*Nettavisen* Nyheter.

Kjøpte samme bil for andre gang

Det heter at "gammel kjærlighet ruster ikke". Men gamle biler gjør. Allikevel ikke mer enn at Dag Jarnøy kjøpte samme bilen - en Riley 1948- modell - to ganger.

Bekkelagshøgda:Mange vil kjenne Dag Jarnøy som leder av Bekkelagshøgda Lokalhistoriske forening. Men interessen for det gamle gjelder også tydeligvis biler. Dette kommer tydelig frem i hans historie om en riktig gammel engelsk bil - en Riley fra 1948. Jarnøy forteller:

Første møte

Det var høsten 1970, og i Ringshusveien på Bekkelagshøgda hvor jeg bodde, var det en gammel bil som i flere år hadde stått i veikanten utenfor nummer tre. Hver dag på skoleveien hadde jeg passert den uten å vie den så mange tanker. Fin å se på, dog litt gammeldags. Den gang var den i bruk, men i de senere år hadde den stått avskiltet inne i en hage utenfor en garasje. Jeg bestemte meg for å spørre om bilen var til salgs.

Eieren viste seg å være Arne Mathisen som hadde eid bilen fra 1956. Det var en engelsk Riley 2,5 RMB 1948 modell. Han spurte meg hvorfor jeg ville kjøpe den ødelagte og ramponerte bilen. Jeg sa som sant var at jeg ville sette den i stand for å bruke den. Han tenkte seg litt om, og så sa han at jeg skulle få bilen gratis på en betingelse. Han ville ikke se bilen kjørende rundt i strøket med bråkete ungdommer som en "raggarbil". Det løftet var enkelt å gi.

Bilen ble så tauet circa 200 meter hjem til mine besteforeldres eiendom. Motoren hadde litt feil, eksosanlegget var defekt, forstillingen var falt ned på den ene siden, taket hadde hull og var revnet i bakkant, og diverse andre feil ble konstatert. Faktisk hadde ungene hoppet på taket og herjet med bilen utvendig. Litt rust var det også her og der også på brakettene på rammen som karosseriet er skrudd fast til. Mye av treverket i overbygningen var pill råttent.

Restaurering

Etter et halvt års arbeid ble bilen ble godkjent av Bilsakkyndig i Oslo med DA-skilt som kom i 1971. Jeg spanderte også en hellakkering av bilen i mørk grønn farge. Sommerferien ble det året tilbrakt på Sørlandet i nyrestaurert doning.

Senere kjøpte jeg en maken bil som var i så dårlig forfatning at jeg kun brukte den som delebil. Noe ble tatt vare på og resten kastet.

Salg

Våren 1972 skulle jeg og min kommende kone til Amerika. Jeg solgte bilen for å få penger til reise og hotellopphold. Tilbake hadde jeg mange minner og en del bilder. Kjøperen fra Jessheim skulle hente alle delene jeg hadde (motor, girkasse, skjermer og så videre) innen en ukes tid. Månedene gikk. Jeg skrev brev og ringte, men ingen respons. Etter et halvt år ble alt kjør på fyllinga. Et år etter sto kjøperen på døren og spurte etter delene. Da var alt dessverre borte.

Årene gikk og jeg hadde aldri sett eller hørt noe om denne bilen.

Det rare var at jeg aldri hadde sett andre Rileyer i Norge, med to unntak. En gang sto det en Riley 1,5 liter parkert utenfor Nordstrandhallen. Den sto alene og var låst, men jeg tittet litt på den. En annen gang på ferie i slutten av 1970-årene så jeg en på Vestlandet. Jeg satt på en kafé med min kone og to barn da en Riley passerte på veien. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene løp ut og kjørte etter i min Peugeot. Dessverre ble den borte før jeg nådde den igjen.

Gjensyn

Høsten 2005 surfet jeg på Internett og fant tilfeldigvis en engelsk Riley klubb. (Riley gikk konkurs i 1938, og ble så innen Morris-konsernet frem til siste Riley ble produsert i 1956).

Jeg hentet albumet, skannet inn bildet av min gamle bil og sendte over. Rileyklubben takket og spurte om flere opplysninger om bilen. Jeg sa at sist jeg visste noe om den, var i 1972. Imidlertid hadde jeg jo registreringsnummeret som synes på bildet. Jeg ringte Biltilsynet for å sjekke om bilnummeret fantes. Jo, bilen var registrert. Har den skilter i dag? Svaret var ja. Hvor er bilen nå? Den er hjemmehørende i Drammen.

Etter å ha fått navnet på eieren, fant jeg fram telefonnummer via katalogen og ringte opp eieren. Har du en gammel Riley? Ja, det var riktig. Jeg fortalte at den bilen hadde jeg hatt for 33 år siden. Kan jeg komme og se på den? Ja, svarte han, det var helt greit. Skal du kjøpe den? spurte han. Nei, men det hadde vært artig å se den igjen.

Kjøpte igjen

Dagen etter tok jeg turen til Drammen. Eieren kjørte bilen ut av garasjen, og jeg ble helt målløs. På forhånd hadde jeg sett for meg en sliten smårusten gammel bil, men denne var en skinnende dronning. Denne må jeg bare ha, skal du selge den? Eieren sa han de siste årene ikke hadde brukt den og hadde vurdert salg. Vi pratet litt pris. Det var vanskelig å bli helt enig. Spiller ingen rolle sa jeg, bilen blir hentet i morgen og prisen blir vi nok enige om.

Dagen etter fortalte jeg min kone at jeg hadde kjøpt bilen. På kvinners vis kommer uvesentlige spørsmål: Hva skal du med den? Hvilke penger skal du betale den med? Hvor skal du ha den hen? Det ordner seg nok etter hvert, svarte jeg optimistisk.

Bilen ble hentet med flatvogn av Viking. Jeg ville sjekke bremseslanger, motor, dekk med mer før jeg tok den i bruk. Første vinteren ble brukt til å skifte alle gummidetaljer, eksosmanifold, hele det elektriske anlegget, overhale bremser bak, med mer.

Jeg var nå igjen blitt eier av en Riley. Interessen for bilmerket var vekket igjen. De fleste jeg treffer har ikke hørt om merket i det hele tatt. Hvor mange slike biler var og har vært i Norge?

Det hører mer til historien at jeg nå har sporet opp alle. Det vil si alle Rileyer som er eller har vært i Norge. Av alle typer fra 1933 til 1958. I dag er det bevart 3 biler i Bydel Nordstrand. I hele Norge er det circa 18 som er kjørbare av alle typer og årganger.

På utstilling

Den gamle bilen til Dag Jarnøy betyr tydeligvis mye for han. Og han viser den gladelig til alle som er interessert. For ikke lenge siden var den på vetanbilklubbens årlige vårsamling på Ekeberg.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.