Landtur til Ekeberg for barn i 1930-årene

Torstein, den eldste av syv, med sine små søsken på 1½ og 3 år.

Torstein, den eldste av syv, med sine små søsken på 1½ og 3 år.

I de "harde tredveåra" var det mange barn som elsket en landtur til Ekeberg. Ukebladet "Urd" fra 5. august 1933 forteller litt om et glimrende tiltak.

Melken deles ut.

Vi har hentet melk og nu skal vi spise.

Viggo og Lilian, Torsteins søsken føler sig ikke så trygge alene som på sin store brors arm.

De store småpiker har vært med på landturene fra de var små; de hjelper nu tantene og lærer selv litt av hvert. Her viser de at de kan legge en forbinding.

Mødrene kan komme med de aller minste.

Vesle Tor vil ikke legge sig til å sove hjemme og mamma sier: - Jeg følger dig ikke på Ekeberg i morgen! – Det er det samme det, jeg går ifølge med a'tante, jeg, sier Tor. – Men hvis tante ikke vil ha dig med, da, sier faren. – Så løper jeg efter trikken, jeg – Brrrr - Nå går trikken!

"Tante" vil ha ham med, hun vil ha flest mulig småbarn med og trikken går hver morgen kl. 9. Det er bare å møte op ved Stortorvet eller Grønland – Tøyengaten kl. 8.45 og ha med niste og spann. Alle kommer med for Ekebergbanen knusler ikke, den fører gratis sin dyre last op til Jomfrubråten stasjon og derfra er det ikke langt å gå til Ballsletten, som er blitt bybarnas grønne enger.

Du tante, går toget så fort som n'pappa riser? Spør en liten gutt – akk og ve, han hadde fått ris som innledning på dagen før han drog. Nu sitter han på Ekeberg hos en av tantene og spiser frokost, og det ubehagelige minne er blitt mer fjernt, noe av et teknisk problem næsten.

Det hender ofte at barn legger armene om halsen på tantene og sier: - Vil du være mammaen min?

Bestyrerinne

Jeg gleder mig så når mødrene tar sig tid til å følge med, sier frøken Inga Hartmann, som nu niende sommer er bestyrerinne for landturene til Ekeberg. De trenger det så vel.

Hun forteller at arbeidet har pågått i over 20 år og at komiteen for det består av forsorgsassistent Svendsen, advokat Gjerdrum og grosserer Tuft. Frøken Hartmann leder østkantens koloni med 2 assistenter, og frøken Marie Sørensen vestkantens (Vikas) koloni med 1 assistent. Daglig kommer ca. 150 barn og de får være med på så mange turer de vil. Der er ca. 40 turer i ferien. (Ikke lørdag og søndag.)

I begynnelsen levet vi som sigøinere under trærne og lekte for å holde oss varme når det var kjølig, men nu har vi i tilfelle av regnvær et hus å ty til, forteller frøken Hartmann. Kommer vi inn der, er det uråd å høre tordenskrall rett over hodet på oss, slik sang og lek som det blir. Vi overdøver uværet!

På Ekeberg

Ved ankomsten på plassen om morgenen synges en salme og hver går til sine plasser – footballer og leker deles ut. Kl. 10 kommer melken, hver får 1 liter om dagen, fordelt i 2 porsjoner.

For kr. 6,50 kan et barn få 18 slike landturer – husk det alle som elskverdigst vil hjelpe til med dette utmerkede arbeide. De fleste dagblader i Oslo har utlagt lister i sine ekspedisjoner.

Kl. 4 er det slutt på leken, det synges en sang og hjemveien tas fatt.

"Tante" legger merke til en 7-åring som tar op tomflasker på veien til trikken. – Det må du ikke gjøre, sier hun. – jamen jeg samler tomflasker for å få til Cirkusbilett, frøken.

Hun fikk en idè – og 100 cirkusbilletter fra direktøren. Det var jubel! Litt moro må en ha. De større småpiker innøver nu et skuespill: "Frøken Hansens pensjonatskole", som skal opføres på avslutningsturen.

Du, frøken, får vi bannan den siste dagen i år også? Sa en liten fyr på den første sommerturen i år.

En dag da barna lekte "tøflen går" som best, sa en 5-åring: - Du, kommer Jesus ned til oss her i dag? – Nei, men han er her nok allikevel. – Da kommer englene da vel?

Sannelig har tantene litt av hvert å svare på.



Kilde:

Tekst og bilder: "Urd" nr. 31 fra 5. august 1933.




Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.