RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Minneoppgave for eldre


Illustrasjon: Grace Brynn
Illustrasjon: Grace Brynn
Det var i 1981 at Nasjonalforeningen og Unversitetet i Oslo oppfordret eldre mennesker til å skrive om det de hadde opplevet i livet.

Jeg gjengir en slik besvarelse. Teksten er anonymisert og sterkt forkortet, men språkdrakten og stavemåten er beholdt:

Første gang jeg så dagens lys var i Kristiania i 1890. Begge mine foreldre så "godt ut". Min far var høy og statelig med imponerende barter. Hans far var Norges første parykkmaker og også hoffrisør for kong Karl 15. og kong Oskar 2.

Holmenkollrennet

De første årene Holmenkollrennene ble avviklet, leiet mine foreldre hest og slede av vår faste kusk og dro til Besserudtjernet for å se på hopprennet. De hadde niste med, og satt i sledene under rennet. Kaffe kjøpte de av konene på tjernet.

Selv var jeg i konfirmasjonsalderen da jeg så mitt første Holmenkollrenn. Vi gikk oppover og stod på tjernet under hele rennet. Det hendte overisen sank så vi stod i vann med det resultat at de side skjørtekantene våre var drivvåte.

Kr. 15 pr. mnd.

Jeg hadde forskjellige andre sesongengasjementer i tiden fremover En tid var jeg i en korsettsalong, der var lønnen bare kr.15,- pr. mnd. og min mor ville ikke jeg skulle fortsette der.

Lønnen dekket ikke engang utgiftene til skotøy og klær. Så var jeg en periode i en konfeksjonsforretning, Vi unge piker ble bare festet for en sesong ad gangen, det vil si ca. 3 måneder vår og høst.

Ungdomstiden

Man dannet klikker som drog på turer sammen, sommer og vinter. Vi gikk på ski til Svenskesletta på Ekeberg, eller vi møttes på skøytebanen. Det var en meget romantisk stemning på vinterkveldene når musikken spilte og en kjekk kavaler "skjøv" en rundt på banen. Musikken besto av fire messingblåsere og når det var riktig kaldt hendte det nok at den lød en smule falsk.

Omgangsformen mellom oss unge var nok noe formell efter dagens begreper. Vi måtte presenteres for hverandre. Hvis en ung mann ville bli kjent med en ung pike, fikk han en venn eller venninne til å presentere seg for henne, for eksempel på skøytebanen, da var det i orden at han spurte "kan jeg få lov til å skyve dem frøken".

Vi fikk ingen opplysning om kjønnslivet av foreldrene, det var tabuområde. Vi diskuterte det heller ikke oss i mellom. Samværet mellom oss unge var vel nokså romantisk preget og i min krets besto underholdningen svært meget av sang og musikk.

Vi piker røkte aldri og alkohol - forbruket kunne strekke seg til et glass punsj til kaffen.

Ekteskap og Bekkelaget

I 1910 trådte jeg inn i den hellige ektestand. I de tre første årene bodde vi i et hus på Bekkelaget nede ved sjøen. Her hadde vi elektrisk lys. Min mann var ivrig seiler og vi hadde båt som vi tilbragte mange hyggelige dager og kvelder i på fjorden.

Min første datter kom til verden i dette huset, Hun ble tatt i mot av samme jordmor som hadde tatt i mot meg.

Til Østensjø

På grunn av min manns helse ble vi anbefalt å flytte på landet og min mann fikk kjøpt en parsel av Søndre Østensjø på ca. 100 mål. Det var meningen å starte et småbruk.

Vi bygget oss hus i et koselig skogholt på eiendommen. Huset var stort og rommelig, men det var ikke vann inne, det måtte vi pumpe opp fra brønnen utenfor. Vi hadde heller ikke elektrisitet, så vi måtte gå til anskaffelse av parafinlamper igjen. Do og vedsjul var i et lite hus for seg selv. Vi kalte stedet "Lunne".

Vi måtte flytte inn lenge før huset var ferdig, delvis på grunn av forsinkelser i byggingen og delvis fordi vi måtte passe på at ikke materialene ble stjålet. I et mer eller mindre ferdig hus kom min datter nr. 2 til verden. Den samme jordmoren tok imot igjen. Jordmoren reiste med toget fra Gamlebyen til Bryn stasjon, og mannen min hentet henne med hest og vogn. Når jordmoren kom, sto kjelene med kokende vann ferdig på komfyren og kaffekjelen var klar.

Problematisk telefon

Vi hadde en "moderne" innretning som telefonen, men det hendte rett som det var at det var kryss på telefonlinjene og da måtte vi selv eller andre abonnenter ut med lange stokker og skille linjene fra hverandre. Det ble hengt en ståltråd med sten for enden i ledningene i håp om at disse ikke skulle gå i kryss, men det var ikke alltid det hjalp når det blåste som værst.

De fleste av våre naboer i Aker var gårdbrukere. Efterhvert som vi ble kjent i nabolaget fikk vi nære venner og en hyggelig omgangskrets.

Vi etablerte en bridgeklubb som spilte en gang i måneden, i hjemmene efter tur. Bridgeklubben utviklet seg til en virkelig selskapsklubb efterhvert og vi hadde mange morsomme selskaper og kostymefester i klubbens regi opp gjennom årene.

Vi husmødre hadde en syklubb hvor vi strikket stømper og sydde klær til et barnehjem.

Første verdenskrig

Jeg nevnte at min mann og jeg skulle starte småbruk vel, det ble det ikke noe større av. Min mann var ingen gårdbruker og det ble til at han fortsatte sine forretninger i byen, men jorden måtte jo stelles så den ble forpaktet bort. Forpakteren bodde i en liten leilighet i annen etasje.

Da mitt tredje barn kom til verden var 1. verdenskrig brutt ut. Den samme jordmorfamilie bisto denne gangen også, men nu var det datteren som møtte frem.

Ennu et barn kom til verden under krigen, en datter, og jordmoren skulle igjen hentes fra Bryn stasjon. Denne gangen hadde vi imidlertid en lunefull ponni som trekkdyr. Den nektet ganske enkelt å gå da jordmoren hadde satt seg til rette i vognen. Jordmoren ble mer og mer nervøs, men de kom omsider avgårde og hun rakk såvidt frem før barnet kom.

Mangelvarer

Det bød på en del problemer å fø og kle en stor familie under krigen, men vi var jo i den lykkelige situasjon at vi bodde på landet med bondegårder på alle kanter. Vi fikk melk og poteter det vi trengte og de nødvendigste matvarer selv om det var knapt. Værst var det med smør, det var mangelvare. Vi hadde jo det forferdelige hvalfett margarinen som ikke smakte særlig godt. Vi innførte en rett som vi kalte "melk og brød" som barna fikk som aftensmat. Det var rett og slett brød skåret i terninger med melk og sukker på.

Matvaresituasjonen hos oss var langt bedre enn i byen, og familie og venner i Kristiania kom gjerne ut på landet til oss i helgene for å få poteter til middag. Da kunne det ofte være et problem å finne ut hva man skulle servere ved siden av potetene.

Spanskesyken

Da "spanskesyken" kom til oss, ja for det gjorde den grundig, begynte jeg å kjerne smør av fløten på melken. Noe måtte jeg finne på som kunne friste de medtatte og utmagrede pasientene. Både min mann og 3 av barna ble offer for denne sykdommen, og gutten vår holdt på å dø av den, men han kom seg heldigvis.

Min datter som var nr. 4 av barna, var ikke frisk, men vi visste ikke hva det feilte henne. Hun kunne plutselig bli helt stiv og fraværende uten at vi visste årsaken. Jeg var hos vår vanlige lege med henne, men han kunne ikke hjelpe. Efter spanskesyken ville hun ikke gå og heller ikke snakke. Jeg oppsøkte en "klok kone" som noen hadde hørt skulle være så flink, men ingen ting hjalp. Hverken urter eller besvergelser. Hun måtte ha tilsyn døgnet rundt, hun fikk stadig hyppigere anfall, som jo viste seg å være en slags kramper. Dette skyldtes ett eller annet galt i hjernen, muligens en form for epilepsi, men vi hadde jo liten eller ingen kjennskap til slike ting.

En fetter av meg var utsatt for en ulykke og ble sterkt skadet i hodet. Han ble operert og ble helt frisk igjen. Dette gav oss et lite håp, og jeg oppsøkte ham med min datter. Han undersøkte henne og uttalte: Hun er et sånt vakkert barn at henne må vi prøve å hjelpe. Hun ble operert, hjernen ble åpnet fra begge tinninger, men de kunne ikke gjøre noe for henne. Mitt femte barn, en pike til, kom til verden i 1920. Samme jordmor møtte trofast opp. Hun var jo efterhånden blitt en tilårskommen dame, men det hadde ingen innflytelse på hennes dyktighet, tvert i mot.

Elektrisitet i 1925

Jeg har visst glemt å nevne at vi stort sett hadde hushjelp i alle disse årene. Det kunne være så som så enkelte ganger. Det var ikke helt enkelt å få unge piker til å bli så lenge ad gangen på landet. De syntes det var trist og ensomt, og noen lengtet hjem efter fjorten dager. De kunne sant og si være mere til bry enn til hjelp mange ganger.

Det ble nokså stritt med fem barn hvorav en var syk. Husarbeidet var jo nokså tungvint med vedkomfyr og vannbæring. Hver lørdag var det badedag, og da skulle barna i tur og orden opp i varkestampen på kjøkkenet.

Vi fikk ikke elektrisitet før i 1925 tror jeg. Det var jo som en åpenbaring da vi fikk inn elektrisk komfyr, og kunne slippe å streve med sotete gryter og kjøkkenved sommer som vinter.

Vår syke datter ble stadig verre, og det ble efterhvert umulig å gi henne det tilsyn og den pleie hun måtte ha. Vi hadde ingen annen utvei enn å få henne inn på en institusjon. Hun kom til Emma Hiorts hjem hvor hun døde i begynnelsen av tenårene.

Bil i 1925

Min mann kjøpte sin første bil i 1925. Det var forsåvidt ganske enkelt den gang. Bilen ble levert på tunet og mannen som kom med den instruerte i bruken, omtrent som å kjøpe en vaskemaskin i dag.

Sertifikatet ble utstedt på politistasjonen uten særlige dikkedarer. Efter å ha trent litt frem og tilbake på tunet, ble jeg invitert til å ta med barna på en prøvetur i nabolaget. Jeg betakket meg akkurat da.

Mannen sa opp

Min manns helse var stadig ikke særlig god og hans inntekter ble også preget av det. Jeg fant efterhånden ut at jeg burde gjøre noe med dette. Jeg hadde sydd i alle år. Jeg sydde alle barnas klær, mine egne, venninners og av og til for andre også. Jeg måtte da kunne utnytte mine evner jeg også.

De eldste barna gikk på skolen, det var bare en som ikke var skolepliktig ennu. Jeg gikk til det drastiske skritt å ta meg arbeide inne i byen. Min mann hadde vanskeligheter med å forstå at dette var nødvendig, men så hadde jo ikke alle mannfolk i den tiden forsåelsen av at fem barn ikke vokste opp gratis. Vennekretsen reagerte også temmelig negativt på begrepet "yrkeshusmor".

Denne stillingen ble ikke langvarig. Min mann sendte en skriftlig oppsigelse til firmaet jeg arbeidet i. Jeg ante ingenting før de kom og spurte meg hvorfor jeg ville slutte. Ikke mye selvråderett den gang, nei.

Flytter til byen

Da eldstemann var i konfirmasjonsalderen, og den minste skulle begynne på skolen, vurderte vi å flytte tilbake til byen. Det ble for lange veier og noen jordbrukere ble vi jo aldri, så vi kunne like gjerne bo i byen.

Vi solgte huset på landet og flyttet til byen. Vårt hus som lå i et skogholt langt fra nærmeste hus, ligger der den dag i dag. Huset ser nesten likedan ut, men omgivelsene er villaer på alle kanter og alt ligger innenfor Oslo bys grenser. Jeg besøkte det senest sist sommer og det var en underlig følelse å se det igjen.

Finere dameundertøy

Vi skriver 1927 og alle barna går på skolen. Jeg får meg et arbeide igjen. Jeg startet på prøve i en liten fabrikk for finere dameundertøy. Jeg skulle lage kolleksjonene og lede systuen. Det gikk bra, det varte i tyve år. Før siste verdenskrig var fabrikken en av de ledende i landet.

Det er et hav av minner å øse av når man først er kommet på glid, men et sted må man stoppe, og jeg velger å stoppe her.

Pensjonist

Jeg vil bare si noen ord om pensjonist-tilværelsen. Jeg har vært aktiv i hele mitt liv og efter evne prøver jeg å være det fremdeles.

Jeg flyttet inn på Frognerhjemmet for 8 år siden, men jeg forandret ikke min livsførsel nevneverdig av den grunn. Jeg fortsatte å gå i teater, opera og på konserter. Håndarbeide har vært en trofast følgesvenn gjennom livet og er det fortsatt.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere