*Nettavisen* Nyheter.

Livet på vestkanten

St. Hanshaugen beboer Jens Frydenlund debuterer med boka Adresse Oslo Vest, en beskrivelse av et ektepars turboliv på Oslos beste vestkant.

ST. HANSHAUGEN/FROGNER: Utgangspunktet for boken handler om ideen om koder og de ytre kriteriene man må ha for å oppfylle disse for å passe inn i et miljø, sier Jens Frydenlund. Han er selv utdannet siviløkonom, sønn av tidligere utenriksminister Knut Frydenlund, og er født og oppvokst i Oslo vest. I 2003 sa han opp jobben etter nesten å ha møtt veggen, og fant ut at han ville skrive en bok. En ikke alltid tilstedeværende drøm, men tilbakevendende nok. Han solgte bilen, sa opp jobben og skrev kontinuerlig i ett år.
Jeg skrev her på St. Hanshaugen, nede i Sør-Frankrike og i Roma, sier han. Et drastisk valg for mannen som forteller at en av hans venner brukte mer penger på hestehold i måneden enn det han selv hadde å leve for i denne perioden.

Høyt tempo

Det er ikke noe mer ekskluderende miljø i Oslo vest enn andre steder, sier Jens. I romanen møter leserne Georg, innflytteren fra Skien, som har kapret den peneste dama fra vestkanten, Pia. Familien bor på Vinderen, og lever et svært hektisk liv, til tider så hektisk at det ikke blir mye tid samen med de fire barna. Georg er eiendomsmegler i toppklassen, og selger boliger på vestkanten.
Georg elsker de gamle villaene og leilighetene han selger, sier Jens. Også Jens synes det er flott i Homansbyen, og liker godt de herskapelige villaene i Madserud allé.
Med credoet "bolig får du hvor som helst med adresse Oslo vest" lever Georg i en stressende tilværelse. Datteren har ponni, men maser om ny hest, praktikanten Miriam fra Filippinene holder familien sammen, mens Pia jobber seg stadig høyere oppover i banksystemet. Det blir utflukter til hytta på Kragerø, diskusjoner om nyervervet kunst, og for Georg handler det om å tilpasse seg de aksepterte normer og regler som gjelder.

Typisk vestkant

Mytene om vestkantlivet med penger, stress, beauty og hele pakken leves ut i all sin prakt. Selv om Jens tar tak i mytene om vestkanten, legger han vekt på at variasjonen selvsagt også er stor på denne kanten av byen.
Dette er først og fremst underholdning, sier Jens.
Det er på mange måter et inkluderende miljø med mennesker som er vant til å være i en sosial setting, sier Jens. Han presiserer at det ikke bare handler om pengejag, og at de menneskene som er født og oppvokst på vestkanten nettopp ikke liker å snakke om penger, eller å vise at man har altfor mange kroner. I boka er Pia et eksempel på dette. Hun vil ikke at Georg skal kjøpe en altfor dyr og fremtredende bil til familien, for man skal ha god, men ikke for prangende smak. Det er heller ikke sett på som sosialt akseptabelt å sprette store champagneflasker på utestedet Odeon, slik Georg gjør i romanen, noe han blir minnet på av vestkantens innfødte. Pia er opptatt av kunst og skiturer i marka, som den ærverdige nikkers-adelen i Oslo vest gjerne er.
Det å ha den største båten og bilen er ikke comme il faut, sier Jens. Han er selv oppvokst i Husebygrenda, har bodd på Hovseter og Vinderen. Et opprettholdt klasseskille regjerer, hvor det er lettere å komme fra et fint miljø i utlandet enn å være en kar fra arbeiderklassen som prøver å integrere seg på Oslos vestkant.
En typisk vestkantgutt er ganske privat av seg, og legger ikke ut om sykdom eller fotsopp, sier Jens. Han føler seg heller litt brydd når han kommer i militæret og får høre eksplisitte sexhistorier. I tillegg er talemåten en viktig indikasjonsfaktor på hvor man kommer fra. Slik som karakterene i boka snakker "pent", er det også ganske mange likheter med Jens' talemåte. Språget og Frankrige, sies gjentatte ganger, og ordstillinger som er typisk Oslo vest ble også et tema under korrekturlesingen.
Jeg hadde en diskusjon med forlaget om setningen; "han ringte sin advokat", hvor de sa at det vil være mer naturlig å si at han ringte advokaten sin, sier Jens. Det arkaiske vestkantmålet skinner gjennom når Jens snakker.

Sannheter

Boken er total fiksjon, selv om noen av hendelsene som er beskrevet i boken, er sanne, sier Jens. Eiendomsmeglerbransjen skal være tatt helt på kornet, og beskrivelsen av et såkalt "pulerom" på arbeidsplassen, er for eksempel hentet fra virkeligheten. Jens har fått mange tilbakemeldinger på boken, blant annet fra folk i eiendomsmeglerbransjen.
En sa til meg at han burde vurdere å legge om livet sitt, sier Jens lattermild. Også leger og advokater får gjennomgå i romanen, for Georg som lever av eiendomsmegling, blir sett ned på av disse. Her portretteres griske og alt annet enn altruistiske leger, med drivkraft som maktbehov og kald kynisme. Dette er til tider også selvopplevd av Jens, som med økonom-yrke ofte har blitt betraktet som pengegrisk, i møtet med gutta høyt på strå.

Fordommer

Georg strever med å bli akseptert av Pias svigerforeldre, for han kan vanskelig skli helt inn i den vel etablerte familien. Også Jens har møtt fordommer mot egen opprinnelse, da han var 18 år og gikk på BI.
Jeg kunne ikke fortelle at jeg både gikk på BI og at jeg bodde på Ullern, sier han. Han har holdt seg på vestkanten siden, med unntak av et langt utenlandsopphold i Tyskland.
Vi bor på den riktige siden av elva, sier Jens ironisk. Han forteller at han like godt kunne bodd på Grünerløkka, men at han trives på St. Hanshaugen. Nå gjenstår det bare å se om den lille familien er nødt til å flytte ut av byen hvis de ikke får barnehageplass til sønnen til høsten.
Da blir det kanskje Bærum, og det er jo ikke så originalt det heller, smiler han. Han liker den litt sovende, men samtidig levende stemningen på haugen, med kafeer og gangavstand til det meste. For tiden er det lite som tyder på at en ny bok er i anmarsj, men man skal aldri si aldri.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.