RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Nok et overgrep ved markagrensen

Det optimistiske innlegget «Jeg tror vi får det til» av tennis-entusiast Bjørne Byhring, (Akersposten, 23/6), bærer preg av et ord-koketteri dessverre uten diskursens balanserte overveielse. Overtalelseskunst blandet med politiker-diplomati, kan vi kalle det. Bekymringsløst blir vi innprentet forenklede og lettkjøpte argumenter om miljøvennlige og helsefremmende gevinster ved å bygge tennishaller nedover fra Midtstuen stasjon, og ned til Ankerveien. Riktignok blir hallen 9 meter høy, skogen flathugget og parkeringsplassen sterkt forminsket, men hva gjør det når vi får vite at Byhring «beklager at de fleste trærne forsvinner», men vil bygge et «kvalitetsanlegg som vil knyttes opp mot Holmenkollanlegget».

I tillegg til alle kostbare forbedringer til VM i år, ble det for 2 år siden klint til med et storstilt byggeprosjekt hvor i alt 5 hoppbakker i varierende størrelser ble bygget og definert som del av det nye Holmenkollanlegget, like ovenfor Midtstuen stasjon. Prisen for å rasere et stort skogområde, stenge turveier, legge bekken i rør og sprenge landskapet med dynamitt? Nåja. Budsjettet var jo sprukket likevel, så det ble vel en del av et «akkumulert underskudd» for hele det oppgraderte Nasjonalanlegget.

Bjørne Byhrings tennisanlegg skal etter planen bygges på bekostning av den skogen som er igjen på Midtstuen. Han skriver: «Det vil vi gjøre med tilpasset uttrykk og materialvalg, slik at det blir en naturlig forlengelse av Holmenkollanlegget». Med denne begrepsbruken, trigger Byhring den politisk korrekte tenkemåte som han håper vil føre til konsensus hos bydelspolitikerne. Et yndet turområde i markagrensen må da kunne ofres for velmente intensjoner og den helsegevinst tennis har som idrett! Den har sogar «stor betydning for aktivitet og folkehelse», særlig for de «mange hundre» barn og unge som vil spille tennis. Anlegget skal betjene hele byen, for klubbene er sprengt, og behovet er stort.

Dette kan være et fullt ut forståelig argument fra en ihuga tennis-sjel, her må noe gjøres og det fort. Men det eksisterer altså allerede et tennisanlegg i Bjørneveien. Hvorfor ikke bygge ut og modernisere det, som tennis-spillende folk har benyttet seg av i årevis, og som er et veletablert anlegg? Er det fordi kommunen i sin tid ikke fikk anbragt den hardt tiltrengte skolen på Midtstuen, (nå Svendstuen skole), at tennisfolket nå er frempå: kommunen vil legge en ny skole på Storebrandtomten i Bjørneveien og tennishallen må flyttes til annet sted. Men hva er bedre med en 9 meter høy tennishall oppover i skogen, når Fylkesmannen i sin tid nektet kommunen å bygge skole der?

Byhring påstår at han har respekt for de berørte beboere i området rundt Midtstuen, men likevel mener han at skogsområdet det er snakk om har «liten egennytte som bruksområde,»/ «det er lite brukt». Hva vet Byhring om det? Og hva vet han om parkeringsplassen ved Ankerveien, og dens daglige bruk? Ingenting, høres det ut som. «Liten egennytte» – hva legger Byhring i det? Alle med interesse for dette turområdet, tenker vel mer bruksglede enn bruksnytte. Nytteaspektet kommer med forståelsen av hvilken verdi stedet har, hvilken fryd det gir, av sanseinntrykk, velvære og naturglede. Langs bekken går et dyretråkk fra gammelt av, hver vår vanker elg og rådyr oppover, om vinteren våger de seg lenger ned over Ankerveien, og inn i småveiene. Det er en verdi. Ikke tro at det må bygges tennishaller for å opprettholde god helse. For dette, Byhring, det er folkehelse. Det er et miljø og et landskap som gjør mennesker friske og glade. Den helse- og trivselsgevinsten som ligger i disse miljøverdiene, er den ikke verdt å bevare? Alle som benytter parkeringsplassen ved Ankerveien som utgangspunkt for sin treningstur, forstår å verdsette beliggenheten som gjør det lett og raskt og komme innover i Nordmarka. Hvor skal alle gjøre av bilene sine? Allerede nå er presset på småveiene rundt sterkt økende, for parkeringsplassen har på utfartsdager og i helgene for liten kapasitet.

Som en slags erstatning for den ødelagte skogen og bekkeløpet, er det planer om å legge broer over bekken, mens den på andre steder må «kultiveres». Sier Byhring. Kultiveres? Legges i rør, heter det.

Skogen er en del av et uvurderlig miljø på Midtstuen. En frisone som dufter godt. Tusenvis av mennesker starter sin tur i Nordmarka her. De parkerer bilen, ut med hunden, og så er det bare å spenne på seg skiene, Om sommeren er det her mengder av markblomster, villbringebær og blåbær som vokser ned mot bekken mellom gamle furutrær, forsmaken på skogsro. Om kveldene fredelig nok bare å rusle mellom trærne, når hunden skal gjøre sitt for natten..

Til slutt sier Byhring at han beklager overfor naboene, men legger trøstende til at «det blir ikke så ille som mange frykter». Det sørgelige er at han i sitt innlegg viser en arrogant holdning, basert på mangelfull kjennskap til områdets bruk. Samtidig som argumentene klinger av durkdreven politikerpragmatisme, hvor han legger inn noe fint snakk om bekken som stedets «signatur», «energigrønt anlegg», og at de har «egen konsulent på energisparende tiltak». Silkemyk polemikk for lettere å kunne bagatellisere avskoging, ødeleggelse av et tur- og treningsområde, og frarøve folk de parkeringsplasser som er til rådighet. Byhring avslører hvor lite han egentlig aner om konsekvensene av sitt forslag. Enda så bekymret han er for å miste «den gode dialogen» med naboene..

Du kan være glad, Byhring, for at det ikke er dine naboer, eller ditt nærområde, som blir berørt.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere