*Nettavisen* Nyheter.

Livet i Tøyengata

Tone Huse har intervjuet 60 personer i og rundt Tøyengata gjennom tre år. – Jeg har blitt møtt med en enorm generøsitet av menneskene her, forteller hun. FOTO: MAREN THORSEN BLESKESTAD

Hun har et helt spesielt forhold til en helt spesiell gate i byen. Tone Huse har studert livet i Tøyengata i tre år. Nå har det også blitt bok.

Klikk på bildet for å forstørre.

De gamle stamgjestene på Treffen Café har blitt færre med åra.

Klikk på bildet for å forstørre.

Tøyen Catering starta som Café og har blitt en institusjon i Tøyengata. FOTO: MAREN THORSEN BLESKESTAD

Klikk på bildet for å forstørre.

Kjøtthallen drives av Samarbeidsrådet for Integrering. FOTO: CARSTEN ANIKSDAL

Klikk på bildet for å forstørre.

Alltid noe som skjer på Grønland. FOTO: CARSTEN ANIKSDAL

Klikk på bildet for å forstørre.

– Gråbeingårdene har tidligere blitt kalt Oslos sosiale søppelkasse, forteller Tone Huse.

Klikk på bildet for å forstørre.

PakMat, som åpnet i 1982, er Tøyengatas eldste innvandrerforretning.

GRØNLAND: – Dette er den gata hvor jeg kjenner flest folk i hele Oslo, ler Tone Huse.

I løpet av hele tre år har Huse studert Tøyengata og dybdeintervjuet 60 mennesker i og rundt gata.

Tirsdag lanseres boka hennes «Tøyengata – et nyrikt stykke Norge», som startet som et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo.

– Når jeg har spurt folk om livet i Tøyengata, svarte de med å fortelle om livene sine. Jeg har blitt møtt med en enorm sjenerøsitet av menneskene her, forteller Huse.

Flyktninger og magnater

Etter endt masterppgave ønsket Huse å forske videre på hvordan det opplevdes å bli støtt ut av og å flytte inn i et nytt område.

– Jeg ønsket å få et innblikk i hvordan gentrifisering (se faktaboks, journ anm) oppleves innenfra. I Tøyengata finner du et av de tydeligste uttrykkene i Oslo for at nettopp denne prosessen. Det er en sammensatt gate med kommunale, billige utleieleiligheter og nye, flotte boliger og gallerier. Her bor flyktninger som ønsker å skape seg et nytt liv i samme gate som der eiendomsmagnat Olav Thon har kjøpt opp et helt kvartal og bygget dyre leiligheter. Gata preges av alle disse klassenes nærvær, forteller Huse ivrig mens hun vinker blidt tilbake til en av de ansatte på Tøyen Catering.

– Rundt årtusenskiftet fryktet endel politikere at dette skulle bli en ghetto. Det var feil da, og det er feil nå.

Selv er hun skeptisk til at den nye middelklassen overtar stadig mer av det indre byrommet.

– Hvem blir borte?

– De gjennomsnittlig lavere levkårene i Oslo indre øst representerer at vi ikke er i mål med den norske velferdsstaten ennå. Fortsatt er det områder i sentrum av vår hovedstad der folk dør tidligere og har dårligere helse, sier Huse som frykter problemene vil bli «ute av syne, ute av sinn» dersom man skyver dem ut av bykjernen og inn i drabantbyene.

– Byens offentlige rom er viktig for å kunen være synlig og å ytre sin mening. Hvem er det vi ser og hører meningene til dersom sentrum blir mindre tilgjengelig dess mindre penger man har? Hvem er det som ikke lenger er her om ti år? undrer Huse og trekker fram forandringene på Løkka som et eksempel.

– Mange av de gamle karakterene er borte fra Løkka, samtidig er gallerier, designbutikker og nye fancy, utesteder etablert. På samme måte forteller stamgjestene på Treffen Café at de ikke lenger er den store gjengen som før i tida slo av en prat etter arbeidstid. Nå er de bare fire, fem igjen.

Huse vil likevel ikke komme med spådommer om at Tøyengata blir forvandla fra det som tidligere ble omtalt som «Lille Pakistan» til «Lille Løkka».

– Jeg ønsket å stille spørsmål med at gentrifiseringen i Gamle Oslo fremstilles som en ubetinga suksess. Folk har lett for å se på det som en ugjenkallelig utvikling, men glemmer at det også er politisk styrt. Utviklingen fremover kommer helt an på hva slags type utvikling man ønsker å ha. Selv ønsker jeg meg et mest mulig romslig Oslo, sier forfatteren.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.