*Nettavisen* Nyheter.

Legens jul i arresten

Doktor Christensen med sin trofaste hund, Tito.

Doktor Carl Chr. Christensen (1882 – 1949) var en legende alt i levende live.

Klikk på bildet for å forstørre.

Det hendte at doktor Christensen red på sykebesøk. En av hestene han eide, var tidligere sirkushest. Ved Vervenbukta red han forbi en sigøynerleir, hesten kom nok på gamle takter og begynte å danse som den hadde gjort tidligere i manesjen.

Klikk på bildet for å forstørre.

Mannen som drakk opp alle pengene fikk bank. Doktoren med ridestøvler og ridepisk

Klikk på bildet for å forstørre.

Doktor Christensen hentet en levende gris til kona som gråt.

Han åpnet legepraksis på Ljan i 1914 og bodde da i Ljabroveien 48, men i 1937 bygget han et fantastisk hus i funkis stil i Ingiers vei 10. Han hadde pasienter i området helt ned mot Enebakk og Ski.

Christensen ga ham pryl

Historiene og doktor Carl Christensens hjelpsomhet og hjertelag er uendelig mange og de vil leve etter ham.

De fleste på Nordstrand og Ljan kan fortelle om den gang da han hadde gitt en fattig familie penger til mat og medisin og han senere oppdaget at mannen i huset hadde brukt pengene til brennevin, det var visstnok hundre kroner. Christensen ga ham pryl etter alle kunstens regler.

Jul uten julemat?

En julaften kom Christensen til et annet fattig hjem, hvor han konstaterte at det ikke fantes mat i huset til helgen. Det var allerede sent på ettermiddagen og Christensen tok raskeste vei hjem, gjorde et dypt innhogg i juleforsyningen, og dro tilbake til det fattige hjemmet med alt som godt var.

Ved dette høve, som ved alle andre, var han så raus at det nok var ett og annet man kom til å savne ved det Christenske julebordet det år. «Det gjør ingenting, vi kan få det igjen senere, vi», sa han.

Jul i fengsel

Det er også en annen julekveldshistorie: En i alle deler utmerket mann i doktor Christensens distrikt led av en sykdom som gjorde at han plutselig kunne få raserianfall og så gå amok.

Han var selv meget ulykkelig over sin tilstand og gikk i angst for at anfallene skulle komme igjen, han var en utmerket familiefar og visste den forskrekkelse disse voldte hans egne.

En julaften kom anfallet over ham og dr. Christensen ble budsendt. Han gjorde alt som sto i hans makt for å få mannen til ro. Men lyktes ikke.

Christensen, som ikke kunne og torde ta ansvaret for å la mannen bli hjemme, ringte til alle sykehus i Oslo og Aker for å få plass til ham, men uten resultat. Det var ingen annen utvei enn å få pasienten anbrakt på nærmeste politistasjon.

Men han dro ikke alene, og ikke ble han alene i cellen de første timene heller. Doktor Christensen fulgte med, etter først å ha vært hjemme og fått med seg av den beste julematen, til og med øl.

Og så holdt de to, den urolige pasient og legen julaften i en ikke altfor innbydende celle. Mannen klamret seg til Christensen og gjentok gang på gang at han var den eneste som kunne hjelpe ham og at han ikke måtte gå fra ham. Det var meget sent på kveld da pasienten falt litt til ro og Christensen kunne gå hjem – klokken var blitt 23, men han hadde gjerne sittet resten av natten om det hadde vært nødvendig. Den julaften måtte hans hustru for en vesentlig del tilbringe alene.

Gris som passasjer

Doktor Christensen skulle en gang se til en pasient nede ved grensen mot Østfold, det var ikke noe alvorlig om å gjøre, nærmest en visitt å konstatere at alt sto bra til med vedkommende pasient.

I nærheten av Ski oppdaget han en kone som sto og gråt i fjøsdøren. Det vedkom kanskje ikke ham hva konen gråt for, men han stanset bilen, gikk ut og spurte om noen i huset kanskje var syke. «Nei», svarte konen fremdeles gråtende, men grisen vår er død og det var den vi skulle levd av senere fremover.

Christensen snudde, dro til Oslo, kjøpte en levende gris som han anbrakte i bilen, uten kasse, og kjørte den som en annen passasjer til stuen i Ski, hvor han avleverte den. Så fortsatte han til pasienten.

En ung pike i Christensens område fikk et barn uten å være gift. Det ble gjort henvendelse til en frue som bodde i nærheten og som hadde hatt mange barn, i håp om at hun skulle ha noe gammelt barnetøy liggende. Hun hadde ikke det, men et råd kunne hun gi: Gå til dr. Christensen. Det var et godt råd, - Christensen skaffet i allfall barnetøyet og kom så å si med fanget fullt av tøy som han leverte i hjemmet der piken hørte til, og leverte det med spøkefulle og oppmuntrende ord – det var ikke hans sak å komme med noe i retning av moralpreken.

Eksempel for alle

I den mosaikk av vakre trekk som til sammen danner bildetav doktor Christensen er det ett som lyser sterkere enn de andre: Trangen til å hjelpe alle som led og hadde det vondt, alle som var i nød. Det var i virkeligheten grunnmotivet i hans tilværelse.

Doktor Christensen hadde nok den gode innstillingen hele året og bør kunne være et godt eksempel for oss alle! Kan julen i år bli en gammeldags, god jul i den forstand at vi lar oss inspirere av doktor Christensen?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag