Lojalitet til en klubb

Den siste tiden har det rast flere debatter i norsk fotball, og da særlig på den nye norske fotballportalen fxt.no, om spillernes lojalitet til sine respektive klubber. Trenere bytter jobber, og spillere sier de ønsker seg til erkerivalen. Robert Koren kunne forrige fortelle Romerikes Blad at han helst ville spille for Rosenborg. Maken til lite elegant avskjedspresang kunne knapt Kanarifansen fått.
Mandag for to uker siden ble Tom Nordli intervjuet på TV2 som Viking-trener i ført Viking-klær med lagets sponsorer godt synlig, det samme ble Uwe Rösler som LSK-trener. Det tok ikke mange dager før rollene var byttet om, og Tom Nordli igjen var i rampelyset, bare denne gangen med LSK-klær og LSK's sponsorer. Det er altså tredje gangen denne sesongen Tom Nordli leder en ny klubb, og man kan tillate seg å stille spørsmålet hvor er lojaliteten blitt av? Mange vil kanskje hevde at det er gammeldags å tenke slik, men for meg fremstår Tom Nordli som det ultimate eksempelet på nomade-tilværelsen spillere og trenere i fotballen vil oppleve, som en følge av klubbenes økte tilgang på ressurser. Etter tv-avtalen som TV2 og Telenor sikret seg rettighetene til for de neste årene, har det blitt stilt høyere krav til alle som jobber i en fotballklubb, og særlig da til trenere og spillere. På en oversikt VG presenterte uken før seriestart bad de klubbene redegjøre for ambisjonsnivået, og ingen av de fjorten klubbene skulle ende dårligere enn 9. plass i følge dem selv, mens det var flere gullvinnere, inkludert oss. Når ambisjonene er skyhøye, pengebruken stor, og man i tillegg går høyt ut, må en elendig sesong (Viking), og nedrykk (Molde, HamKam) få konsekvenser. Av de åtte som startet på jobb som trenere i april, er det bare seks som fortsatt har samme arbeidsgiver.

Tom Nordli har fått lønn hos tre stykker.
Derfor er det naturlig at våre supportere spør oss om ståa i vår klubb. Daglig mottar jeg mailer fra folk som lurer på hva som skjer med lasse og theo. Skal de bli eller vil de bare ha mer penger? Er det spillere som bærer drakta med stolthet, eller er stallen vår bestående av pengekåte fotballnomader uten følelse av tilhørighet?
Svaret ligger nok noe midt i mellom. Vi skal huske på at fotballspillere lever av å gjøre det alle vi andre drømmer om, men like fullt er de lønnstakere på samme måte som deg og meg. Trives de ikke på arbeidsplassen sin ønsker de seg vekk, og føler de ikke at de får den utviklingen de kanskje hadde drømt om, velger de kanskje å flytte på seg. Det betyr ikke at de ikke er glad i klubben, men at de må ta hensyn til seg selv og sin egen karriere før andre hensyn spiller inn. Slik situasjonen er i klubben i dag vet jeg at vi har spillere som er oppriktig glad i klubben, og som ønsker å være her i lang tid. På samme måte er det også drømmere som tenker på større klubber i utlandet, men det er helt naturlig. Hvor mange guttunger kjenner du som ikke drømmer om AC Milan, Manchester United eller Barcelona?
Klubbspillere som Torgeir Bjarmann og Roar Strand vokser ikke lenger på trær, og det er ikke sannsynlig at en spiller blir i en klubb livet ut. Hassan El Fakiri er ikke noe mindre glad i Lyn selv om han har spilt for RBK og Brann. Kjetil Wæhler kommer ikke til å ta med seg ungene sine på Vålerenga-kamp når han blir gammel og grå. Til tross for at han spiller for østkantklubben vet jo alle at Kjetil er Lyn-gutt fra topp til tå, men omstendigheter ikke alle kjenner til gjør at han dessverre ikke spiller her.
Er det spillere som er lojale til en klubb?
Svaret på det er ja, ja og atter ja, og mange spiller i Lyn i dag. At de en gang slutter å spille for oss, betyr ikke at de ikke er glade i oss, men at de trenger en ny utfordring et annet sted.
Det er bare sånn det er, og det må vi som fotballedere og supportere bare akseptere.
Selv om vi ikke alltid er enige!
Fotballhilsen
Joachim Westher Andersen

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.