Gå til sidens hovedinnhold

I FRI DRESSUR: «Slankebåsen»

- Har du krympt?? min svenske lagvenninne titter forventningsfullt på meg, men jeg fatter ikke helt meninga med en gang.

- Jaaa, har det blivit mindre av dej? Og så et stort smil.

- Ehh.. ja, det har vel det, stotrer jeg, og vil helst snakke om noe annet. For selv om jeg har gjort grep for å «krympe», og jeg er fornøyd med at olabuksene og kjolene passer igjen, så har jeg ikke lyst til å bli stemplet som en som slanker seg.

Og hvorfor ikke det? Jeg syns av en eller annen merkelig grunn at det er skikkelig pinlig. Jeg ser vel for meg at de som setter meg i «slankebåsen» har en oppfatning av slanking som et evig slit. Hysterisk telling av kalorier, å presse seg til å løpe flere mil i uka, selv om man hater det, nekte seg alt av fett og godteri, bare spise gulrøtter, selv om man hater det også, og stadig holding av pusten (og tømt blære) før man går på vekta for n'te gang samme uke - for å juble eller grine over et par hundre gram i den ene eller andre retningen.

Jeg har alltid likt å trene, jeg har også alltid likt sjokolade og gulrøtter, jeg eier ingen vekt, og jeg har lært om kalorier i heimkunnskapen som alle andre. Og da jeg på grunn av en ryggskade for et par år siden ikke kunne trene noe særlig, fortsatte jeg med å spise både gulrøtter og sjokolade - og ikke overraskende begynte klærne å bli strammere, og det begynte å etablere seg valker på magen, der det i mine glansdager var en super six-pack. Hmm.. ikke bra tenkte jeg, og fortsatte i samme sporet.

«Feriebolle» kalte jeg meg i starten. Men etter hvert måtte jeg innrømme at «hverdagsbolle» var et mer korrekt kallenavn på min nye kropp.

Jeg syns det er rart at folk klager og klager og klager over vekta si, uten å gidde å ta grep for å endre på det. For min egen del klagde jeg aldri, jeg valgte sofaen og sjokkisen, og visste med sikkerhet at det ikke ville føre til at jeg ble smekker i kroppen i nærmeste framtid. Og det var greit.

I mine øyne må man ta konsekvensene av de valgene man tar, og man kan ikke nødvendigvis få i pose og sekk. Valget for meg sto mellom latmannslivet eller mitt gamle liv som aktiv idrettsutøver. Nå har jeg valgt det siste. Sammen med at jeg spiser normalt og jevnlig, har det ført til at jeg har «krympt», som min svenske lagvenninne formulerte det.

Og bare så det er sagt, «slankelivet» er helt herlig! Jeg har overskudd og føler meg fin. Hvor mye jeg veier aner jeg ikke. Jeg spiller innebandy og fotball, og trener litt på Sats. Jeg elsker mat, og koser meg med tapas, indisk, meksikansk og pizza. Har jeg lyst på en sjokolade, så spiser jeg det.

Men, det er ikke lørdag hver dag. Og jeg har slutta å spise så mye at jeg ikke kan røre på meg. Og det er greit.

Det er fortsatt lørdag når det er lørdag!

Reklame

Opptil 65 prosent på verdens beste bokser