RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Nabokona

Margrethe Geelmuyden (44) har alltid hatt en hang til å ta affære hva enten det er på vegne av jordskjelvofre, sniffere eller grønne flekker på et kart.

Huseby: - Har du sett tomtegrensen? Ikke? Er du egentlig klar over hvor mye førti mål er? Margrethe Geelmuyden lar sin nådeløse entusiasme gå ut over et landbrød. Vi står på sjefsaksjonistens kjøkken og smører aksjonistemat. Og jeg som trodde damen gikk på Duracell. Hun går på ristet brød med muggost. De siste sytten måneder har hun stått på hodet i områdeplaner og sakspapirer. Hun har mobilisert, mediehåndert og manet til motstand. Ikke minst har hun møtt motstand, men her står hun gudhjelpemeg og er fastere i troen enn noen gang.
- Du lar deg visst ikke knekke?
- Dette er et uklokt vedtak, fundert på dårlig saksbehandling. Man må gjøre sitt beste når det er noe man tror på, og svært mange ber oss fortsette.
- Noen ber dere også om å slutte å syte?
- Jo da. De som gjerne vil ha ambassade på et friområde, foretrekker å kritisere oss fremfor å diskutere saken. Dem om det.

Ikke hjemme-hos

I dag har hun som vanlig vært i aksjon siden 05.30. Hun har rukket å kjøre Emma i barnehagen langt pokker oppi Holmenkollen og tenkt tusen ambassadetanker, minst. Nå anbringer hun meg i en sofa hun selv aldri sitter i, og informerer vennlig om at en "hjemme hos" reportasje ikke kommer på tale.
- Er du lei av å gå hjemme?
- Nei. Men det hender jeg savner et daglig arbeidsmiljø. Forøvrig er de ti i aksjonsgruppen de flotteste kollegene jeg noen gang har hatt, bedyrer hun.
Akkurat det sier en hel del, tatt i betraktning hvor godt Margrethe trivdes i sin siste jobb: Geelmuyden Kiese (GK), kommunikasjonsrådgivningsselskapet som ektemannen Hans startet på 80-tallet. Det var her de møttes i 1997, med det til følge at Margrethe gikk inn i sitt andre ekteskap og senere sin første fødselspermisjon. Da ambassadesaken tok henne, sluttet hun i GK på grunn av forholdet til Hans.
- Kanskje ikke så strategisk å gifte seg med sjefen?
- Det var en vurdering som hørte til på et annet plan. Men jo, det var leit at jeg ikke lenger kunne jobbe med Hans.
Like leit var det ikke at Margrethe etter 15 års ufrivillig barnløshet fikk oppleve å bli mor.
- Jeg kunne omsider leve et liv uten frykten for aldri å få barn. Det har forandret mye.
- Din datter er også blitt en dreven aksjonist?
- Å ja, Emma (3) kan hele sangen om Husebyskogen. Barna i området er like engasjert som de voksne, sier Margrethe, og blusser opp i en tordentale om godt og dårlig politisk håndverk; om hvordan noen lokale folkevalgte i hennes øyne har mistet all troverdighet. De vet ikke en gang hvor tomtegrensen går.
- Kunne du selv tenkt deg et liv i politikken?
- Ikke som politiker, men jeg har stor respekt for mennesker som bruker fritiden på demokrati.
- Mer fristende da å bli forfatter?
- Som noen tusen andre har jeg prøvd meg på en roman, og jeg skriver dikt, tilstår Geelmuyden, som i skrivende stund er svanger med en bok om strategisk kommunikasjon sammen med Hans.
- Det er blitt antydet at ditt engasjement i saken kan skrives tilbake til bokprosjektet?
- Det er delvis riktig. Selv om jobben som aksjonsleder er ubetalt, hadde jeg ikke turt å ta på meg ansvaret hvis jeg ikke hadde noe peiling på mediekontakt eller kommunikasjon.
- Kommer du til å skrive om saken?

- Hvis boken noen gang blir ferdig, håper jeg at andre kan lære noe av det vi gjorde. Men kan jeg si en ting? De som vil tjene penger bør ikke drive aksjon eller skrive bok. De bør heller kjøpe og selge friområder.

Bergenser

Selv har Margrethe alltid skrevet. En sjanger hun tidlig praktiserte var kjærlighetsbrev, og da på bestilling fra venninner. For egen del trengte hun neppe å ty til den slags metoder.
- Det ryktes at du hadde mange friere som ung?
- Som ung? Er jeg gammel? Pass deg nå!
Den grønnøyde førtifireåringen setter opp en mine like frisk og fryktløs som oppveksten i Sædalen. Til den lille flekken i Fana kommune kom hun som toåring, og lærte tidlig å kjenne verdien av "grønne lunger". Med en hjertespesialist til far og fysioterapeut til mor, var veien ut i friluftslivet ubønnhørlig kort.
- Mor og far brukte masse tid med oss utendørs. Vi gikk seksmilsturer før tenårene. Jeg var nok ikke alltid like motivert, men i dag ser jeg at det var det beste mine foreldre kunne gitt meg, sier friskusen, som har to Birkebeinere på baken, og som i mørke stunder har hatt en dragning mot å bedrive skisport før soloppgang.
- Nå er jeg blitt så gammel at jeg vet hva som gjør meg glad. Naturen gir meg helse, velvære, poesi, kreativitet og meningsfylt samvær. Får du med deg dette som barn, har du en gratis kilde til lykke resten av livet, sier Margrethe.

Up against the US embassy

Hun har ikke vært totalt blottet for empati tidligere heller. På barneskolen startet hun innsamlingsaksjon for jordskjelvofre i Guatemala. På ungdomsskolen grep hun inn da venner begynte å sniffe. Og i studietiden glødet hun, ifølge sikre kilder, på vegne av Latin-Amerika.
- Er du en aksjonist av natur?
- Nei, dessverre. En sånn hedersbetegnelse fortjener jeg ikke. Det er mange ting jeg burde ha engasjert meg i som jeg har lukket øyene for, bedyrer hun.
Helt likegyldig har hun dog ikke vært. En studiekamerat fra BI-tiden forteller om ei som tok affære da utenlandske medstudenter slet som følge av utilstrekkelig studiestøtte.
- Hun tok initiativ for å ordne opp i deres økonomiske situasjon, uten at de selv skulle vite det. I tillegg hjalp hun dem faglig og sosialt. Det er Margrethe in a nutshell: En utrolig omsorgsfull og handlekraftig menneske, sier Richard Erskine.
Den britiske studiekameraten lo godt da han hørte at venninnen var "up against the US embassy".
- Poor Americans, I thought. This one they`re gonna loose! Margaritha er nok den mest dedicated person jeg kjenner.

Språkjunkie

Visst er damen dedikert. Som ungmøy måkte hun hestemøkk for å få råd til ridetimer, og gikk grytidlig med avisen for å få seg nye klær.
Som barn flest syntes jeg det var urettferdig at jeg ikke fikk mer penger og ting hjemme, men mine foreldre syntes det var unødvendig. På et tidspunkt gav jeg opp å krangle med dem og tok saken i egne hender. Det var de nok svært fornøyd med.
På skolen gikk det i følge hennes far bra med det hun brydde seg om, dårligere med resten. I motsetning til opphavet, og resten av legeslekten, lot ikke Margrethe seg blende av realfagets magi. Hun var og ble en språkjunkie.
- Jeg har alltid lest mye, og vi ble lest for. Min mor leste tre bind av De Elendige høyt for oss som en del av vår moralske oppbringing. I virkeligheten var det jo en gave.
- Hvem var din barndoms litterære forbilde?
- Frøken Detektiv, helt klart.
- Identifiserte du deg med henne?
- Nei, er du helt på styr? Frøken Detektiv levde jo et fantastisk liv. Mysteriene bare ramlet over henne. Hun hadde kjæreste med bil, som tok henne med på ball og som kysset henne. Hva gjorde vi? Løp rundt i avlagt regntøy og klippet ut bilder av David Cassidy.
Også på universitetet ble det språk for Margrethe. Først spansk mellomfag i Bergen, så tysk grunnfag på Blindern, før hun av uransakelige grunner endte opp med storfag i japansk.
- Hva skulle du med det?
- Jeg var nysgjerrig på et så fremmed språk. Japan var en voksende økonomisk stormakt, så jeg tenkte litt på karrieren også. Men jeg lover deg jeg ante ikke at det var så vanskelig.

Japan

Karriere ble det, åkke som. Under et studieopphold i Japan ble Margrethe ansatt av en japansk gründer, som prosjektleder for å starte firmaer i Japan med amerikanske partnere. En del av jobben bestod i å forklare japanere hvordan amerikanere tenker og vice versa.
- Det er to helt motsatte kulturer. Den japanske er konfliktsky og tillitsbasert; avtaler forutsetter bekjentskap, felles verdier og uskrevne lover. Amerikanerne forutsetter at man ikke kan stole på hverandre og forhandler beinhardt til de ender opp med en skriftlig kontrakt. Vi nordmenn er i en mellomposisjon. Ambassadesaken viser kulturforskjeller mellom Norge og USA. Mange har latt seg lure av amerikanernes forhandlingsspill. Det er helt sikkert en eller annen byråkrat i ambassaden som blir forfremmet for å ha presset frem denne løsningen.
- Har ditt forhold til amerikanere endret seg?
- Nei, da. De driver business som de pleier, forsikrer damen, som av sine motstandere er blitt stemplet som antiamerikansk.
Faktum er likefullt at hun har vært gift med en amerikaner, og har bodd i USA i åtte år. Under sitt første ekteskap pendlet Margrethe mellom Boston, New York og Tokyo, inntil hun som nyskilt 35-åring vendte nesen hjem til Oslo og BI, for å ta en MBA.
- Jeg var nyskilt og trist og kjente nesten ingen i Oslo. Så kom jeg til denne fantastiske klassen på BI med folk på min alder fra hele verden. Vi ble nesten en familie.
Siden ble hun headhuntet til GK. Her var hun med å snu krise til stabil suksess, og sikret seg således et solid ettermæle i bedriften. Det nærmeste man kommer en ripe i lakken, er at hun går for å være en festbrems av natur. Som uhelbredelig A-menneske slokner Margrethe i god tid før et gjennomsnittlig lag blir lystig, om hun i det hele tatt er til stede.
- Jeg skulle gjerne hatt kondis til å være opp om natten og prate og danse. Men da jeg sovnet klokken halv elleve i mitt eget middagsselskap, forsto jeg min begrensning. Hvis jeg anstrenger meg, kan jeg holde meg våken til midnatt. Det er jo noe.
Så har vi Diffen da, som holder henne for en "profesjonell meningspåvirker" av en kranglefant. I Aftenposten utla byens ordfører sin skuffelse over at et så ressurssterkt nabolag ikke har bedre fore enn å kjempe for et jorde hvor han selv aldri har møtt en sjel.
- Stakkars Diffen. Det var et pinlig innlegg, men for oss var det fint. Dagene etter fikk vi 2000 nye underskrifter, smiler Geelmuyden.
I dag er de oppe i 10.500. Det er mange sinte naboer det. Skjønt listen avslører at flere er bosatt et stykke unna Tomtegrensen. Her fins støttespillere fra Orkanger, Bryne, Valdres, Åmot, Mo i Rana sågar fra Drammensveien(!).
- Dette er en prinsipielt viktig sak som har engasjert bredt. Vedtaket er ikke tuftet på fakta, men på frykt, fordommer og forestillinger.
- Med andre ord på strategisk kommunikasjon?

- Er du gal! Strategisk kommunikasjon betyr ikke å lyve, som enkelte synes å tro. Det betyr å ha en relevant og dokumenterbar argumentasjonsrekke, som man holder seg til.
- Det kan vel være strategisk å pynte litt på sannheten?
- Nei, det er en stor misforståelse. Det er ingen vits å kommunisere hvis folk ikke stoler på deg. Pynter du på sannheten, mister du tillit; det er i det lange løp taperkommunikasjon.
- Hva er vinnerkommunikasjon?

- Det som blir hørt, forstått, trodd og husket. For å bli hørt, må det være kreativt. For å bli trodd må det være dokumenterbart og gjenkjennelig. For å bli forstått, må det være tydelig. Og for å huskes må det gjentas.
Hun tar en lengre pause, tydelig tilfreds med siste formulering. Ute høres skudd i det fjerne. Det er gardesoldatene som skyter med rødfis.
De hører jo til der de også, i buskene rundt Bueskytterjordet.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere