RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Kristiania Teglverk på Bryn


KRISTIANIA TEGLVERK: Slik ser fasaden på Kristiania Teglverk ut i dag.
KRISTIANIA TEGLVERK: Slik ser fasaden på Kristiania Teglverk ut i dag. Foto: Foto: Øystein Dahl Johansen
Teglverkene i Oslo er for lengst gått over i historien. Men tro det eller ei, på Bryn eksisterer fremdeles en ringovn for brenning av teglstein. Den må bevares som et kulturminne!

Det er vitnesbyrd om brenning av tegl i Osloregionen så langt tilbake som 1200-tallet. I 1855 er det sju teglverk i Christiania og 20 i Aker kommune med til sammen over 300 arbeidere.

Toppen ble nådd like før 1900, da fantes nærmere tre hundre teglverk i drift i Norge. Den spekulasjonsartede byggevirksomheten som hadde florert i Christiania i slutten av 1890-årene, slo plutselig tilbake i en nesten fullstendig byggestopp i 1900. Store forretningsbanker gikk over ende i hovedstaden og for teglindustrien var det rene ragnarokk.

For industrien betydde det nå meget at Stortinget vedtok murtvang i byene og omtrent samtidig brant Ålesund. Eksporten kom også til å bety meget. I 1904 og 1905 ble det eksportert 30 millioner stein årlig. I Fredrikstad var Nord-Europas største teglsteinsbedrift.

Ringovn

Oppfinnelsen av ringovnen i 1858 ble ansett som en av sin tids betydeligste landevinninger. Brennkanalens lengde i de fleste ringovner var fra 70 til 100 meter og her kunne en brenne stein kontinuerlig.

Varmen fra stein under nedkjøling ble brukt til oppvarming av ubrent stein før varmen kom hit og på denne måten var systemet veldig energisparende, sannsynligvis 60 prosent besparelse.

En kunne ta ferdigbrente stein ut og sette rå stein inn mens brenningen var i gang i annen del av ovnen. Fyringen foregikk på den måten at man ovenfra helte brensel ned gjennom fyrhullene.

Bryn

Hele fire av de største teglverkene i Oslo på 1900-tallet lå ved Bryn: Høyenhall, Kristiania, Bryn og Nygård teglverker. Det eneste som fremdeles eksisterer er Kristiania Teglverk i Nils Hansens vei 18. Bygningen ligger på en flate like på nordsiden av elven Alna og langsiden er parallelt med elven.

Toppen av bygget ser en til høyre umiddelbart etter at en kommer ut av Bryntunnelen når en kommer sydfra.

Opprinnelige navnet var "Bryn nye Teglverk", men ble endret til Christiania Teglverk og senere igjen ble Christiania stavet med Kr.

Kristiania Teglverk

Kristiania Teglverk ble bygget i 1897, men måtte innstille driften på grunn av byggekrakket allerede i 1898. I 1912 kom det i gang igjen, i 1918 overtok Einar Stange verket og har vært eier av eiendommen helt opp til våre dager.

I 1936 brant verket ned til grunnen, men ble bygget opp igjen og da utstyrt med moderne maskineri.

Det ble også investert i en kjedegravemaskin og kabelbane. Det ble produsert murstein, takstein og drensrør. Ringovnen, av middels størrelse, var med fra begynnelsen. Kristiania Teglverk måtte gi opp driften i 1960-årene som var en vanskelig tid for denne industrien.

Bygningen

Teglverksbygningen i tre etasjer er bindingsverk i tre kledd med horisontal panel. Panelet på langveggen mot Alna ser ganske ny og nymalt ut. Gavlvegg er i fuget teglstein.

Taket er et saltak med svak helning. Administrasjonsfløyen er av teglstein, pusset og malt, den er i to etasjer. Verksbygningen har en grunnflate på 1 915 kvadratmeter. Bygningen er kraftfull og er en viktig historieforteller og er en del av et helhetlig, eldre industrimiljø.

Bryn Teglverk og Høyenhall Teglverk

Bryn Teglverk lå på sydsiden, like inntil Kristiania Teglverk. Det var sannsynligvis det eldste av disse ved Bryns-bekken, bygd i 1880- eller i begynnelsen av 90-årene. I likhet med de øvrige Oslo-verkene finnes det ikke noe nedtegnet om dette. Verket hadde en blandet produksjon av murstein, takstein og drensrør.

Ringovnen var av middels størrelse. Også dette verket måtte gi opp driften i de vanskelige 1960-årene.

Høyenhall Teglverk lå lengst nord av verkene langs Bryns-bekken. Verket var av middels størrelse med en kapasitet på cirka fire millioner stein per år. Etter siste krig hendte en trist arbeidsulykke ved Høyenhall Teglverk som kostet to brødre – begge murere – livet. De hadde utført reparasjonsarbeide på skorsteinen og var like ved å avslutte arbeidet helt på toppen av pipen. Da vippet en mørteldunk det lette stillaset, og begge brødrene styrtet ned og gjennom taket på ringovnen.

Helsa

Som rimelig var, ble slitasje- og belastningssykdommene den store svøpen for teglverksarbeiderne, sammen med revmatisme og forkjølelsessykdommer. All den tunge leire- og steinlempingen og travingen etter trillebåren, satte tidlig sitt preg på muskler og skjelett.

Revmatismen var i stor utstrekning følgesvennen for arbeiderne i brennovnene. Selv vinterstid kunne temperaturen oppe under hvelvet ofte komme opp i 35-40 grader. Å komme herfra og ut i isnende kulde og gjennomtrekk var rimeligvis en stor påkjenning.

Lønna

En dagarbeiders lønn i 1880 var i gjennomsnitt kroner 1,35, men steg til kroner tre per titimers dag i 1910. Da var tilsvarende lønn for kvinner kroner 1,68. I teglindustrien ble det vesentlig arbeidet på akkord og i 1910 svingte fortjenesten mellom tre og fem kroner per titimers dag. Dagarbeidere var det ikke så mange av, men for disse var fortjenesten cirka 2,50 kroner per titimers dag. I arbeidsreglementet var en bestemmelse om at arbeiderne hadde ansvar for produktet. Brekkasjen eller annen skadet stein kom aldri med i oppgjørene. Den ødelagte steinen måtte tvert imot tilbake til leirgropen uten vederlag. Brennerne hadde en urimelig lang arbeidsdag helt til mot slutten av første verdenskrig.

Det var to mann som hver hadde tolvtimers skift uken gjennom. Ved bytte fra dag- til nattskift sto den ene brenneren 24 timer i trekk.

I 1904 forsøkte arbeiderne å streike for å få opp akkorden med én krone per 1 000 stein, men det var nedgangstid og prisene på steinen sank og noe tillegg til arbeiderne kom ikke på tale.

Lofferne

I de første tiårene på 1900-tallet opplevde teglverkene en invasjon av hjemløse overnattingsgjester. Det kunne nesten bli kaotisk på vinterens mest besøkte netter. Tilstrømningen varte til andre verdenskrig og vel så det.

Teglverkene hadde en meget sentral plass i lofferens univers selv om de sjelden jobbet der. Verkslokalene beskyttet mot værgudene, og ble et sosialt treffsted for hjemløse mennesker som higer etter varme omgivelser. De ble en livbøye og et samlingspunkt i hverdagen. Tusenvis av vagabonder unnslapp kjølige høst- og vinternetter ved å søke ly på verkene. Ovnsvarmen kunne også nyttiggjøres på annet vis; her kokte lofferne kaffe, de stekte flesk og frigjør seg fra luseplagen. Avlusningen skjer på et blunk.

En holder ganske enkelt klesplagget over varmen så beina på småkrypene svis av. Deretter kan de ristes av klesplagget. Det at klærne lukter brent i ukevis får så være.

Det kunne også være noen få madammer blant lofferne på teglverket. En jente fra Vestlandet for eksempel. Hennes bakgrunn er typisk: Et velskapt pikebarn forlot kystbyen i ung alder for å prøve lykken i bystrøk, men kom dessverre skjevt ut. Hun begynte som gatepike i snobbete strøk av Oslo, og endte opp i røverreiret Vaterland. Etter arrestasjon og en mellomstasjon på en arbeidsanstalt for kvinner, ble landeveien hennes foreløpige endestasjon.

Det fantes flere titalls kalkverk og teglverk hvor vagabonder fant nattero, og teglverkene på Bryn og Alnabru lå høyt på lista over ettertraktede mål.

Lofferne hadde mange spesielle navn på saker og ting, også steder. Teglverkene på Bryn ble kalt "Røde slott", Østensjølåven kalte de "Villa'n Skjønne høyder" og Lindøya ble kalt "Edens Have".

"På ommen" eller "på verket"

Gunnar Reiby som er født og oppvokst på Bryn, og fremdeles bor der, kan godt huske karene som overnattet "på ommen" eller "på verket". De kom ofte på døren for å tigge, de kunne be om ti øre eller en matbit. Slett ikke alle steder var de velkomne, men Gunnar Reibys mor var raus og ga mang en en gang en matpakke til uteliggerne og det hendte også de fikk med seg kaffe på en flaske.

Aller helst ville de fleste helst ha penger og det var nok for å kunne skaffe seg en eller annen form for alkohol. Slett ikke alle var skurker, det var i nødsårene mellom de to verdenskrigene og det var nød og ekstrem fattigdom som kunne tvinge folk til å tigge.

Kulturminne

Da jeg forberedte denne "Aktuell Historie", kom jeg i snakk med en som holdt til på eiendommen og han fortalt at det var gitt rivingstillatelse for Kristiania Teglverk. Jeg ble sjokkert og sendt en mail til Byantikvaren med spørsmål om hvorledes det er med bevaring. Fra annet hold var jeg fortalt at her var den eneste gjenværende teglverk med en ringovn. Det er jo knyttet en veldig tradisjon til teglindustrien og det er viktig å ta vare på et så utsøkt kulturminne som Kristiania Teglverk. Jeg fikk følgende positive svar fra Byantikvaren i Oslo:

"Jeg kan ikke finne at Plan- og bygningsetaten har mottatt eller behandlet noe rivesøknad på Christiania Teglverk på Bryn".

Eier tok kontakt med Byantikvaren 1999 for vurdering av riving, og dette resulterte den gang i flere diskusjonsrunder. Byantikvaren konkluderte den gang med at bygningen var i så vidt dårlig teknisk stand, og så vanskelig å finne økonomisk forsvarlig gjenbruk for, som samtidig var forenlig med representativ bevaring, at den ble akseptert revet.

Byantikvaren oppfordret samtidig på det sterkeste til at karakteristiske elementer som teglovnen og viktige fasader ble integrert i et framtidig nybygg. Eier synes etter dette å ha stilt en eventuell rivesak i bero i påvente av reguleringsavklaring.

Rammeplan for knutepunktutvikling på Bryn ble utarbeidet av Oslo kommune og vedtatt 31.01.2007. Byantikvaren uttalte seg til denne blant annet 06.10.2003, og markerte her teglverket som svært høy kulturhistorisk verdi. I tråd med den tidligere vurderingen ble bygningen likevel ikke krevd regulert til bevaring, men karakteristiske bygningselementer som gavlveggen i tegl mot øst og ovnen, ble anmodet bevart og integrert i en ny bebyggelse som videreførte den eldre bygningens volum og uttrykk. Rammeplanen er ikke bindende plandokument, men gir føringer for de senere reguleringsplanene.

Tilgjengelig for publikum

Eier igangsatte i 2000 en privat reguleringsplanprosess for Nils Hansens vei 18-20, hvor Teglverkstomta ble forutsatt regulert til dels byggeområde og dels friområde. Et illustrasjonsprosjekt ble samtidig utviklet hvor det eldre Teglverkets langvegg mot elva og deler av gavlveggen ble tatt var på og integrert. Bevaring av fasadene ble også medtatt i reguleringsbestemmelsene og løsningen ble akseptert av Byantikvaren. Siden plan- og bygningsloven ikke gir hjemmel til å bevare interiør, ble ikke ovnen behandlet i planen. Statens vegvesen reiste innsigelse mot planen på grunn av mulig konflikt med videre hovedveiutbygging, og Oslo kommune vedtok derfor 28.02.2007 et alternativ to av reguleringsplanen som kun omfattet Hans Hansens vei 20, ikke teglverket.

Byantikvaren forventer ingen rivesøknad på teglverksbygningen før det enten er vedtatt en ny reguleringsplan for eiendommen eller bygningen blir så teknisk dårlig at den vurderes som en fare for allmennheten.

Byantikvaren vil i begge tilfelle søke å bidra til at bygningens viktigste historiefortellende elementer blir bevart.

Det er veldig flott at teglverket og spesielt at ringovnen er bevart. Jeg tillater meg å oppfordre til at verket med ovnen blir gjort tilgjengelig som et viktig kulturminne. Omkring 1970 ble det slutt på teglproduksjon i Oslo etter en sped begynnelse 700 år tidligere. Teglverksindustrien var viktig og man kan da ikke bare la dens siste rester – Kristiania Teglverk – forsvinne uten sverdslag!




 

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere