*Nettavisen* Nyheter.

Kjøpmannen i Granada

Midt mellom solrike strender og snødekte fjellknauser troner Granada, Spanias minst europeiske by. Og midt i Granada deler Federico ut gratis vin og skinke til sine kunder.

Døren åpnes og slipper litt ekstra lys inn i det trange, overfylte butikklokalet. Inn halter en eldre, krumrygget kvinne. Med en stokk i den ene hånden og en kurv i den andre stopper hun opp ved disken, ser på butikkeieren og roper med skingrende røst:

Hay? Har du?

Et lite smil dukker opp på Federicos lepper. Dette er en av stamkundene hans. Han snur seg kjapt mot kjøleskapet, roper "hay jeg har!" og plukker ut tre egg. Damen tar imot, legger noen mynter på benken, nikker høflig og haster ut til Granadas gater.

Vin og historier

Handleturen til den aldrende kvinnen er på ingen måte typisk for hvordan et vanlig butikkbesøk går for seg på La Oliva, den vesle delikatesseforretningen Federico Lillo har drevet de siste seks årene. Nei, en gjennomsnittlig kunde slipper ikke unna så lett. Ikke når Federico tar dem imot med et glass vin.

Og du må prøve litt rapphønspaté. Den blir produsert på en liten gård her oppe. Det var egentlig faren til den nåværende gårdbrukeren som begynte å lage slik paté, men sønnen...

Her fortsetter Federico på en lang historie om rapphøns, småbruk, den andalusiske naturen, de flotte fjellene, den gamle kulturen i Granada-traktene. Den tidligere strafferettsadvokaten har et vell av kunnskap. Og han deler den gjerne mens han skjærer løvtynne skiver av den eksklusive bellotta-skinken han nylig fant hos en oppdretter i en obskur liten fjellandsby.

Med historier, sjarm og gratis smaksprøver gjør Federico det plent umulig for de stakkars kundene å bare kjøpe det de kom dit for. Og blant dem som har latt seg fortrylle av kjøpmannen, finner vi Jesus og Maria.

Jo, faktisk. Jesus og Maria Gallardo, begge fra Granada. Etter instendige anbefalinger fra Federico er de i ferd med å kjøpe vin, eddik, honning, hermetisert paprika, oliven- og auberginepaté, et glass artisjokkmarmelade samt litt deilig skinke. Maten skal pakkes inn og gis i presang til Jesus' foreldre.

Vi kommer hit 3-4 ganger i året. Her finner vi en utrolig mengde matvarer som vi aldri får kjøpt på supermarkedet, forteller han.

Paret er blant de mange faste kundene som har latt seg sjarmere. Men Federico tjener likevel ikke penger på butikken. Nå håper han å kunne lage en bok om alle småbrukene rundt om i Sør-Spania som lager matvarer på tradisjonelt vis.

Det kommer utrolig mange turister hit til Granada hvert år, og alle snakker om den gode maten de får her i området. Med en bok kan jeg lære dem litt om hvor maten kommer fra, sier Federico.

Alhambra

Plutselig får han en idé.

Du, jeg har siesta om en halvtime. Vil du at jeg skal guide dere gjennom Albaicin?

Og det er klart at vi vil.

Albaicin. Granadas gamleby en labyrint av små, trange gater som snirkler seg nedover åskammen mot dalbunnen som utgjør byens sentrum. Fra toppen av skråningen kan man se rett over på Granadas største turistattraksjon, det fantastiske maurerslottet Alhambra.

I likhet med det rødfargete middelalderslottet er Albaicin et testament til Granadas historie som muslimenes siste bastion i Europa. Det var her, i 1492, at det spanske kongeparet Isabella og Ferdinand klarte å samle sitt rike ved å utvise den siste av maurerhøvdingene. I 700 år hadde byen blomstret under arabisk styresett i en lang periode under middelalderen var Granada en av Europas mest velstående byer.

Utsikten mot Alhambra blir ekstra spektakulær på grunn av de 3500 meter høye snødekte fjelltoppene i Sierra Nevada. Synet blir ikke mindre imponerende når man kommer på at det varme Middelhavet kun er en times kjøretur unna.

Carmen

Federico geleider oss gjennom de trange gatene mellom Albaicins utallige carmens hvite hus med murer som omkranser hver sin lille hageflekk. Langs hele ruten ned til gatesangerne og suvenirselgerne på San Nicolas-plassen forteller han oss historier om maurerne, om Isabella og Ferdinand, om gull, grønne skoger og invasjoner.

Dette er ikke Europa. Det er heller ikke Afrika. Vi er blitt invadert så mange ganger opp gjennom historien at vi har utviklet en helt spesiell kultur. Vi er Granada, konstaterer vår guide.

På turen går vi forbi huler i åssiden som er befolket av fastboende sigøynere. Vi går forbi et krusifiks med Jesus på den ene siden og Maria Magdalena på den andre. Krusifikset fungerer også som lyktestolpe. Vi går forbi en rasende liten hund som hopper opp og ned bak en port der noen har hengt en pose med to nybakte brød. Vi går forbi mandarintrær i en hage som er fylt av små hagegnomer. Vi går forbi vegger fulle av kunstnerisk grafitti. Vi går forbi et gammelt maurer-hus som bygges om til hotell.

Vi går til en hyggelig, solrik plass der unge hippier og gamle krokrygger sitter side om side foran en gaterestaurant mens de nyter sin siesta med en kald cerveza.

Og vi stopper opp, setter oss ned, får kelnerens oppmerksomhet og prøver oss:

Hay?







Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.