*Nettavisen* Nyheter.

På plass for pass!

Klokken 08.15 er jeg på plass. Grønland politikammer er åstedet, og jeg skal fornye passet mitt. Etter å ha kjørt rundt, i de nærliggende og nedsnødde gatene, for å finne parkeringsplass sleper jeg meg opp bakken til kammeret. I det jeg går gjennom de automatiske dørene på politihuset føler jeg meg litt som en lovløs på frierføtter.

Det kalde rommet, de lange skrankene, uniformerte konstabler med ufortjent makt og blinkende håndjern, får meg til å tenke på en opprørsk ungdomstid. Etter å ha trukket en kølapp, ser jeg på nummeret og skjønner at det er 12 andre foran meg i køen. Jeg setter jeg meg i en av sofaene og venter på tur. Mens jeg sitter der, tenker jeg på at jeg i tre måneder har visst at jeg skal ut å reise, men at jeg selvfølgelig har jeg ventet til fem dager før avreise med å ordne nytt pass.

Damene i skranken kommer og går, i sitt eget tempo, og køen minker i samme rytme. Til slutt piper automaten, og nummer 129 lyser på tavlen. Det er min tur. Med to nesten rykende ferske passbilder i lomma og det gamle passet i hånden, går jeg med et stort falsk smil bort til skranken. Der sitter en serviceminded dame, fra helvete. Bare blikket hennes gjør at smilet mitt blir til geip, og jeg skjønner at sjarmen kommer jeg ingen vei med. Jeg leverer passbilde i fire farger og spør om det er godkjent.

Damen i disken ser på bildet, og forteller at jeg må ta nye fordi det er en liten strek på halsen, og litt ureglementert lys på hodet mitt. Et hode som for øvrig er uten hår og ikke til å ta feil av, med eller uten lys. Hun forklarer at et er kvaliteten på bildet som ikke er god nok. Jeg har selvfølgelig ikke med kontanter, men det er en minibank i hjørnet av lokalet. Minstebeløp 200 kroner, og selvfølgelig kommer det en seddel ut av automaten.

Tilbake hos damen i skranken får jeg beskjed om at Securitas-vakten i andre enden av lokalet kan veksle. Etter å ha fått vekslet, setter jeg meg i passfotoboksen og legger på 40 kroner. Blink! Fire bilder i svart/hvitt kommer ut av maskinen. De ser helt like ut som de bildene jeg tok for noen måneder siden. Jeg ser bare litt mer gretten ut. Jeg leverer dem til damen i skranken, hun godkjenner dem, jeg betaler 990 kroner, og hun forteller at jeg får passet mitt om 10 dager.

Jeg forsøker å forklare at jeg skal reise om fem, og spør om det er mulig å speede opp prosessen. Med et beklagende rist på hodet får jeg beskjed om at med litt flaks kan passet komme raskere, men ellers må jeg ha et nødpass. Det kan brukes en gang og koster 500 kroner.

Slukøret går jeg nedover den lange bakken fra kammeret, titter bort på Oslo kretsfengsel. Jeg tenker på Egon Olsen. Her er det ingen står vaier med norske flagg, men når jeg kommer til bilen ligger det en lapp på frontruten med hilsen fra trafikketaten.

Klokken 08.15 dagen derpå, ligger jeg i sengen med dunkende hodepine etter å ha druknet mine sorger kvelden før, og da ringer telefonen. Den myke og hyggelige stemmen i andre enden forteller at passet mitt har kommet og det kan hentes når som helst, på Oslo politikammer, Grønland. God tur!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag