RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Etter at politiet opprettet en ransgruppe mot slutten av 2013, har antall personran i Oslo gått kraftig ned.
Etter at politiet opprettet en ransgruppe mot slutten av 2013, har antall personran i Oslo gått kraftig ned. Foto: Illustrasjonsfoto

KOMMENTAR: «Jeg var livredd, men ingen prøvde å hjelpe meg»

I helga opplevde jeg kanskje det mest skremmende jeg har opplevd så langt i livet. Det var noen som fulgte etter meg på vei hjem.

Jeg var verken full eller utagerende på noen som helst måte, og skulle kun gå en strekning på et par hundre meter. Det var da en mann kom etter meg. Han oppførte seg svært ubehagelig og truende, han hylte og skrek til meg og grep meg i armen for å få meg til å stoppe.

Likevel var det ikke dette som var det som skremte meg mest på vei hjem en lørdagskveld. Det skremmende var at det var ingen som reagerte.

Jeg gikk i et opplyst område, med mye folk rundt. Likevel var det ingen som gjorde noe. Ingen som grep inn, ingen som en gang leet på et øyelokk over at en synlig ruset mann ropte, tidvis hylte og grep etter en kvinne, som gikk alene på vei hjem.

Jeg hadde vært på middag hos en venninne. Hennes bror tok rollen som sjåfør, og kjørte flere av oss hjem. Fordi klokka ikke var mer enn rundt midnatt en lørdagskveld, og det sto flere mennesker og ventet på bussen like ved der jeg bor, tenkte jeg at det gikk fint at han slapp meg av der. Jeg kunne fint gå de siste par hundre meterne hjem.

Men i det jeg går ut av bilen, får altså en mann øye på meg. Han sjangler et øyeblikk, før han med raske skritt går målrettet mot meg, og griper etter armen min. Jeg har aldri sett han tidligere, og ettersom han hyler og skriker tenker jeg at her gjelder det å komme seg unna. Jeg vil ikke bli blandet inn i noe.

Jeg snur meg så vidt og prøver å vri meg unna, men jeg får ikke kontakt med mannen, han er for ruset og ser ut til å befinne seg i en parallell virkelighet.

Jeg går målrettet mot en gjeng unge menn på andre siden av gata, og tenker at det ikke vil skje meg noe om jeg går bort til dem. Det er ikke tilfelle. De enser meg ikke en gang, Kanskje jeg burde ropt. Kanskje jeg burde sagt at det er svært ubehagelig å bli fulgt etter, ropt etter, grepet etter. Men jeg lar være – mannen er så nærgående at jeg bare vil bort.

Jeg går så fort jeg kan mot bygården jeg bor i. Jeg bor sentralt, ved et av Oslos største knutepunkter, og overalt der jeg går er det folk som venter på buss eller taxi, eller – som meg – er på vei hjem.

LES OGSÅ: «Jeg vil ikke utsettes for et nestendrap»

Likevel reagerer ingen på at jeg fortvilet prøver å komme meg unna mannen som roper og skriker, og som stadig griper etter armen min. Opptrinnet er uvanlig, høylydt og jeg vet at noen ser, at noen legger merke til hva som skjer. Men ingen gjør noe.

Det ender med at jeg ikke tør å gå hjem. Jeg er redd han skal følge etter meg bort til den langt roligere gata jeg bor i, og i verste fall inn i oppgangen.

I steden går jeg en omvei, til et sted der jeg vet det er en 7 Eleven. Jeg går inn dit. Mannen følger etter, og stopper ved siden av meg. Han fortsetter å hyle til meg. Noen i køen snur seg forsiktig, men snur seg fort tilbake.

Heldigvis for meg ender likevel mitt personlige drama her. Mannen som har fulgt etter meg ser plutselig folkemengden i det skarpe neonlyset, og fortsatte sin ferd mot køen – fortsatt skrikende og truende.

Livredd, men dog lettet, så jeg mitt snitt til å smette ut døren, og løpe hjem.

LES OGSÅ: Ungdomsraner (18): – Det er bare å ta imot straffen og takke gud for at vi bor i Norge

Jeg er ikke en lettskremt person, heller tvert i mot. Jeg er vant til å bevege meg ute i byen, både på dag- og kveldstid, og jeg er flink til å ta mine forholdsregler. Er jeg på byen tar jeg taxi hjem, og jeg går aldri alene. Jeg har også tenkt at så lenge det er folk ute i gatene er jeg trygg.

Dessverre er dét en sannhet med modifikasjoner. Jeg har fortalt om opplevelsen til flere, og både kollegaer og venner har bekreftet min teori om at man ikke nødvendigvis er trygg i områder med mange mennesker. Politiet har sågar bekreftet det samme i forbindelse med den så kalte ransbølgen som herjer byen vår. Det kan skje på høylys dag, i områder med mange mennesker.

I februar i fjor ble en kvinne voldtatt utenfor en Narvesen-kiosk der hun selv så at noen så hva som skjedde, uten å gripe inn.

Så hvordan skal vi egentlig beskytte oss? Har vi ikke alle et ansvar for å hindre urett begått mot våre medmennesker? Har vi ikke et ansvar for å passe på og beskytte hverandre?

LES OGSÅ: Nå skal ransbølgen stoppes

Sett i lys av episoden lørdag kveld vil jeg ta ansvar selv framover. Jeg skal sørge for å bli kjørt til døra, og selvsagt aldri ferdes alene på kveldstid. Samtidig er det skremmende å vite at man ikke kan stole på at man får hjelp om man likevel skulle bli antastet eller overfalt.

Årsakene kan være mange. Noen av dem jeg møtte var selv overstadig beruset, og antakelig oppfattet de verken situasjonen eller min redsel. Men for de fleste tror jeg det handler om at man er redd selv. Jeg er ikke noe bedre enn noen andre, jeg heller. Så fort jeg fikk mulighet løp jeg fra 7 Eleven, og lot dem i køen «overta» problemet. Jeg trøstet meg med at det tross alt er både ransalarm og flere mennesker på stedet.

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre om jeg ser noen som opplever det samme som meg. Vil jeg gripe inn? Vil jeg si til hun eller han som blir fulgt etter at jeg kan slå følge med dem hjem? Og hva om jeg ser noe verre? Hva om gjerningsmannen trekker kniv? Eller har pistol? Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre da.

Jeg håper jeg vil gripe inn, og forhindre at noen opplever det samme som meg, eller – enda verre – faktisk blir overfalt, ranet eller voldtatt. Men jeg er ikke sikker.

Kanskje vil jeg bare gå forbi, late som om jeg ikke ser det som skjer, haste hjem i frykt for egen sikkerhet. Jeg vet ikke.

I ettertid er jeg selvsagt glad for at det eneste jeg opplevde var frykt. Jeg ble verken ranet, voldtatt eller utsatt for vold, og jeg er slettes ikke så skremt at jeg ikke vil dra ut igjen.

Samtidig unner jeg ingen å oppleve frykten jeg kjente på. Likevel er jeg glad for det som skjedde, fordi det har fått meg til å tenke. Jeg har tenkt at jeg også har et ansvar, ovenfor mine medmennesker. Jeg vil ikke være hun som går forbi, hun som ikke bryr seg. Jeg håper flere enn meg tenker slik.

Hege Bjørnsdatter Braaten Hege Bjørnsdatter Braaten, nyhetsredaktør

FLERE MENINGER:

«La barna få feire halloween»

«Jeg ble mobbet i ti år»

«Du går ikke ned i vekt av å trene»

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere