KRONIKK: «Jeg ble mobbet i ti år»

«Skolen sa de hadde nulltoleranse for mobbing, og til og med da jeg ble mobbet åpenlyst var det strengeste skolen gjorde å gi en anmerkning og si 'Dette må du slutte med, mobbing er ikke greit'» skriver 16-årige Marita, som opplevde mobbing på skolen i ti år.

«Skolen sa de hadde nulltoleranse for mobbing, og til og med da jeg ble mobbet åpenlyst var det strengeste skolen gjorde å gi en anmerkning og si 'Dette må du slutte med, mobbing er ikke greit'» skriver 16-årige Marita, som opplevde mobbing på skolen i ti år. Foto: Foto: Privat

«Har du noen gang tenkt på at jenta ved siden av deg er et mobbeoffer? Eller
 at gutten i andre enden av skolegården er et mobbeoffer? Har du noen gang tenkt på at en av dine venner eller en i din familie er en mobber? Hva er egentlig mobbing? DU har kanskje ikke tenkt så mye over dette?» skriver Marita (16).

– Jeg har selv vært et mobbeoffer, og på noen områder er jeg det ennå, skriver Marita. Likevel har hun nektet å la seg knekke av mobberne. Hun velger å stå frem med historien sin for å sette fokus på problemet, og tvinge fram tiltak i skolene som virker. Foto: FOTO: PRIVAT

Mobbing er et alvorlig tema, og det snakkes mye om det. Skoler sier de har nulltoleranse for mobbing, og når det faktisk skjer mobbing gjør ikke skolene noe.

Jeg skal gjøre dette leserinnlegget veldig personlig og veldig tydelig. Og det er fordi jeg selv har vært et mobbeoffer, og på noen områder er det enda. Jeg skal ikke ramse opp hele livshistorien min, men jeg skal nevne hva slags mobbing jeg har vært gjennom, hva jeg har sett
og opplevd.

Jeg kan starte lett... Første gang jeg ble mobbet: Den «kuleste» gutten i klassen syntes det var kult å få andre til å føle seg dårlig, å rakke ned på andre, han fikk de andre elevene til å tro det var kult, og så startet det. Han mobbet meg,brukte meg som et eksempel på hva mobbing var, og da begynte de andre også. Og det var starten på ti år. Ja du leste riktig, ti år med mobbing.

Nå har ikke jeg tenkt å si
at jeg har hatt det verst osv. Men jeg har vært gjennom en del som for meg har vært ille, det finnes folk som har hatt og har det verre, men for meg har dette vært ille nok. Opp gjennom de ti årene både så og opplevde jeg mye forskjellig mobbing og av mange forskjellige grunner og på mange måter.

Jeg har sett og opplevd: Verbal mobbing, hvor personen som blir mobbet har blitt kalt alt fra homse, hore, voldtektsoffer, taper, drittunge, patetisk, uverdig, mindreverdig, uelsket etc. Bare på grunn av småting, som at en har prøvd å hjelpe en annen som er mobbet, man har vært på feil sted
til feil tid, man har satt seg på et sted en annen vil sitte eller att man har stått for sine meninger og vært seg selv. Jeg har også sett og opplevd fysisk mobbing, hvor en person ble lurt inn i en skolekorridor og ble banket opp av tre personer.

Jeg ble, bare for at jeg ikke ville la dem få følelsen av å være sterkere enn meg

Selv har jeg vært i disse situasjonene, jeg har blitt utestengt av det sosiale miljøet i klassen jeg gikk i, fordi jeg ikke var som dem, jeg var annerledes, og jeg var et offer fra tidligere. De ti årene jeg gikk på skole, gikk jeg på samme skolen.

«Hvorfor bytta du bare ikke da?» er det mange som spør, og jeg svarer det samme hver gang: «De mobbet meg, de ville ha meg vekk, de ville se at jeg knakk... Men jeg hadde ikke tenkt å gi dem den gleden. Jeg ble, bare fordi at jeg ikke ville la dem få følelsen av å være sterkere enn meg. Bare for at de skulle se at de ikke bestemmer over meg» og det står jeg for enda.

På den gamle skolen min var det slik at om du var åpen venn med meg ble du automatisk ukul. Jeg var den ukule eleven som du ikke kunne være venn med om du ville være populær. Og grunnet popularitetspresset, var det mange som ikke turte å være åpen venn med meg. Og ja, mens jeg gikk på den skolen så plagde det meg. Å vite at de få vennene jeg hadde, de kunne vært kule om de ikke hadde vært venn med meg, at på grunn av meg, ble de også litt utestengt fra det sosiale miljøet i klassen vår.

Og det var tungt å se hvordan alle de andre sto og lo og hadde det gøy, mens jeg måtte kjempe for
å få frem det falske smilet. Om jeg sa noe i timen, ble jeg ignorert av elevene, sa jeg noe galt, så kommenterte eller lo de, noen ganger sendte de blikk. Om jeg holdt en presentasjon, så stilte de gjerne vanskelige, utfordrende og nesten irrelevante spørsmål for å henge meg ut foran de andre, eller de satt og snakket med hverandre, eller de kastet ting til hverandre, kastet små papirballer på meg, og læreren fikk dem aldri til å slutte. Selv om jeg var eneste som visste svaret, ville ingen høre om det kom fra meg om det ikke var eneste mulighet.

Hva gjorde skolen med dette? Ingenting. I det heletatt. Aldri. Og skolen sa de hadde nulltoleranse for mobbing, og til og med da jeg ble mobbet åpenlyst var det strengeste skolen gjorde å gi en anmerkning og si «Dette må du slutte med, mobbing er ikke greit, det er slemt. Nå må du gi deg» og så bare la dem gå.

En venn av meg ble banket opp i timen og måtte på legevakta, det eneste skolen gjorde var å fortelle eleven at sånn går det ikke an å gjøre, det er ikke greit. Han fikk en anmerkning og det var det. Dette er ikke greit. Skolene må ta ansvar NÅ. De sier de har nulltoleranse, men så gjør de ingen ting med det. Det holder ikke med å gi en anmerkning og si at det er dumt.

Vi må ha ordentlige tiltak! Gjensitting, telefon hjem, samtale med foreldre, noe. Noe som faktisk hjelper, og så må det være oppfølging. Jeg er lei av skoler som sier de har nulltoleranse, og så ikke gjør noe med det, bare lar det holde på. Vi i samfunnet må faktisk være åpne for at mobbing fins, og at hvem som helst kan mobbe, både bevisst og ubevisst. Når vi får en beskjed om at «denne personen» mobber så må vi faktisk akseptere at det er sånn det er, og heller gjøre noe med det, i stedet for bare å nekte, og si «Nei. Min 'person' gjør ikke dette. Det nekter jeg å tro. Jeg kjenner han/henne og hun/ han gjør ikke sånt.»

Det er på tide å få opp øynene! Lukk dem opp, kom deg ut av denne drømmeverden hvor alt er greit. Mobbing skjer hver dag, det er vår jobb i samfunnet og hjelpe. Vi kan ikke la dette fortsette.


Marita B. Skrenes, 16 år

LES OGSÅ:

KOMMENTAR: «Jeg er søvnløs»

– Det er ikke uvanlig å få en SMS fra læreren

Sally (17) ble skutt. Nå vil hun hjelpe andre ungdommer

«I år skal jeg bli voksen. Tror jeg»

DOKUMENTAR: Derfor valgte Erna Bjørnholt

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.