*Nettavisen* Nyheter.

I FRI DRESSUR: Ingen Idefix

Ivar Brynildsen, redaktør i Nordstrands Blad.

Jeg vet ikke om det er særnorsk dette å krangle om trær. Er det bare vi med nisselue som hisser oss opp over skyggen fra naboens furu, stengsel mot fjorden fra naboens gran? Sikkert er det i hvert fall at trær setter sinnene i kos og vekker enorme følelser i Ola og Kari. Selv politiets øverste sjef Ingelin Killengren var villig til å risikere sitt eget og etatens omdømme i kampen mot et tre. Naboens eik der oppe i Oslo vest plager henne og mannen slik at de trakk naboen for retten.

Treet skygger
for solen. Mine naboer ønsker ikke å samarbeide. I nær 15 år har jeg følt meg trakassert, sier John Killengren, som nå har stevnet sine to naboer inn for retten. Hennes mann John Killengren fortalte til Dagens Næringsliv at han hadde følt seg trakassert i 15 år av naboenes manglende kapping av treet. Leser vi lokalaviser i Norge finner vi tilsvarende stridigheter over alt. Selv er jeg lite sint på naboenes trær. Og naboene er heller ikke i kamp med meg. Men jeg merket naboens lettelse da vi fikk en tremann til å klatre opp i vår enorme bjerk på hjørnet av tomten medbringende motorsag. Da samtlige tre trestammer noen timer senere lå på bakken var han direkte blid. Slutt på bladverk på hans hustak. Slutt på bladverk utover hans plen. Og tusenvis av liter mer vann til alle andre vekster i nærheten brakte glede og solskinn. Senere har vi kuttet flere trær på tomten. Jeg må innrømme at jeg ikke gråter for et eneste tre.

Noen som husker Idefix? Bikkja til Obelix, han tykke romeren som falt i styrkedrikkgryten som liten? Idefix gråter hver eneste gang Obelix rykker opp et tre med roten for å riste det tomt for livredde romere. Faren til en kompis av meg har Idefix-syndrom. Det ses på hyttetomten hans. Foran utedassen står det et tre som begynte som liten flis. Slik alle trær gjør, Nå må du gå rundt for å komme på dassen. Det kan gjøre vondt mørke sene kvelder med mye fuktig glede å møte et slikt tre. Alle er enige om at det står i veien. Men skal det bort? Aldri, aldri, aldri. Treet bor jo her! Mine sugende blikk i retning motorsaga blir brutalt slått ned på. Tomta deres er like full av trær når jeg drar som når jeg kommer. Jeg vet det ligger et vann der tomten slutter, men jeg ser det ikke. Og slik skal det forbli. Til naturen vinner over kulturen, advarer jeg, uten å bli lyttet til.

Annerledes da ved mitt eget lille tjern i min egen lille skog. Der er det min mor som heier på Idefix. Men jeg er nådeløs. Hvert år forsvinner noen nye trær. Mer og mer av tjernet kan ses fra hyttevinduene. Mer og mer lys slipper inn. Solcellepanelet freser av energi. Kona er enda mer nådeløs enn meg. Skogen er full av trær. La dem vokse der. Jeg vil ha lys og utsikt, sier fruen. Og jeg kan lykkelig fyre opp motorsaga. Den ene, jeg har selvfølgelig to, sånn i tilfelle. Det hender jeg har mareritt om at trærne våkner til kamp. Slik som i Ringenes Herre. Eller i boken «Trær vil si samfunn» av Ursula le Guin. Men gleden over å kappe er større enn frykten for trær. Mye større.

Ivar Brynildsen

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.