*Nettavisen* Nyheter.

Om en bryllupsfest med viderverdigheter

BRYLLUP: I «Familienytt» skulle alle familiegrenene hver måned komme med en liten rapport om hva som var hendt siden sist, fødsler, merkedager, og så videre. Astrid og Arnes bryllup glemmes ikke så lett! Foto: Illustrasjon av Tove Haukeli

Under krigen følte en i min familie behov for å vite om familien og å styrke familiebåndet. Det ble startet en slags stensilert månedsavis der alle kunne fortelle hva en holdt på med og hvor en var. Her finner vi denne fargerike historien om en Bekkelagsmanns bryllup.

Forfatter er et annet familiemedlem, i denne familiepublikasjonen som var en slags forløper til Facebook:

«Et av mine hyggeligste minner fra gamle dager var det første bryllupet i C-generasjonen, nemlig Astrid og Arnes i Fredrikstad i 1926. Alle vi eldste i den generasjonen var innbudt. Det satte vi stor pris på – jeg tror det var første gang det ble praktisert.

Til reisen hadde jeg fått låne Sverre Strands bil (han var bilsakkyndig og bodde på Nedre Bekkelaget), en gammel Franklin, som etter mine begreper var toppen av eleganse og komfort. Helga, Kristian og jeg kjørte nedover uten nevneverdige komplikasjoner, og kom fram i god tid lørdag middag. Vi orienterte oss litt i byen, og fikk av og til et glimt av brudgommen, som etter det inntrykk vi fikk, den dagen administrerte Fredrikstad.

Kristian og jeg, som stod fordypet i en vindusutstilling ble dradd frem til visitasjon av brudgommen. Han fant at d’herrer ikke var så velbarberte som en slik begivenhet krevde. Protester – som at to gangers barbering pr. dag ville føre til økonomisk ruin – hjalp ikke. Inn til en barber bar det, og først etter å ha sett oss vel innsåpet, stormet han videre. Kanskje det var flere bryllupsgjester som skulle visiteres.

Med brudeparet i bilen

Jeg husker ikke stort annet fra bryllupet enn at det var morsomt. Middagen ble servert i et lokale som ikke hadde skjenkerett. For å bøte på dette, hadde Arne installert speak-easy’s på mange rare steder. Det ble sport å finne frem til disse stedene, og vi var store sportsfolk den kvelden. Dette var lenge før promillene var oppfunnet, og ingen skjenket det en tanke at vi skulle kjøre til Oslo senere på natten.

Ved tre-tiden tok vi tre som skulle kjøre, farvel med selskapet. Da vi sa adjø til brudgommen, som på dette tidspunkt var helt utkjørt og rolig, fikk han en av sine ideer. Hvorfor ikke kjøre med oss til byen? Brudeparet skulle jo bo på Solhøi (i Kongsveien), og et par timers rolig kjøretur om natten ville bare gjøre godt.

Følgelig ble brudeparet plassert bak i bilen, og Helga foran på Kristians fang. Foruten brudeparet viste det seg at det var litt bagasje som måtte med i bilen. I farten husker jeg bare: et salongbord med to stoler, to dyner og puter, en elektrisk komfyr, kjøkkentøy, alle bryllupspresangene, en klukk-høne med 12 kyllinger og, til slutt, Arnes flosshatt med alle de kakene han ikke hadde rukket å spise i løpet av dagen. På veien et sted, tok vi også med et spisestuemøblement, men det var ikke komplett.

Brudeferden igang

Så startet da brudeferden, fulgt av folkets jubel. Brudeparet sovnet hurtig, etter lydene å dømme. Eller kanskje var det kyllingene vi hørte? Helga og Kristian hadde det ikke godt. Kristians fang var ikke godt polstret, kan jeg tenke meg. Helga sa, i alle fall senere, at hun ville foretrukket et hvilket som helst annet sted å sitte fremfor hans fang. Han på sin side, følte ansvaret hvile tungt på seg. Omsider falt de hen i mareritt begge to.

Jeg kjempet mot søvnen og en begynnende bakrus ... Da sa det PANG. «Franklin» la seg over med sterk slagside til babord. Det ene bakhjulet var flatt. Bak i bilen lød det iltert og søvndrukkent: «Nei, nå får du gi deg, Arne. Du får huske på at vi ikke er alene ennu». Kristian og Arne P. besiktiget skaden i lyset fra en fyrstikk. En eske sådanne var vår eneste lyskilde. Hjulet måtte utvilsomt byttes, og det var ingen bagatell med en modell 1920. Det var blant annet et utall av muttere som måtte skrues av fra innsiden av hjulet.

Fetter Kristians ben sov, så han var ikke brukbar til å krype inn under bilen, men brudgommen viste seg som en hendig mekaniker. Riktignok var det litt av et problem å få dradd ham fram og trukket av ham sniblen – uegnet til å ligge på veien i – men her var ingen vei utenom. Ublidt ble han dyttet under bilen med en skiftenøkkel til selskap, og da den siste fyrstikken var utbrent, var hjulet skiftet, og vi var glade over at det ikke var mere lys, så vi slapp å se ham, da han ble puttet inn i baksetet igjen.

Ta igjen det tapte

Etter at plassene igjen var inntatt, fikk vi en fin start. Den tapte tid måtte tas inn, for vi ville helst komme hjem skjult av et barmhjertig mørke. Raskt nærmet vi oss Moss. Da våknet vi alle av en vemmelig lyd fra motoren. Den holdt akkurat på å fordøye sine siste dråper bensin. Så kom det et glefs, et host og en boble som brast. Der sto vi igjen. Noen kilometer borte lå nærmeste bensinstasjon, og selv representerte vi all trafikk på veien den natten, så det var ikke tvil om at en av oss måtte rusle etter bensin.

Ingen meldte seg frivillig. Kristian hadde sine ben å dra på, men de ville ikke dra ham, og brudgommen ba tynt for seg. Han mente dessuten at han hadde flydd fra seg for en stund. Arne P. hadde som vanlig de dårligste argumenter og måtte derfor traske ut i natten. Som vanlig var han blank. Bensinen ble derfor skrevet på Arne Strands regning.

Det var lyst og langt på dag, da vi endelig kom avgårde igjen. Innfødte hadde samlet seg i betydelige mengder, og vi ble båret fram av mengdens jubel. «Franklin» fnyste som en fyrrig ganger og førte oss helt frem til «Solhøi» i neste etappe. Mer fnys enn fart forresten. Nordstrands kirkegjengere fikk et sjokk, da bilsakkyndiges bil, fylt med de underligste ting og saker splittet deres sluttede rekker.

God som ny

For oss var det som å komme i Abrahams skjød, da vi omsider nådde frem til dekket frokostbord på «Solhøi» og til tantenes omsorgsfulle pleie. Brudgommen ble vasket og gnidd, så han ble nesten så god som ny.

Fetter Kristians ben kom seg merkverdig fort, og i årenes løp har han fått nesten full førlighet i dem. Også bruden slapp pent fra det, og har kunnet være til glede både for sin mann og nye familie i alle disse årene som er gått siden da.»

Jeg har snakket med brudeparets yngste sønn, som nå for lengst er pensjonist, om det er greit at jeg presenterer historien. Da jeg antydet at det kanskje var litt overdrevent fortalt, sa han at det trodde han ikke.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.