*Nettavisen* Nyheter.

L for luke

Jeg hadde akkurat tatt teoriprøven.
- Gratulerer! Nå er det bare kosen igjen, sa broren min gledesstrålende. Nå var det bare å surfe gjennom kjøretimer og sikkerhetskurs, mente han.
- Kos!? Jeg kan ikke helt se hyggen i å føre en koloss på en drøyt tonn gjennom oslotrafikken og all annen trafikk. Tanken skremmer meg faktisk, svarte jeg.
Jeg har tatt kjøretimer i nesten tre måneder, og ett og annet som har falt på plass. Jeg blir ikke lengre vettskremt av smale veier eller brede og fartsfylte landeveger. Det er når jeg kommer til en rundkjøring at det skjærer seg. Jeg tror at alle biler fra venstre har en hemmelig plan om å rase inn i meg, så jeg blir stående ganske lenge å vente før jeg kaster meg inn.
- Du venter jo helt til det ikke er en bil å se! Hvordan du skal komme deg gjennom rushtrafikken er en gåte for meg, sier min bedre halvdel. Han er ledsager når jeg kjører hjemme, og etter å ha observert meg mange titalls timer i trafikken, må jeg gi ham rett. Han synes også at jeg kunne kjørt litt fortere, noe han forsiktig hinter om både titt og ofte. Og jeg prøver. Det går ganske greit på ring 3 når det ikke er annen trafikk der. Er det flere biler øver jeg meg ofte på å holde god nok avstand til bilen foran, slik at jeg kan stoppe trygt dersom noe skjer der fremme. Med det resultat at det er en konstant strøm av luringer fra venstre side vrenger inn i den fine luka mi uten å signalisere hva de har tenkt med et aldri så lite blinklys.
- Get used to it! kommer det lakonisk fra min høyre side. Og jeg prøver.
Ofte blir det til at vi øvelseskjører på kveldstid, og dermed får jeg mye mørkekjøring. Er det bare meg det er noe galt med, eller er alle fartsgrenser opphevet i mørket? Gang på gang opplever jeg over Ekebergsletta mot Sæter, eller for den del på E6 i sørgående retning, å få en milelang hale etter meg når jeg holder meg til fartsgrensen. En kveld i forrige uke var det glatt, slapsete og det regnet. Veien var ukjent og jeg følte det komfortabelt å ligge i 45 i 50- sonen. Noe bilen bak meg åpenbart var misfornøyd med. I over et halvt minutt kjørte han med fullt lys rett inn i speilet mitt, før han la han seg ut og freste forbi. Jeg kjørte mens mannen min la seg meg trykk over hornet for å si hva han mente om saken. Vindusviskerne visket kraftig, det var svart ute og hjernen min jobbet for å holde bilen fint på sporet. Jeg kjørte i 50. Frem til nå har jeg vært ganske beskjeden i situasjoner der andre biler utnytter mitt tiendels sekunds nøling i et kryss til å vrenge over før jeg får summet meg, eller annen mangel på selvsikkerhet bak rattet. Og jeg er overbevist om at det ikke er spesielt smart å kjøre fortere enn det jeg opplever som trygt. Det hadde blitt en fin luke frem til bilen foran da også jeg sendte lysbøllen en hilsen med hornet.

Sara Sægrov Ruud

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.