RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Krigeren «Kaka» fra Mathare


DRØMMER: 29 år gamle «Kaka», kona Jasmine og sønnen Rafael. Kaka, plukket ut av FN som en «kriger uten våpen», har én sønn å forsørge, de fleste har langt flere munner å mette.
DRØMMER: 29 år gamle «Kaka», kona Jasmine og sønnen Rafael. Kaka, plukket ut av FN som en «kriger uten våpen», har én sønn å forsørge, de fleste har langt flere munner å mette. Foto: Foto: Dawn Harman
Fotballen ga Isaac «Kaka» Muasa håp. I slummen skaper idretten store drømmer, bitende skuffelser og anklager om overgrep.

NAIROBI: Kaka halter. Han har mistet fem tenner og to av sine beste venner. Livet i Kenyas eldste slum er tøft. Likevel smiler Kaka med de tennene han har.

Det er vanskelig for Kaka å skaffe nok mat til familien. Men hver dag møter han mennesker med større utfordringer enn ham selv. 29-åringen har én sønn å forsørge, de fleste har langt flere munner å mette.

Kaka ønsker å forbedre forholdene i slummen, men det er ikke lett. Som leder i en ungdomsorganisasjon og som tillitsmann i nabolaget har Kaka jobbet i mange år for å prøve å skape et bedre liv for sin familie og sine naboer, men ting tar tid.

– Du må arbeide med en sak i årevis for å skape bare én liten forandring. Og noen ganger skaper forandringen ingen forbedring. Årene går, livet passerer og ingenting skjer. Noen mennesker, de venter bare på å dø.

Men Kaka er ikke en av dem. Drømmene hans har holdt liv i håpet som ble plantet i ham da han som 10-åring tok sine første organiserte fotballspark.

– Livet har vært vanskelig, men det er også gode ting som skjer i Mathare. Først og fremst at jeg ble med på et fotballag. Jeg var veldig glad, for jeg elsker å spille fotball. Og så møtte jeg MYSA. De ga meg håp.

Mathare Youth Sport Assosiation (MYSA) er en sportsorganisasjon som jobber i slummen i Nairobi.

Norway Cup

I Mathare er det fullt. Fullt av bygninger, skur, mennesker og søppel. FN estimerer at det bor en halv million mennesker i bydelen. Kartleggingsorganisasjonen Spatial Collectors som holder til i slummen, mener tallet er noe lavere. Hjemmene er trange. Uteområdene er dekket av søppel. Det er få plasser å leke, og barna er overalt i gatene.

Et gammelt sykkelhjul underholder noen småunger, og noen gutter har bundet en flaske til en stolpe i et langt tau. De sparker ivrig flaska fram og tilbake, rundt og rundt.

25 000 barn og unge fra Mathare og andre slummområder i Nairobi er organisert i sportsorganisasjonen MYSA. Den kanadiske politikeren Bob Munro grunnla MYSA i 1987. Han så barna i Mathare-slummen spille fotball og tilbød seg å dømme kamper mot at de hjalp til med å plukke søppel.

Munro jobbet sammen med Gro Harlem Brundtland da hun ledet FN-kommisjonen for miljø og utvikling, og i 1990 reiste fotballag fra Mathare til Norway Cup for første gang.

Mathare-spillerne har fått mange venner i Norge, og i 1996 forbarmet den norske bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen seg over MYSA med økonomisk støtte.

Varsleren

I Nairobi bor også Bjørn Hareide. Den tidligere politimesteren i Agder fikk gjennom sin kones arbeid i slummen høre urovekkende historier om seksuelle overgrep i forbindelse med laguttak til Norway Cup. En granskningskomité nedsatt av Strømmestiftelsen konkluderte med at det foregår omfattende korrupsjon, id-juks og overgrep i sportsorganisasjonen.

Rapporten har senere fått kritikk for sin metodebruk, men MYSA innrømmer at slike ting foregår i organisasjonen. MYSA-ledelsen mener imidlertid at det er snakk om enkelttilfeller, og at de har gode, forebyggende rutiner.

Strømmestiftelsen har i løpet av de 15 årene bidratt med 41 millioner kroner til MYSA. I april i år ble det klart at de to organisasjonene avsluttet samarbeidet og pengestrømmen stoppet. Strømmestiftelsen satte flere krav for å fortsette samarbeidet, og MYSA var ikke villig til å akseptere alle kravene.

I tillegg til omstrukturering av ledelsen og bedre forebygging, krevde Strømmestiftelsen at lagene fra Mathare skulle holde seg hjemme under Norway Cup. Flere av de unge spillerne skal ha fortalt om brutte forhåpninger da de kom hjem fra Norge. Oppfølgingen manglet og livet ble fattigere etter å ha opplevd rikdommen.

Kakas hjem

Vi går inn i en lav murbygning, følger en trang gang forbi en hårsalong, og kommer til et bittelite gårdsrom. Inn en grønn dør med avskallet maling bor Kaka sammen med kona Jasmine og sønnen Rafael i et lite rom. Det er akkurat plass til ei seng, et bord og en toseter. Ei venninne av Jasmine fletter håret hennes ute i gårdsrommet. Klær henger til tørk på snora.

Ettåringen Rafael skal være ute med mora, men kommer med jevne mellomrom inn og sjekker at Kaka fremdeles er der. Det er han. Han sitter i sofaen i hjemmet sitt i Mlangua Kubwa, et nabolag i Mathare, slumområdet som ble bebodd av hjemløse i Nairobi på 50-tallet.

Kaka har ikke alltid bodd i slummen. Foreldrene hans flyttet fra Kitui, et lite sted på landsbygda øst for Nairobi, til Pangani, bare et steinkast fra Mathare. Her vokste han opp sammen med foreldrene og fire søsken i et eget hus med et stort fellesrom og et kjøkken.

– Livet i Pangani var godt, forteller han.

Men da Kaka var ti år gammel mistet faren jobben, og familien hadde ikke lenger penger til å betale husleia i Pangani. De ble nødt til å flytte inn i et mindre hus i slummen. I Mathare møtte Kaka en annen virkelighet og ble kjent med mennesker som levde et liv i fattigdom.

– De var vant med å bo i små hus og gå sultne når de ikke hadde råd til mat. De levde et hardt liv og aksepterte å leve slik, så annerledes fra det livet vi hadde levd. Men jeg fikk venner her. Jeg ble vant til det.

Sammen med sine nye venner snek Kaka seg ofte tilbake til sitt gamle nabolag for å spørre etter mat og penger. Foreldrene hans likte ikke at han gikk dit, de skammet seg over at de ikke hadde nok mat til barna sine.

Fotball ble redningen

Kaka fullførte ungdomsskolen, men han har ennå ikke fått vitnemålet sitt. Foreldrene hadde ikke råd til å betale skolepengene for Kaka de siste semestrene, og for å få vitnemålet må han betale ned gjelden. Hvor mye han skylder skolen, er ikke Kaka sikkert på, men han vet at han ikke har råd til å betale. Han likte uansett ikke å gå på skolen. Bygningen lå i et område av sentrum med støyende trafikk og mange puber. En av lærerne pleide å være full.

– Vi hadde ikke gode lærere. De kunne mer enn meg, men de var ikke gode til å kommunisere med elevene, forteller Kaka.

Lyspunktet i hverdagen var fotballen, og Kaka brukte mer tid på fotballbanen enn på skolebenken.

Det var treneren Francis Kimanzi som gav de unge fotballguttene ideen om å starte en ungdomsorganisasjon. Kaka var rundt 14 år da de stiftet Mathare miljøungdomsgruppe. Gruppa startet opp i 1997 med 50 medlemmer.

Hovedmålet for medlemmene var å tenke ut ideer til hvordan de kunne tjene til livets opphold på lovlig vis. Ett av gruppas initiativer var å samle inn søppel fra husholdningene, sortere ut og selge plastikken.

Gangsterne blir drept

Men å stifte en ungdomsorganisasjon var ingen mirakelkur. Arbeidsledigheten i Mlangua Kubwa er på 80 prosent. Mange av medlemmene klarte ikke tjene penger på ærlig vis og ble med i kriminelle gjenger. Gjennomsnittlig tjener en innbygger i Mathare fra 200 til 270 kroner i måneden, ifølge kartleggingsorganisajonen Spatial Collectors. Samtidig er det de som tjener over 3 000 kroner på ulovlige aktiviteter som å brygge alkohol og selge dop.

To av Kakas beste venner mistet troen på ungdomsgruppa og begynte å rane folk på gata. En dag ble Kaka fortalt at de to vennene var blitt drept. Foreldrene sa at de ble tatt av politiet langs veien, ført inn i buskene og skutt. Gangstere lever et farlig liv i slummen.

– Vi visste ikke hva vi skulle si. Vi bare begravde dem og stilte ingen spørsmål. Politiet sa de var gangstere, og det var de. Hvis du blir innblandet i kriminalitet kan du dø veldig ung, for politiet i Kenya gjør som de vil – spesielt i slummen, sier Kaka.

Han fryktet for sitt eget liv. For også Kaka var innblandet i ran, trakassering og slåsskamper. Men da de to vennene hans ble drept, begge i begynnelsen av 20-åra, forstod Kaka at han måtte gjøre noe.

– Da vennene mine døde, så jeg at hvis det fortsetter slik, vil jeg snart ikke ha flere venner igjen, så jeg må gjøre noe med organisasjonen vår.

Han snakket med resten av vennene sine om å ta valg, og selv valgte han å slutte med kriminalitet og ta lederansvaret i ungdomsorganisasjonen. Etter mange hjemmebesøk til de syke i nabolaget, en tid som danse- og dramainstruktør for ungene i Mlangua Kubwa, og etter at utallige søppelsekker var blitt samlet inn og sortert, gav Kaka fra seg ledervervet i ungdomsgruppa. I vår tok et yngre medlem over jobben med å lede organisasjonen som nå har 61 medlemmer, en maskin for å resirkulere plastikk og et senter med samlingsrom, toaletter, dusjer og kjøkken.

Bortekampen

Når Pequeninos-spillerne samles for å spille kamp siste søndagen i august, møtes de utenfor senteret til ungdomsorganisasjonen. Vanligvis spiller de i MYSA-turneringen i Mathare, men én gang i året reiser de på langtur. Laget stuer seg inn i en minibuss og kjører to timer østover for å spille vennskapskamp mot Songeni fotballklubb.

Planen var å dra klokka ti. Når klokka nærmer seg elleve, og vi enda venter på de fleste spillerne og transporten, er det ingen som gjør noe stort nummer ut av det.

– Disse afrikanerne er håpløse, de kan ikke holde tida. Hvis du skal avgårde klokka ti, så fortell dem at dere drar klokka syv. Sier du ti, så kommer vi avgårde klokka ett, ler Kenny Shikanga, en av spillerne som har møtt opp i tide.

Men når starter kampen da?

– Kampen starter når vi kommer dit, forklarer Kaka.

De får rett begge to. Transporten kommer ti minutter over tolv. Vi skal reise i en matatu. En matatu ser ut som en overdekorert russebuss og er den vanligste formen for kollektivtransport i Nairobi. Sjåføren er en hyggelig kar som kalles Nasty.

Ti minutter på ett kjører vi bort fra Mlangua Kubwa, men stopper etter en kort stund for å fylle luft i dekkene på matatuen. Kampen starter når vi kommer fram. Kaka liker å være presis, og det er gjerne derfor han ikke avtalte noe klokkeslett med motstanderne denne søndagen. På hjemveien må vi ta en halvtimes pause for å kjøle ned motoren. Det er helt normalt.

Fotball er en måte å mobilisere innbyggerne i slummen på. Når det er fotballkamp møter ikke alle opp i tide, men de fleste kommer i alle fall.

– Fotball er et godt verktøy for å samle folk, mener Kaka.

For det er ikke enkelt å arrangere turer og møter i slummen. Bare det å få folk til å komme på et ordinært møte kan være vanskelig, dersom du ikke betaler.

– De fleste må jobbe hele dagen for å få råd til mat. Når du samler folk til et møte, spør de alltid etter penger. Du må i alle fall kunne tilby dem lunsj eller et enkelt måltid.

En mannfolksport

Blant tilskuerne langs fotballbanen utenfor Songeni barneskole er det mange unger. Gutter og jenter følger ivrig med på kampen. Det er også mange voksne tilstede, men de fleste er menn. Det er bare et fåtall kvinner blant tilskuerne, og når spillerne og en del av tilskuerne seinere samles for å takke for kampen og spise sammen, er kvinnene fraværende.

– Mange menn er veldig interessert i fotball, og det er nok flest menn som er involvert i sporten. Det er en mannfolksport, forteller Kaka.

Kaka er ikke ansatt i MYSA og kjenner ikke til detaljene om hva som har foregått i organisasjonen. Men han har hørt ryktene om at unge jenter skal ha blitt presset til å ha sex med trenerne sine for å få reise til Norway Cup. Kaka mener det er enkeltmennesker i organisasjonen som skaper problemer, og han tror at problemene vil løse seg hvis disse skiftes ut.

MYSA bestemte allerede i 2009 at begge trenerne til jentelagene som drar til Norway Cup må være kvinner, og hevder overgrepssakene det er snakk om ligger tilbake i tid. Forfatterne av Strømmestiftelsens granskningsrapport var kritiske til MYSA, men anbefalte likevel Strømmestiftelsen å fortsette samarbeidet med sportsorganisasjonen.

Kaka tror kvinnefotballen trenger mer støtte, ikke mindre. Etter Strømmestiftelsen stoppet støtten til MYSA i vår i fjor, var det bare penger til at ett lag fra Mathare United fikk reise til Norway Cup – guttelaget. Også i år stiller Mathare United med ett lag i Norway Cup. Denne gangen er det jentene som får reise.

Travle kvinner

Av de 61 medlemmene i Mathare miljøungdomsgruppe er bare 16 kvinner. Kaka mener det generelt er vanskeligere for kvinner å engasjere seg i organisasjonsarbeid og delta i treningsprogrammer. Kvinnene har ansvaret for oppgavene i huset og for å ta vare på ungene. Mange er alenemødre.

– Kvinnene må alltid skynde seg hjem til barna, forteller Kaka.

Kona hans, Jasmine, er engasjert i en organisasjon for unge mødre og i arbeidet mot HIV og aids. Kaka forteller at Jasmine av og til tar med seg Rafael på møtene, og at han noen ganger er hjemme sammen med sønnen slik hun får arbeide. Men det er ikke vanlig at fedrene passer barna.

– De fleste overlater det til kvinnene, sier Kaka.

– Det er et problem at kvinnene har det for travelt hjemme til å tjene penger, mens mennene har veldig mye tid, mener han.

For tre måneder siden ble første etasjen til ungdomsgruppas nye senter klart. For første gang har de fått et kjøkken på senteret.

Kaka håper at de dermed kan få igang aktiviteter som trekker flere kvinnelige medlemmer. Han tror matlaging er mer attraktivt for kvinner, enn søppelinnsamling, som har vært gruppas hovedaktivitet så langt.

Kaka mener det er viktig å skape arbeidsplasser for kvinnene.

– De har ofte ennå større utfordringer enn menn fordi de også skal ta vare på barna. Og hvis de ikke finner en jobb, ender mange opp på gata som prostituerte.

Berømte Oslo

Hvor i Norge er du fra, spør Kaka første gang vi møtes.

Jeg er fra Egersund. Det er en liten by. Ingen vet hvor det er.

 – Er det i nærheten av Kristiansand?

Ja, det er mellom Kristiansand og Stavanger. Men jeg bor ikke der, jeg bor i Oslo.

– Ah! Oslo er en berømt by her i Mathare, alle spiller fotball for å dra dit, utbryter Kaka.

Fotballbanen utenfor Songeni barneskole er hakket verre enn Ekebergsletta. Hjemmelaget vinner for tredje år på rad. De kjenner banen. Hver hump og hver helling. For innbyggerne i Mathare er reisen til Songeni en lang tur, og det å reise ut av av Kenya er for de fleste en uoppnåelig drøm. Unntaket er de spillerne som får reise til Norge.

– Alle har et ønske om å komme seg på et fly og se verden. Og mange av spillerne, spesielt de yngste, tenker at å delta i Norway Cup kan forandre livene deres. Kanskje de kan møte noen i Norge som har penger, kanskje de kan jobbe og bo der - leve et bedre liv.

Urealistisk høye forventninger og knuste drømmer er en annen grunn til at Strømmestiftelsen er kritiske til å sette de unge spillerne på et fly til Norge. Kaka forteller at de fleste spillerne tror de skal få penger i Norge som de kan ta med hjem til foreldrene.

– Men de får ikke penger, de bare deltar i turneringen. Erfaringen er bare det å reise, spille og komme tilbake igjen. For de fleste er ingenting forandret når de kommer hjem.

Kaka tror likevel at opplevelsen kan gi håp til ungdommene som reiser til Norge.

– For noen så åpner det øynene deres for verden. De får venner og et større nettverk, og noen fortsetter å spille fotball på høyere nivåer og ender opp på de beste lagene i Kenya.

Kakas første fotballtrener var Francis Kimanzi. Han var en av de første fra Mathare som reiste til Norway Cup, og da han kom hjem, startet han laget Pequeninos som Kaka spiller på. Francis spilte i Mathare United fram til han i 2002 ble lagets trener. Han har også vært trener for Kenyas landslag i to perioder.

Til Brasil

Fem av medlemmene i ungdomsgruppa har deltatt i Norway Cup. Det er det alle drømmer om. De som blir tatt ut til den norske turneringen er blant dem som får spille på Mathare United når de kommer tilbake, og spillerne på Mathare United får lønn. Kaka var ikke en av de heldige. Han hadde ikke fødselsattest, og foreldrene hadde ikke råd til å ordne pass til ham.

– Jeg prøvespilte, men kom aldri med. Jeg visste at det var vanskelig for meg å bli valgt ut.

Men Kaka har vært heldigere enn mange av dem som fikk reise. Av de fem spillerne som har deltatt i Norway Cup er to involvert i kriminalitet, én er arbeidsledig, men aktiv i ungdomsgruppa, én er profesjonell fotballspiller og én har studert juss og jobber som advokat, ifølge Kaka.

For to år siden var det snakk om at Kaka skulle få reise til London og besøke arkitekten som laget tegningen til ungdomsgruppas nye senter. Kaka kom seg aldri til England, men passet kom i orden, og i fjor fikk han endelig bruk for det.

FN-representanten Joao Scarpelini besøkte senteret der Kaka jobber våren 2012. Joao så en kriger i gruppelederen og fortalte Kaka om Krigere uten våpen, et én måneds langt treningsprogram i ledelse og sosialt entreprenørskap – i Brasil.

I august jobbet Kaka sammen med 60 unge mennesker fra hele verden med å forbedre forholdene i en favela i São Paulo. I favelaen plukket de ut den drømmen innbyggerne syntes var viktigst og jobbet for å oppfylle den. Men de snakket også om deltakernes personlige drømmer. Kaka tror noe liknende kunne blitt gjort med spillerne som reiser til Norway Cup.

– De kunne lagt inn litt tid til å prate sammen i programmet mellom kampene, foreslår Kaka.

For at turen til Norge skal bidra positivt til spillernes liv hjemme i Mathare, mener Kaka at det er viktig at de kjenner drømmene sine, og vet hvordan de skal jobbe for å oppfylle dem når de kommer tilbake.

Store drømmer

I Brasil har Kaka snakket mye om drømmer. Tilbake i Mathare vil han spørre innbyggerne i slummen hva som er deres drøm. Kaka har skrevet arbeidskontrakt med kartleggingsorganisasjonen Spatial Collectors. Tradisjonelt har organisasjonen kartlagt behov og ressurser, men med Kaka på laget håper lederen å snu tankemåten.

Brasilfareren vil istedet kartlegge lokalsamfunnets drømmer og talenter. Slik skal det bli lettere å mobilisere innbyggerne. Drømmer oppfyller en selv. Behov er det tradisjonelt folk utenfra som har dekket.

Selv har Kaka mange drømmer. En drøm er at sønnen Rafael skal få en bedre oppvekst enn han selv hadde.

For å få delta i treningsprogrammet i Brasil, måtte hver deltager gjennomføre en oppgave. Sammen med venner fra den canadiske ungdomsorganisasjonen International Youth Alliance bygget Kaka en ballbinge. Her spiller barna i nabolaget fotball hver dag. Om et par år kan Kakas sønn løpe over gata og spille. Kanskje blir Rafael den nye stjerna på Mathare United.

Kaka drømmer også om å reise rundt i Kenya og andre steder i verden for å inspirere mennesker som lever i fattigdom. Han vil gi dem håp. Kaka gjentar ofte at håp er de fattiges våpen. Han kan ikke helt forklare hva som gjør håp til et våpen, men Kaka kjemper med det han har. Og noen ganger kommer man langt med håp. Kaka kom helt til Brasil.

 

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere