Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Nisser var ikke alltid julenisser

Nissene på Søndre Hellerud og Lambertseter i slosskamp om en høydott. Malt av Tove Haukeli.
Nissene på Søndre Hellerud og Lambertseter i slosskamp om en høydott. Malt av Tove Haukeli.
I Nordstrands Blad 18. januar 1963 tar Lars Forseth for seg gamledagers underjordiske skapninger på Nordstrand og Ljansstrøket.

En norsk fjøsnisse, tegnet av Hans Gude som illustrasjon til Asbjørnsen og Moes eventyr.

I bøkene til doktor P. Bukier, som eide Skullerud gård, fortelles det om skrømt, det var nok hans livs store hobby å utfritte folk – pasienter – om emnet.

Når en går gjennom det som er skrevet om fjøsnisser og gårdnisser ser en at noen hevder at tradisjonen om nissen er flere tusen år gammel, noen sier fra bronsealderen. Han har dog hatt forskjellige navn gjennom tidene, som for eksempel haugbonden, tomten, tuftekallen, gardvetten osv.

Gråkledd kall

Nissen er seg selv lik i de fleste beretninger, en liten, gråkledd kall på størrelse med en 8–10 års gutt, eller litt mindre, ikke større enn et hestehode, sier noen.

Han var grå og skrukket i ansiktet, langt skjegg og med rød eller grå topplue. Han holder ikke bare til på låven og i stallen, hvor han steller med hestene og gjerne har en yndlingshest han er snill mot. Dessverre var det også ofte en hest han ikke likte og var gruelig slem mot.

Nissen kunne bli rasende hvis han hørte at noen bannet. Det var en eller to nisser på hver eneste gård, og jeg synes derfor det er litt rart at vi ikke hører mer til ham i litteraturen og ellers. Folk på gårdene ofret gjerne litt til nissen for at det skulle gå gård og budskap godt i det kommende år. Uforklarlige fenomener ble ofte forklart med at nissen hadde vært på ferde. Er det slik at vi mangler en nisse å skylde på i våre dager?

Sagmesteren

Ved de mange sagbrukene var man overbevist om at det var nissen som kunne sitte å holde igjen saga. Sagmesteren på Skullerudsaga kunne fortelle:

– Dom hadde to skift for dom skar både natt og dag. Saa var det engang han far hadde natteskift og klokka kunde væra saann bortimot 12 om natta, saa stansa saga for’n. Saa gikk’n ner og lyste runt hjulet og neri renna. Nei, der var ingen ting å se. ”Je skjønte da, det maatte væra nissen som holt saga,” sa’n far. Saa gikk’n op igjen og tok fram nista. Da’n hadde sitti der ei stønn, tok saga paa aa gaa igjen.

Far til sagmesteren hadde nok fullt og helt tro på at det var nissen som hadde spilt ham et puss.

Nissen likte ikke at mannen dovnet seg i høyet

Nisser var det godt med mange steder. På Holmsbubråten i nærheten av bekken på Ryenenga var det nisser. I den gamle Sandstua hendte det rett som det var at mannen i huset ble båret bort når han hadde lagt seg til å sove i høyet på låven. Nissen var sterk nok til å greie det meste.

Nissen slengte seletøyet i veggen

På Ljabru så mannen i huset med egne øyne at nissen kom ut fra den gamle låven med et fange høy som den stakk rundt hjørnet med.

Den samme mannen har også sett nissen andre steder. I sin ungdom tjente denne mannen hos kapt. Oppegård på Munkerud. En gang kom kapteinen kjørende hjem fra et selskap sent på natten. De hadde to gamper med sølvbeslått seletøy på gampene. Da de ledet hestene inn på stallen og tok seletøyet av, ble selen slengt i veggen med et kraftig smell.

Nissen ville ha hestene på riktig plass

Det hendte også andre merkelige ting i Munkerudstallen.

En skimlete hest var dyvende våt hver morgen. Så bestemte kapteinen at den brune og den skimlete hesten skulle bytte spilltaug. Men den brune ble ikke våt. Det var nissen som ikke likte at den skimlete sto på det spilltauget.

I 1886 så man nissen

Ved Lensmannsseter ble nissen sett rett ut for søndre enden av huset. Det samme huset står enda den dag i dag. Men dette hendte i 1886.

Nissene sloss

En gang røk nissen på Søndre Hellerud og nissen på Lambertseter sammen i slagsmål.

Grunnen til slagsmålet var at Hellerudnissen hadde kommet over Lambertseternissen da denne kom med et stort fange høy som den hadde tatt på Hellerud.

Nissen som gråt

På øvre Prinsdal var nissen stadig på ferde i stallen. Det var skyss-stasjon der. Og de hørte ofte at nissen gråt når hestene var kjørt for hardt. En gang hadde de fått en rød gamp med bles i bringa, istedet for en gammel brun som de hadde skilt seg av med. Da hørte de at nissen jamret seg høyt og sa:

- Han er rau, og blesete er han au.

Min egen erfaring

Vi bodde på en gård under krigen der det var ansatt et eldre ektepar, mannen var en slags bestyrer og kona var budeie. Hun forte og melket kuene. Dette ekteparet trodde helt og fast på nissen. Det var 5-6 trappetrinn inn til fjøset der det var lagt en lem og under denne lemmen var de overbevist om at nissen bodde. Jeg husker ikke om det var en eller to. Skummet i silen når en helte melken fra bøtta til spannet, ble helt en stor dyp tallerken og det gikk nok også litt melk samme veien. Kattene som gjerne ville ha melk, ble bryskt jaget for det var nissen som skulle ha maten.

Vi hadde inntrykk av at kona var litt redd for nissen og i ettertid har jeg tenkt meg at hun kanskje ikke alltid var snill mot kuene og derfor var hun nok redd for nissen.

Jeg var 10-12 år den gangen og trodde slett ikke på nissen, men syntes nok at det var helt greit at andre gjorde det.


Kilder:
Nordstrands Blad fra 18. januar 1963.
Illustrasjon av Tove Haukeli.
P. Bukiers skildinger i Ukebladet Urds julenummer fra julen 1940.
Hjemmesiden til Bergen Museum.
www.karuss.

Delta i debatten! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Delta i debatten! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!