RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

I FRI DRESSUR: Bak en bok


Carina Bredesen i fri dressur
Carina Bredesen i fri dressur

Okey, jeg er en leseløve. Men det er ikke det det skal handle om.

I og med at jeg er en ganske så sosial og skravlesjuk person til vanlig, så lurer jeg i blant på om det er noe i veien med meg. For jeg later som jeg ikke ser gamle klassevenninner, unngår å vinke til tidligere kollegaer som ikke ser meg, gjemmer meg inni et prøverom hvis en nabo plutselig dukker opp, og stapper nesa godt inn i en bok når jeg sitter på T-banen (eller bussen, toget, trikken og så videre).

Jeg orker rett og slett ikke å si "hei, hvordan går det?". Ikke alltid, men oftere enn det motsatte.

Og hvorfor i all verden orker jeg ikke det? Jeg som er en så sosial og skravlesjuk person... Jeg har ingen gode svar. Kanskje jeg er "skap-asosial"? Har sosial angst uten å vite om det?

Det er ikke det at jeg ikke nødvendigvis har noe vettugt å snakke med min tidligere klassevenninne om heller. Jeg er jo dronninga av small-talk. Eller at jeg fikk fyken fra min gamle jobb, eller at jeg ikke liker naboen min. Boka pleier riktignok å være ganske spennende, og jeg liker å lese min vei gjennom byen mens jeg sparer miljøet. Men hva er det som er så farlig med å tilfeldigvis treffe på noen som jeg kan skravle med et par holdeplasser?

Jeg fikk en liten a-ha-opplevelse da jeg intervjuet en somalisk dame i 30-åra. Hun har bodd i Norge i rundt 10 år, men klarer ikke å slutte å undre seg over hva det er med nordmenn som på død og liv skal gjemme seg bak avisen eller proppe ørene fulle av musikk.

- Nordmenn sier "hei" og "hvordan går det?", men så er det slutt, sa mitt intervjuobjekt, litt oppgitt.

- Det kan kanskje virke som vi somaliere kjenner hverandre bedre enn vi gjør, for vi snakker mye mer med folk vi ikke er nære venner med.

Tatt på fersken! Jeg rødma nesten. Og jeg som ikke alltid sier "hei" en gang.

Forvirringen blir komplett når jeg i tillegg må innrømme at jeg ikke er så flink til å være aleine. Jeg har kommet over det verste hysteriet, men i mine yngre dager (nå som jeg er halvveis til femti, har jeg vel lov å bruke det uttrykket??) kunne jeg aldri - aldri - gått på et spisested aleine, shoppa aleine, sitti hjemme en kveld aleine uten å bli stressa.

Og jeg ville helt klart ledd hvis noen skulle beskrivi meg som "en som holder seg for seg selv", er "asosial" eller "innadvendt". Det er ikke meg for fem øre. Eller? Aner jeg en liten Dr. Jekyll og Mr. Hyde?

Nå er det snart klart for gjenforeningsfest med både ungdomsskolen og videregående. Blir morsomt å høre hva alle andre har holdt på med de siste åra. Det gleder jeg meg til. Eller??

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere