Neverending story

Navn: Maren Thorsen Bleskestad, Kjøretøy: Buss

Navn: Maren Thorsen Bleskestad, Kjøretøy: Buss

Det øsregner. Busstasjonen på Etterstad i retning Helsfyr har ikke tak.

Jeg forbanner regnet og ser en skadefro kollega i hvitøyet. Nils sitter i bilen sin, klar for å trykke inn gasspedalen idet bussen svinger inn på holdeplassen.

Hege har sydvesten trykket godt nedovere ørene, foten hviler på den ene pedalen. Hun går for gull, men det skal vi bli flere om.

15.32: 37-bussen blinker ut av rundkjøringen, den bremser, stopper og åpner dørene. Mine kolleger er avgårde før jeg rekker å dumpe ned i et sete, men snart skal jeg suse forbi dem i kollektivfeltet.

Etter fem minutter svinger vi inn på Helsfyr stasjon. Jeg vandrer i duskregnet ned undergangen og opp på holdeplassen der 21-bussen skal komme. På lystavla står tallet 1. Jeg manøvrerer meg fram til en plass under busskuret.

Les også: Hvem kommer først?

En dame står med begge handleposene sine under taket og tar opp halve plassen. Jeg sukker lettere oppgitt, men ikke hørbart. Himler litt med øynene gjør jeg visst også.

Så: Bussen kommer!

Det lyser 21 Aker Brygge i fronten. Folk presser seg ut av skuret og inn mellom dørene som såvidt har rukket å åpne seg. Jeg finner meg heldigvis en sitteplass, attpåtil ved vinduet. Damen med posene finner plassen ved siden av...

Jeg forsvinner inn i mine egne tanker, men blir brått revet tilbake til busslivet da en utålmodig bussjåfør tuter på en bilist i feltet foran seg. Bussen er så full at når vi stopper på Grenseveien (stoppet etter Helsfyr) må fire av de åtte som stiger på stå.

Valle: Plastpose-damen går av. På St. Jørgensvei kommer en ung kvinne på som setter seg ved siden av meg. Hun skravler med noen jeg gjetter er en kollega, og jeg slår diskret av radioen på mobilen min: Det kan jo tross alt hende de snakker om noe spennende som jeg kan skrive om? Men etter fem minutters dataprat stilner samtalen og de blir sittende i stillhet og titte ut hvert sitt vindu.

Bussen kjører ut fra Fougners vei. Brems, stopp, bom stille.

Det fortsetter i rykk og napp i snilefart mot Carl Berner-krysset. Tre 20-busser og to 21-busser står på rekke og rad i motgående kjørefelt. De kjører én meter, stopper, kjører, stopper, kjører. Flaskehalsen er et faktum. Uten eget kollektivfelt begynner troen på egne vinnersjanser å vakle.

Jeg rekker å angre på at jeg ikke tok med meg en bok på bussturen. Ganske lenge også, men da vi setter kursen mot Københavngata, er motet tilbake. Jeg sitter alene i dobbelsetet på bussen og slipper tross alt å sykle i øsregn.

På Falck Ytters Plass, gjør jeg store øyne. En kvinne med en hest (!) kommer inn på bussen. Hesten viser seg ved nærmere øyesyn å være en KJEMPE av en hund. Den snuser indiskret på en jente mens hun prøver å manøvrere seg lenger bak i bussen.

16.07. Jeg er på Sofies plass, klokka tikker.

Jeg merker at pulsen øker, angsten gjør at halsen snører seg sammen, kan det være at dette ikke går veien? Jeg sender melding til Nils og spør om nummeret til fotografen som skal ta bilde av vinneren når han eller hun ankommer.

"Bare kom du" står det i grelle bokstaver på sms'en jeg får tilbake. Uten smilefjes!! Skrekk og gru! Græd og tenders gnissel! Slaget er tapt akk så lenge før målstreken er nådd. Men kanskje sølvmedalejen er innen rekkevidde?

16.15: Vi stopper på Lapsetorvet og kvinnen med hest stiger av bussen. Jeg prøver febrilsk å ta et bilde av den med mobilkameraet, men forjeves – reaksjonstiden er for lang. Vi er ute på veien igjen.

Vi stopper på Vika. Jeg er eneste person igjen i bussen – klar for sjarmøretappen.

16.21: Ankomst Bryggetorget.

Fotografen kommer mot meg...knipsende. Er jeg likevel?...

Men der skimter jeg Nils som gliser sitt vinnersmil. Hege henger dyvåt over sykkelen.

Jeg tar hånda til Jøran Kallmyr som utbryter "Hva skjedde???"

Jeg kan ikke svare annet enn "Ikke noe, egentlig".

Sluttid: 49 minutter

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mer om emnet: Nyheter

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag