Gå til sidens hovedinnhold

Les vinnerbidraget: Solformørkelsen 1954 - En solskinnshistorie

Jeg var 23 år gammel den gangen, og hadde nettopp avlevert min diplomoppgave som nyutdannet bygningsingeniør ved NTH i Trondhjem. Hjemme i Oslo, fikk jeg jobb på Norges Geotekniske Institutt og så lyst på fremtiden

Så dukket da Halldis opp i mitt liv, den 14. mai 1954 en rund liten drøm som sekretær for direktøren på instituttet, en nydelig pike som stilte i kort, grønt skjørt med rød overdel den ene dagen og motsatt den neste. Jeg tittet på henne noen dager og fant at her måtte noe gjøres. Primo juni fikk jeg den ideen å invitere sekretæren med opp på Gaustatoppen for å beskue solformørkelsen den 30. juni 1954 - før vi engang hadde møttes privat !

Jo da, hun ville gjerne det, men måtte spørre sine foreldre først. Så ble det til at den unge ingeniøren ble invitert til kaffe og kaker hjemme hos henne, og møtte opp et par dager senere i pen dress og slips og med en bredbremmet Royal Stetson-hatt på hodet litt spent på utfallet.

Foreldrene var vennlige og hyggelige de, men å la datteren dra på telttur med en fremmed gutt, det var litt over grensen for hva de kunne tillate. Nå falt det seg slik at Halldis hadde en 4 år yngre søster, Tone, og jeg en 2 år yngre bror, Arne. Over kaffekoppene ble vi så enige om at dersom vi alle fire reiste sammen, de to unge som anstand og med to telt - et for gutter og et for pikene; da skulle vi få lov.
Den 29. juni la vi så i veg i min fars gamle bil, med biter av svarte filmstriper i bagasjen, for å beskue solformørkelsen fra Gaustatoppen neste dag.

Siden veien over Heddersfjellet ikke var bygget enda, stoppet vi i Tuddal, slo opp teltene og hugget masse granbar som underlag. (At jentene frøs og krøp inn i vårt telt med soveposene sine er en annen historie.)

Neste dag sto vi tidlig opp, smurte våre matpakker og la i veg oppover mot det 1881 meter høye fjellet. Langt var det og brattere og brattere ble det så vi nådde ikke helt til topps før solformørkelsen startet.

Likevel, vi satt med et vidt utsyn over Gausdalen i syd og fjellheimen bakenfor. Trette, glade, noe forelsket kanskje i alle fall jeg, fulgte vi det fantastiske skuet det er å oppleve skyggen som kommer sigende og sprer seg utover terrenget. Litt kjølig blir det også, faktisk litt uhyggelig, dødstille, ingen sa noe, bare satt der i hver våre tanker og uten filmstripene for øynene, mens solen så ut som en mørk kule på himmelen.
Så, omsider kom lyset tilbake, først langsomt, deretter raskere og raskere inntil dalen igjen lå badet i solskinnet denne glitrende flotte og skyfrie sommerdagen.

Halldis og jeg giftet oss 1. april året etter med en avtale om at hun skulle dra ut i verden med meg og at jeg skulle holde fast ved henne i alle år.
(At Tone og Arne giftet seg et par år senere er også en annen historie.)
Så dro vi ut og fikk det første barnet i Persia, det neste i Sverige og det siste etter vi var vendt tilbake til Norge.
Nå er Halldis på Madserud sykehjem; jeg sitter alene i min store leilighet men får besøk av henne hver helg og vi koser oss med billeder fra våre mange reiser til alle verdensdeler - billeder av barn og barnebarn og med minner fra et langt og lykkelig liv som startet med en vill ide om å oppleve solformørkelsen sammen på Gaustatoppen.

Forfattet av: Ole Bjølseth

Reklame

Morsdag og valentine: Nå er det tilbud på blomster levert på døra