*Nettavisen* Nyheter.

Kunstnernes eget hus del 1

Kunstnere vil gjerne vise frem sine skaperverk. Kunstnernes Hus ble i sin tid bygd til dette formålet, men forhistorien er ikke helt uten dramatikk.

HOMANSBYEN: I starten var det vrient å være kunstner i Norge. Det var ingen kunstnerforening, ikke noe sted å stille ut kunst, og heller ingen kunst å stille ut! Man malte på oppdrag fra kirke og embetsmenn, dekorerte skap og dører, og noen altertavler. De var som håndverkere å regne.

En av de første frie kunstnerne var J.C. Dahl. Han malte romantiske landskaper på ordentlig lerret, og solgte så det suste - i Tyskland. Skulle det bli greie på ting, måtte man bo og jobbe utenlands.
Men Norge, da? Stortinget skjønte at vi måtte ha noen malere, siden alle andre hadde det. I 1818 bevilget de penger til Tegneskolen (Kunst- og håndverkskolen).
Nå kunne man bli kunstner her! Men så ble laugene opphevet, og skolen overtok utdannelsen av håndverkere. Kunstnere fikk bare elementærundervisning: Gult pluss blått blir grønt... Det var bare å dra ut igjen.

I 1836 ble Kristiania Kunstforening stiftet av embetsmenn. Det var første forsøk på institusjonalisering av norsk kunst. De kjøpte inn noen bilder - men publikum var heller begrenset. Bare medlemmene fikk se kunsten, og noen turister.
Bildene fordelte de seg imellom ved loddtrekning. Liten stas for malerne!

I 1837 kom Nasjonalgalleriet. Men kunstnerne fikk null innflytelse. De trengte en forening for å stå styrket.

Hans Gude gjorde det bra i Düsseldorf. Men da februarrevolusjonen brøt løs i 1848, var det jo ikke arbeidsro å få. Han pakket malersakene og dro hjem. Da han så hvordan det sto til, opprettet han "Tollekniven" sammen med Tidemand og Schirmer.

Det var den første foreningen for kunstnere. Han ville hjelpe dem som ikke tjente så flust. De arrangerte romantiske tablåer på Kristiania Theater: Viste malerier, ledsaget av felespill og diktopplesning.

Pengene ble brukt til reisestipendier til "fattige, talentfulde Kunstnere", fordi "Stortinget ikke hadde gjort det tilstrækkeligt." Men da revolusjonen var over, pakket de snippesken og dro tilbake til Düsseldorf. Slutt på foreningen.

Foreningen av 1860

Neste forsøk på organisering var Kunstnerforeningen av 1860. Også ikke-kunstnere kunne få være med - men "ikke Kunstnerinder"!

I 1866 opprettet altså herrene et "understøttelsesfond for trængende kunstnere", og vedtok å "værne om Kunstens og Kunstnernes Interesser". Tar vi ikke feil, var det utelukkende mannlige kunstneres interesser det dreide seg om.

Men hva slags kunst fikk støtte? Düsseldorf og atter Düsseldorf. Romantiske bilder av bønder og kyr! Pent å se på, syntes lekfolkene.
Wergeland og Bjørnson håpet at slik kunst ville styrke bondeopposisjonen.
Men på 1870-tallet hadde düsseldorferiet stivnet aldeles i søndagsidyll og klisjeer. Virkelighetens bønder satt ikke rødkinnet på tunet og smilte skjelmsk i lusekofte. De slet hardt og sultet. Men lekfolkene med sin tørst på kyr hadde albuet seg fram til styret både i Nasjonalgalleriet og Kunstnerforeningen.

- Urettferdig! ropte de unge kunstnerne. - De har jo ikke peiling! Det skal ikke være düsseldorf nå. Dropp kyra!

Romantikk kontra naturalisme

Kunstnernes kamp for tilværelsen i Kristiania ble en kamp for å få vise og selge naturalistisk kunst. Düsseldorferne ble alltid prioritert.

De yngre kunstnerne krevde plass for sine bilder. De ville være med og bestemme salgs- og visningsvilkårene. Kunstneropposisjonen var parallell med venstreopposisjonen på tinget, og venstrepressen sympatiserte.

Arkitekt Schirmer spurte hvorfor kunstnerne ikke kunne få "sørge for sine egne Sager?" Helt på jordet at andre enn kunstnere stelte med kunsten. I 1880 ble det holdt en stor skandinavisk utstilling, og et kunstnermøte i Göteborg. Konflikten mellom de norske malerne og foreningen ble grundig drøftet. "Hva med det moderna kampmedlet, strejk?" sa svenskene. Kampviljen var på topp etter Göteborg. Nå ville de ha kunstnerstyre!

Kunstnerforeningen er liksom "det høie tribunal," sa Werenskiold. Solgte man ikke der, ble man stående som "en av de tvilsomme, med hvem der ikke er sikkert at indlate sig".

Lekmannsstyret valgte verker til utstilling og innkjøp. På tide å samle troppene! Han fikk tak i Skramstad, som straks ble fyr og flamme. Han "kjendte byen ud og ind. Vi fik tak i en droske og kjørte rundt til alle de kunstnerne som i byen var, overtalte og agiterte; til dem som var utenlands skrev vi, og i en ruff var streiken istand." Alle forpliktet seg til ikke å stille ut noe hvis man ikke fikk sin vilje. Ingen bilder - ingen utstilling! Kravet gikk selvsagt ikke igjennom, og kunstnerne laget egen utstilling i 1882.

Kristianias første "Høstutstilling" var kunstnerstyrt. Men samholdet blant kunstnerne slo sprekker.

I 1881 foreslo Bergslien "bygning af et eget Locale for Foreningen." Ideen ble mottatt med jubel. Men til et hus må man ha tomt. Hva med kapital? 9000 kr i fondet var skaffet ved utstillingen i 1879. Noen mente at pengene ikke måtte røres, andre ville gjerne bruke dem til hus. Til slutt ble man enige om å legge til side 1000 kr til et byggefond.

Vår første professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson ga dem 1000 kr av inntekten sin. Men det holdt ikke. Kunstnerhuset var foreløpig bare et luftslott.

Borgen-fest

Nå skulle det jobbes med å skaffe huspenger! Thaulow fant på å lage et forlystelsesmarked i Slottsparken. De bygde en "mur" med tårn, skyteskår, bastioner av papp og planker. Det liknet en borgmur fra riddertiden, derfor tilnavnet "Borgen". Muren gikk helt til Wergelandsveien! Inngangsbilletten kostet 50 øre for voksne, og 25 øre for barn. Det ble laget "restaurationalokale", konditori, kabinetter, sommerteater, musikkpaviljong...

Bildekunstnerne utfoldet seg som gjøglere, løver og noen udefinerbare vesener. Alt for saken! Småboder solgte "Blomster, Cigarer, Gjenstande dekorert af Kunstnere." En bodega solgte "Vine fra Byens første Vinhandlere og Øl fra Kristiania Bryggeri."

Dagbladet understreket hensikten: Kunsten var husløs og trengte tak over hodet. I anstendighetens navn... Fesjået åpnet 10. juni - og det kom rundt 7000 mennesker! Folk sto som sild i tønne. Thaulow holdt en buldrende velkomsttale. Høyrepressen slengte med leppa: "Hvordan har man Garanti for at Pengene blir brukt betryggende?"skrev Schibsted. "Ikke bare som Lokale for vinkonsumerende Kunstnere..."

Han påsto at Thaulow hadde ført folk bak lyset, og at det hele var et påskudd til at han og de andre kunstnerne lot seg bespise- og drikke på kristianiaborgernes bekostning. Overskuddet gikk nok opp i noe langt mer flytende enn røyk, skrev Schibsted. Og Thaulow skummet av raseri. Så sjofelt!

Schibsted fikk på tygga

Han støtte tilfeldig på Schibsted på Karl Johan, og gikk løs på ham med ordene: "Her har du for dine pøbelaktige skriverier"! Thaulow banket ham opp, og redaktøren lå strødd etter hissig neveslagsmål. Fornærmet meldte han saken til politiet.

Thaulow måtte forklare seg, og havnet på Møllergata 19 i to måneder. Morgenbladet skrev om "Overfald på sagesløs Mand" og henviste til straffelovens pgf. 10 og 11.
Men Thaulow ble ikke mindre populær etter å ha pyntet på fjeset til Schibsted. Han slapp fri på selveste nasjonaldagen.

Bjørnson holdt stor fest for ham, og hentet ham i hestedrosje. Han ble feiret som en helt på Tivoli. En bildekunstnernes martyr! Før han sonet dommen, understreket han at det ikke var på egne, men Bildende Kunstneres Forenings vegne at han banket Schibsted.

Overskuddet etter "Borgen" ble ikke stort å skryte av; usle 700 kroner, mens fesjået kom på 70 000. Ikke fordi pengene var drukket opp av malerne, men fordi de så avgjort var bedre til å male enn å regne. En sørgelig fiasko.

Les resten av historien bak skapelsen av Kunstnernes i neste utgave av Lokalavisen, torsdag 16. februar!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag