her var det ikke snakk om en kanon med sikte og avtrekker. Nei, de var fullautomatiserte slik at mannskapene kun hadde én jobb, nemlig å fylle kanonens lager med granater. En gruppe kanoner kunne innstilles slik at de skjøt i forskjellige høyder. Motorstøy og annet fra et fiendtlig fly ga impulser til søk og så videre. Disse 18 kanonene på Ekebergsletta var styrt og operert fra en felles kommando ett eller annet sted i Oslo-området. Grunnen til at de hadde tunneler imellom de forskjellige kanonene, var naturligvis for sikkerhetens skyld. Det var nok ikke ufarlig å være ubeskyttet under et skred av splinter som det måtte bli når dette infernoet satte i gang.

Øysteins beretning går videre om hvilket omfang av gleder og samspill det var mellom alle i borettslaget. Sett med dagens øyne så var det en viktig ting planleggerne ikke hadde råd til, nemlig å skaffe et sted hvor ungdommen kunne være. Dette gjaldt dessverre ikke bare for vårt borettslag, men overalt hadde man de samme problemene. Nei, ungene måtte være ute eller inne hos hverandre. Slik hadde det jo alltid vært, og slik ble det også her.

Øystein kom tilbake til borettslaget i 1972 med sin egen familie, men for ham var ikke boliglaget det samme lenger. Hvor var alle barna og de voksne?

Vi vet alle svarene og Øysteins grønne dal var ikke lenger den samme.

Reklame

Black Week: De beste kuppene du gjør på Fjellsport-salget