I FRI DRESSUR: Evig optimist

 

 

Det må ha vært tilbake på 1990-tallet at jeg første gang meldte meg inn på et treningssenter. Siden den gang har jeg funnet opp et ukjent antall måter jeg skal komme i form på.

Fortsatt vil jeg kalle meg en person som er i under middels god form. Men det betyr overhode ikke at jeg har tenkt å kaste inn håndkle og overgi meg til fredagskvelder med gullrekka, stroganof, aprikoskompott og enorme poser med tv-godt. For nei, jeg har så vidt ikke blitt en av dem som lever usundt.

Les også: Mitt nyttårsforsett

Les også: Blod svette og tårer

Les også: - Jeg er en av dem

I stedet har jeg akkurat meldt meg inn på Golds gym. Eller Worlds som det egentlig heter, men på mitt nyervevede treningskort står det Golds gym. Det er også bilde av en svært sterk mann og det står i gullforgylte bokstaver både «VIP» og «Gullmedlem». Dessuten synes jeg det høres mye flottere ut å være medlem av Golds.

Jeg tror kanskje det er mitt tiende treningssenter i byen. Jeg har vært innom de fleste kjeder, noen uavhengige, jeg har forsøkt meg på både Boot Camp, turn, langrenn og friidrett, men jeg vil likevel påstå at jeg nå har funnet stedet for meg.

Jeg vet at jeg har både sagt og tenkt det samme før, men det betyr på ingen måte at det ikke kan fungere denne gangen. Jeg har nemlig en slagplan.

Jeg jobber i Akersgata 28. Golds (Worlds) gym ligger i Akersgata 51. Bussen hjemmefra stopper i Akersgata 55. Det er med andre ord bare å regne seg fram til, at dersom jeg setter vekkerklokken på en time tidligere enn normalt og tar bussen en time tidligere enn normalt, så er treningen praktisk talt gjort av seg selv.

Riktignok må jeg puste og pese meg gjennom både spinningtimer, styrkeprogram og uendelig antall kilomter på tredemølla, men ettersom sistnevnte er utstyrt med fjernsyn vil jeg våge å påstå at både såre muskler og dårlig lungekapasitet vil gå upåaktet hen.

Dessuten har jeg bestandig hørt at dørstokkmila er den desidert tyngste, og det er jo her mitt poeng kommer inn i bildet – jeg har jo en plan. Totalt ubemerket for min noe late anlagte hjerne vil jeg finne veien til Golds (Worlds) gym, der mitt forhåndsprogrammerte fjernsynsavhengige hodet ikke engang vil lage en rynke på nesa av at beina løper mil etter mil til morgennyhetene.

Det er plan så genial at jeg ikke vil bli overrasket om jeg på dette tidspunktet neste år lader opp til maraton. Noe jeg for øvrig gjorde i fjor. Da var slagplanen å jogge meg gjennom sommeren. Jeg hadde nemlig ny iPod, fullastet med min yndlingsmusikk.

Når jeg tenker over det var faktisk planen min i fjor å narre min musikkglade hjerne til å tro at den var på konsert, mens den vitterlig var på joggetur. Ettersom konserter ofte inneholder alkohol og langt mer dunkle scener enn Oslomarka en søndag formiddag meldte jeg meg på maraton. Som en slags gulrot i det fjerne.

Bare tanken på å bli hyllet av venner, familie, kjente og ukjente i det jeg i lett jogg krysset målstreken var så fristende at jeg regnet med at midlertidig hjernevask-svikt var totalt uproblematisk.

Det sier seg selv at jeg aldri løp maraton. Ei heller har jeg brukt spesielt mye tid med verken iPod eller løpesko. I stedet har jeg latt det gå et helt år med sporadiske besøk til mitt gamle treningssenter. Men nå er jeg altså klar for nye utfordringer, og i går signerte jeg kontrakten for Golds gym – og mitt nye aktive liv. Helt til jeg stilte vekkerklokka en time senere i dag tidlig.

Hege Bjørnsdatter Braaten

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.