RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Stolt av boken: Eva Huseby er glad historiene er festet til papir.
Stolt av boken: Eva Huseby er glad historiene er festet til papir. Foto: FOTO: ELISABETH C. WANG

Hvem var disse menneskene?

Forfatter og kunstner Eva Huseby har hjertet i Nordmarka. Nå er hun bokaktuell med «De siste nordmarkinger».

NORDMARKA: – Det var et sammensatt materiale å ta tak i; mine egne dagboknotater, små fortellinger, historier og utsagn. Alt dette hadde jeg ikke fått kjennskap til som forfatter eller journalist på dagsbesøk. Disse menneskene levde på utsiden av storsamfunnet og hadde ingen tanker om media-oppmerksomhet, sier Huseby.

– På innsiden

Markaplassene Trantjern, Storflåtan og Heggelia stod alltid åpne for henne. «De siste nordmarkinger» er Evas fortelling om livet til de eldste innbyggerne på gårdene i Nordmarka. Mennesker hun selv føler seg privilegert over å ha blitt kjent med gjennom sine vandringer. Ved å ta del deres i arbeid, som hos Solveig Ødegård på Trantjern, kom hun på innsiden av en utdøende livsform. Og det kun noen mil fra hovedstandens puls.

– De levde isolert og i pakt med naturen. Likevel mener jeg de også levde et rikt liv. Ensomheten er det nok kanskje vår generasjon som tillegger dem?

Fortellingen handler om de fastboende, som i mange år som binæring tok imot overnattingsgjester, serverte middager og vasket sengetøyet når turistene dro hjem. Mannen var gjerne tømmerhogger, og kona drev småbruket. Denne delen av markahistorien er det før skrevet lite om.

– Solveig på Trantjern bodde alene i marka til hun var over 90 år. Jeg lovet henne å skrive historien, men følte jeg ville skåne henne for offentligheten så lenge jeg visste at hun nettopp bodde alene. Da hun ble flyttet til et sykehjem to måneder før hun gikk bort visste hun at jeg skrev, sier Huseby.

– Jeg er tilstede

Som forfatter har hun brukt tid på å utvikle formen. Som hun selv sier det: «Jeg kunne aldri tenkt meg å skrive ned tankene til folk».

– Fortelleren er meg selv og jeg er ofte tilstede. Det jeg ønsker er å belyse livssituasjonen og historien til disse menneskene gjennom samtaler og dialoger. Det handler om levde liv og virkelige mennesker, sier hun.

Hun var på den tiden da bokprosjektet startet nyinnflyttet i hovedstaden og Tv-produksjonsleder på Spesiallærerhøyskolen (ISP-UiO). Møtet med menneskene som bodde utenfor storsamfunnet i sin egen verden ble et vendepunkt.

– Det ble en nødvendighet for meg, et slags kall. Jeg så det som min oppgave å fortelle videre det jeg hørte. Å få losji på plassene var en nordmarkstradisjon som holdt på å dø ut og den hadde ikke vært skrevet om tidligere. Jeg hadde et fokus på «markamødrene» og deres gjestfrihet. «Mor Flåtan» og «Mor Trantjern» stod klare for å ta i mot tømmerhuggere som hadde skadet seg, ga vandrere husly og lagde gjestemat til godseieren under elgjakta. I påsken la «Mor Flåtan» seg på gulvet for å gi sengen til dem som var på besøk, sier Huseby og legger til:

– Turismen var kjærkommen. På 1930-tallet hadde enkelte av plassene større inntekt av turismen enn av skogsarbeidet. Og det hadde flere sider. I tillegg til inntekten var det markamødrenes sosiale omgang. Med ansvar for fjøsstellet var det ikke lett å komme seg andre plasser. Besøkende damer var derfor svært populært, smiler hun.

Om livet og friheten

Eva legger ikke skjul på at hun ble glad i menneskene hun møtte og som delte av sitt liv. Og hun kom i siste liten.

– Jeg tenker særlig på historien om Anders på Flåtan; Beretningen om hans liv og hvordan han opplevde å bli «fri». Det var mot slutten av livet og han ville fortelle meg det, sier Huseby.
 

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere