*Nettavisen* Nyheter.

Ludvig Dybwad eide Ulvøya

Forfatteren, som var sønn av bokhandler Jacob Dybwad, var høyesterettsadvokat og ble gift med Johanne Juell. Johanne Dybwad var vel en av våre mest kjente skuespillere.

Ludwig Dybwad, som var onkel til forfatteren, var født i 1829 og ble cand. jur. i 1852. Han var i mange år fullmektig i Revisjonsdepartementet, og deretter fra 1884 til 1891 postmester på Kongsvinger.

En original

Også onkel Ludvig var en ensom mann og meget av en original. Skjønt han hverken var bitter eller menneskesky, likte han sig best alene. Han var blyg av vesen og hadde ikke store tanker om sig selv. Dypt religiøs som han var, gjemte han sig bort og filosoferte i stillhet over livets gåter.

Sitt ytre ofret han ingen tanker. Hvordan han gikk klædt, gav han en god dag. Hans søstre var stadig efter ham av den grunn, men han syntes det var godt nok for ham det han gikk med.

En ydmuk mann

Hvad gjorde det om frakken var falmet og flosshatten gammeldags og upusset? Det vilde bare være narraktig for en mann som han å pynte sig for å ta sig ut. Han var av innerste vesen en ydmyk mann. Derfor var hans høflighet legendarisk. Han hilste like dypt og ærbødig på en slusk som på en statsråd, like høitidelig på en skolegutt som på en gammel professor.

Mot oss barn var han en bedårende onkel. En av mine eldste erindringer om ham skriver sig fra de første 10-årene da vi bodde på Uranienborg. Onkel Ludvig hadde i 1873 kjøpt Ulvøya rett ut for Nordstrand. Den var tett bevokset, men hadde noen store åpne engstykker, som han gjerne vilde pryde med en rand av kastanje- trær. Nå hadde vi på Uranienborg en overdådig rikdom av kastanjer, og bror Bertram og jeg sanket da en veldig masse av utsøkte eksemplarer som vi fylte i våre ransler og drog ut til Ulvøya en høsteftermiddag. Vi blev strålende mottatt. "Nei, kommer dere med kastanjer til mig! Det var snilde gutter!"

Han formelig kjelte for de brune skinnende frukter da vi drysset dem utover bordet. "Nå skal dere sannelig ha kaffe og pannekaker!" Han fyrte op på komfyren og stekte et kjempelass av deilige pannekaker til oss, og vi la i oss til vi nesten sprakk. Alle de herlige kastanjetrærne som finnes på Ulvøya skriver sig fra gamle Uranienborg. Det var bare to hus på øya da onkel Ludvig kjøpte den: fiskerens ute på spissen mot Nordstrand og en liten, fattig hytte på vestsiden, som kjøperen slo sig ned i og fikk satt såpass skikk på at han kunde bo der. Med husrom var det nok smått stell, men øya var på 300 mål skog og et eneste eventyr av uberørt skjønnhet og deilighet.

Ubudne gjester

Her bodde han da alene fra tidlig vår til sen høst, og hadde det riktig efter sitt sinn. Om lørdags-kveldene og søndagene kunde det være et svært innrykk av ubudne gjester, som gikk i land med matkørjer og trekkspill og tendte op ild for å koke kaffe - og da skalv han ofte for skogen sin. Men ellers var det en velsignet fred over stedet. For hyggens skyld kjøpte han engang en lirekasse som han satt og spilte sørgelige låter på utenfor huset sitt om sommerkveldene. Og han frydet sig over freden og ensomheten og tittet ned på seilerne som gled langsomt og stille forbi i Ulvøysundet. Mangen kikkert blev fra båtene rettet mot land for å opdage den underlige eneboeren som var så flink til å spille på håndorgel.

Da han hadde kjøpt dette herlige stedet blev han i den grad overrent med spørsmål og kritikk og råd og advarsler, at han ikke torde vise sig på gaten. "Hvad vil du bruke øya til? - Utstykke den? eller selge den under ett?" "Ikke selge i det hele tatt?! Skal du sitte der som en pave?", o.s.v. "Det var hårde ord," tilføiet han da han fortalte dette. "Men dumt hadde jeg ikke gjort. Bekymrede slektninger sa til mig da jeg hadde underskrevet kontrakten: 'Ja, nå er det gjort. Nå kan du ikke gjøre det om igjen! Men om en stund fikk pipen en annen lyd."

Skrupler

Det var nemlig en ypperlig handel han hadde gjort. Det gikk snart op for ham selv, men det voldte ham langt fra bare glede. Han var over alle grenser samvittighetsfull og bange for å gjøre noe menneske urett. Nu fikk han skrupler over at han kanskje hadde fått øya for billig. Selgerens sønn som bodde på øya efter salget, kunde ha tatt eiendommen tilbake på odel, men hadde kanskje ikke visst om det, iallfall ikke prøvet på det. . . T anken plaget ham så at han ikke fikk fred, før han hadde gitt fiskeren store summer for å holde ham skadesløs. Ulvøya var hans store kjærlighet, og han beholdt den til sin død i 1896. Året i forveien skrev han til en slektning: "Ulvøen. . . bedrøvelig Erindring. Ja, jeg har gjennemgått meget paa Ulvøen, men ogsaa havt mange Oprejsningens øjeblikke . . . Alt i alt - saa gjorde jeg det ikke om igjen for I Million."

Innbrudd og brann

Engang hadde en beryktet Christiania-tyv, "Ræka", gjort innbrudd i onkels hus på Ulvøya, stjålet hvad han fant av gangtøi, lakener, putevar, sølvskjeer og gafler etc., etc., og til slutt satt ild på hytta, som brendte ned til grunnen. For Ludvig D. var dette et tungt slag, for han likte huset som det var. Verre var det at han trodde det måtte være en avindsmann som hadde svidd hytten av for ham for å gjøre ham ondt. At han var bestjålet først ante han ikke. Kort tid efter fikk han melding fra politiet at "Ræka" var knepet i lykkelig besiddelse av en hel mengde tyvekoster merket "L. D.", og at "Ræka" hadde tilstått at han hadde alle disse sakene fra et innbrudd på Ulvøya. Politiet bad Dybwad komme ned på politikammeret og undersøke om sakene var hans. Han så gjorde. Jo, det var nok riktig. . . Det var hans merker og navn. " Vel, så får De alle Deres ting tilbake. Men De må avlegge tilhjemlings-ed." "Avlegge ed? Nei, det hverken kan eller vil jeg gjøre." "Men det er da Deres sølvtøi og Deres lakener," sa betjenten. "Tyven har jo tilstått at han har stjålet det i huset Deres på Ulvøya." "Det er mig ikke nok," svarte Dybwad . . . "Det kan være en snare onde mennesker legger for mig. Behold sølvtøiet og det hele. Jeg avlegger ingen ed!" Og dermed gikk han. Men et par timer efter kom en konstabel hjem til ham med alle sakene.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.