*Nettavisen* Nyheter.

I rus på Kongshavn Bad

Johan Borgens far hadde sommerhus på Sjursøya, rett utenfor Kongshavn. Borgen hadde nok derfor registret hva som foregikk på Kongshavn, noe som er levende beskrevet i hans bok "Lillelord". Her kommer noen utdrag fra boken. Der er Wilfred som beskrives, han er bokens hovedperson og blir kalt "Lillelord".

En kjeller i Vaterland? En kjeller full av busete menn, en kjeller med øl. En tur langs bryggene. Han hadde gått og smågrått litt langs Tollboden og sett "Kong Ring" (en båt). Så hadde han fått øye på den hvite svane "Kongshavn" med den edelt svungne stevn. Han hadde gått ombord. Ja, ja - det var jo der han var havnet. Kongshavn Bad restaurant-variete. Det var der det var begynt.
Uklart erindret han de små runde bordene under løvkroner, og scenen med de ivrig opptredende artister som stanset sine pas og sin sang når toget bruste gjennom, ja ved Gud, det bruste tvers gjennom parken mellom løvsalen og scenen, og sangerne ble stående med åpen munn mens toget tordnet, og fiolinistenes to spisse buer sto som spyd på stedet marsj, til siste vogn var dradd forbi, og alle tok fatt hvor de slapp. Slik var det. . . De elektriske lyslenker mellom trærne gjorde seg mer og mer gjeldende som skumringen falt på, og over: augustkveldens mørke fløyel med stjerner mellom løv. Å, fornedrelse - han husket det alt sammen nå, han klamret seg til denne erindring fordi den var god.
Alt annet var ikke godt. Det kom to karer. . . Det kom to karer. Han hadde merket dem straks. De satt ikke sammen, de satt ved hvert sitt bord, hvor det satt andre også. Men de var sammen likevel. Han visste det fra første stund. Ennå satt han selv alene. Men det kom folk til alle bord, som mørket senket seg. De to karene - først kom den ene bort, en fyr på hans egen alder, på hans formodede alder - atten-nitten, han hadde skyggelue, lettet på den, satte seg, drakk øl. Litt efter kom den andre, han var eldre, mørk, med stråhatt med blått bånd. De hadde spurt om han tok i noe. Han skjønte ikke først, den mørke hadde pekt på glasset, han drakk vin. Wilfred drakk også mørk vin. Så hadde det gått opp for ham, det gjaldt om han ville spandere. Karene grinte til hverandre ved ordet, han med skyggeluen stakk en tommelfinger i været og bestilte en flaske. Den smakte ikke godt, han lot dem drikke det meste, men de var vennlige, de ville ha ham med. På scenen sang Isa Dahl en sang om syriner, avbrutt av toget fra Bekkelaget, det ble hyggelig. Det ble hyggelig, de var hyggelige karer. Litt uvante i førstningen, men hyggelige efter hvert. Han spanderte gjerne en flaske til. De drakk og hadde det hyggelig. Han lot dem drikke mest, han hadde fått nok. Men de var hyggelige. De ville ha ham med. På scenen opptrådte akrobater fra Malaya, de dannet pyramide. Toget kom. De fikk kanskje en flaske til, de fortalte litt av hvert - han med skyggeluen - han husket ikke, de fikk ham til å fortelle, han fortalte om sin strenge far som satte mansjettene fra seg før han slo. De bøyde seg mot ham over bordet. Slo han hardt?
Om han slo hardt! Wilfred demonstrerte ett eneste av hans slag, flasken gikk i bakken, bordet veltet da de skulle fange den opp. Alt var hygge da. Har dere hørt om min far?
Jada, jada, du har fortalt om faren din. Han slo deg. Har jeg fortalt om revolveren hans? Han gikk med pisk. Gikk han med pisk? Ja. Han reiste i mange land. Han red. Han hadde seksten hester. Jøsses. Karene så usikre på hverandre. Å skulle han med dem?
Seksten hester. Og ti koner.
Ti koner? Karene blinket nå.
Han hadde ti koner. Han var egentlig muhammedaner.
Karene nikket. Tyrker altså? Muhammedaner. Det var ikke det samme som tyrker. Han hadde et slott i Bengalen og kommanderte en hær.
Slott? Hadde han slott? I Bengalen. Og et hus i Hurum. Hans yndlingshustru het Annasus.
Annasus, Annasus. Karene smakte på navnet. Den mørke kjente en pike som het Lispet. Han kunne godt få henne hit hvis de ville. Han med skyggeluen ville. Wilfred ville.
Lispet måtte ha vært i nærheten. Hun hadde et sår i munnviken og kattenegl. Hun ba den mørke ta i en flaske vin. Den mørke så oppfordrende på Wilfred. Wilfred så på han med skyggeluen. Han så også oppfordrende på Wilfred, mer enn oppfordrende. Lispet fikk vin.
Å, han husket meget nå. Han holdt seg godt. Han drakk smått og pent. Så drakk han plutselig ikke så smått. Han holdt seg ikke så godt lenger. Løvtak mot fløyelsbunn med stjerner over, på scenen en ildsluker, toget som jog igjennom, tutet ved Bekkelaget, tordnet forbi. Lispet som ville høre om faren hans. Hun hadde en pen tann i formunnen og en ikke fullt så pen tann. Hun førte hånden hans mot hoften sin under bordet. Han satt med dansende underliv og spanderte sildesmørbrød. Det falt en kålorm ned i det fra løvverket. Lispet fjernet kålormen fra løken med en verdensdames gratie. . . Siden -?
Det hadde utviklet seg. Han hadde kalt henne sin Lucie-lille, han deklamerte folkeviser til hennes pris. Griseprat, hadde hun sagt og sudd på tannen.
Noe hadde utviklet seg. Han ville gå. Men den gruslagte haven var som et innelukke nå. Det var blitt mørkt på scenen, folk måtte visst ha gått. Det var piken Lisbeth eller Lispet, hun var et sted. Han hadde villet gå.
Men de var der. Han med skyggeluen, den mørke med et blått hattebånd. De og andre - de var der, de lurte ved utgangene. Han hadde villet gå. Han tumlet alltid bort i noen, ved hver bevegelse.
Jo - sånn var det. Skyggeluen, han med skyggeluen. Han hadde bedt ham sitte ned. Han hadde sagt at han skulle sitte ned. De hadde jo snakket sammen, fortalt.
Men dette var mens de hadde hatt det hyggelig ennå. Mens han med skyggeluen fortalte; han hadde drukket nokså meget. Satt og fortalte med undertone. Den mørke lyttet. Lispet! hadde han sagt inn i løvet. Lisbeth var dukket opp igjen med sår i munnviken, det luktet løk av henne. Han så efter kålormen, om den skulle komme ut av munnen.
Nei, nei, nei, nei, nei. Lispet hadde han sagt. Den mørke - han kunne si ting uten å bevege munnen. Lisbeth var kommet ut av løvverket. Han ville gå. Han hadde reist seg. Det var mørkt på scenen. Tomt. Han hadde betalt en masse penger.
Han ville gå, men de var der. Det var tomt for folk inne på singelen under løvet, men de var der - ved utgangen. De var ved den andre utgangen også. De elektriske lyspærene var slokket i løvet. De var der, den mørke. Først ved den ene utgangen, og så ved den andre utgangen. Han med skyggeluen snakket og snakket. En sånn snik, akkurat som han, men mindre. Slått i hjel den gamle jødefan. . . Den mørke var der, ved begge utganger. Lispet, sa han ut av munnviken, som om han spyttet.
Og Lispet var der, dukket ut av løvet, over alt.
Han var jo venner med Lispet han? Lispet var villig. Lisbeth sto med røde armer og krystet hånden hans. Det levde i underlivet på ham, det var dødt over alt ellers, men der levde det.
Lispet og han kunne gå i Ekebergskauen. . .
Lisbeth og han - oppover en hengebratt, støvet vei, og så på stiene. De var alene nå. Eller var de det? Lisbeth hang i armen på ham. Tung og litt full, hun siklet og rapte smått sild under oppstigningen. Ja ja, nå husket han det: søle seg til, bli borte nedover. Nedover, nedover i dype sjakter. Det tuslet mellom trær. De andre? Var vel gått hjem. Han med luen? Var vel dradd sin vei. Den mørke med stråhatten? Å, han . . . Lisbeth var villig. Lisbeth luktet løk. Hun visste om et sted oppe i skauen. Litt lenger oppe. Hun fingret med ham her og der. Hun fingret.
Wilfred. Han var en herremann. Hun, Lispet, likte bare fine herrer, kunne ikke fordra sånne simple folk. De strevde oppover i mørket. Stien var glatt av støv. Men det var øyne mellom trærne, små busker med onde ånder bak. Hun var sterk da han ville flykte. Hun var sterk som en mann da han prøvde å slite seg løs. Det tuslet i trær. De dukket opp. Han med stråhatten. De dukket opp fra flere kanter. Ansikter som lyse ovaler i natten. Stjernene over - et stort sus. Og så - gnistregn i natten. . .
Det krøp maur på ham. Det var det han våknet av. Det smertet intenst i såret under øyet, det var kommet barnåler i det. Han hørte kirkeklokker ringe.

Søndag. Det hadde vært lørdag. Han skulle ha halv syv båten utover. Han hadde tatt en runde på de små kafeene. Han prøvde å reise seg på en arm, men den sviktet. Han la seg på ryggen og holdt armen opp. Det var klart solskinn nå. Armen kjentes som den var brukket. Den var brunsort av blod fra håndleddet og opp.
Armbåndsuret - armbåndsuret fra Berlin, det nye sveitsiske uret til å ha om håndleddet. Han løftet den ene smertende armen med den friske. Det var vekk. Det verket i kroppen. Han var naken. Han lå på en rot. Han hørte barnelatter, snudde seg lidende. Der var de mellom trærne - en småpike i blåtøys forkle og tre gutter. Den ene hadde en sprettert. Han traff. Så lo de. Han traff igjen. Wilfred prøvde å reise seg, men sank ned igjen. Et hyl.
Splitter naken! Naken! Polti!
Kirkeklokker hele tiden. Klokken måtte være minst halv ti. Han lå naken i Ekebergåsen klokken halv ti en søndagsmorgen. Bitene i mosaikken føyde seg smertefullt sammen. Lisbeth. . . hadde han -? Han så nedover seg. Husket ikke. Såret i munnviken. Doktor Strønen i Youngsgaten, guttene på skolen hadde fortalt om ham. De leste annonser for en hudlege som pornografi. Gottet seg. Dr. Strønen i Youngsgaten. Åpent om søndagen. Satte en sprøyte. Skomaker Strønen kalte de ham.
Youngsgaten? Han var naken. Det krøp maur på lårene. Han pilte barnåler ut av såret under øyet.
Polti! hvinte jentungen bak trærne hysterisk. En mannsstemme. Folk over alt. Fullt av øyne i buskene.
Han veltet seg om på siden og reiste seg. Buskene levde nå, latteren bak trærne, den fordekte guttelatteren, og en enkelt mannsstemme. Politi. Jentungen som hvinte. Polti!
Polti. . .

Av beskrivelser av Kongshavn, har jeg inntrykk av at stedet tiltrakk seg alle typer mennesker fra hele den sosiale rangstige. Dette er Oslos eldste vertshus. Hovedhuset ligger der den dag i dag mellom Mosseveien og jernbanen rett nedenfor Sjømannsskolen. I haven finnes fremdeles grotten med vann som hadde helbredende virkning. Sagnet sier at kong Christian II gjemte seg her. Kongshavn er et sted med masse historie.

Teatersjef Morten Borgersen skriver skuespill bygget på Johan Borgens "Lillelord" og en regner med å ha urpremiere på Den Nationale Scene i februar neste år.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag