RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

I DAG: Seterheimbråten eller Halvtønna slik det ser ut i dag.FOTO: GUNNAR PEDERSEN
I DAG: Seterheimbråten eller Halvtønna slik det ser ut i dag.FOTO: GUNNAR PEDERSEN

Pauline Wilhelmsen var en sliter av rang

I anledning av at Pauline Wilhelmsen, Sæterheimsbråten, fylte 90 år i mai 1935 var Nordstrands Blad på besøk. Hun kan fortelle litt om «det å måtte stå på».

«Hun er enke efter veivokter Wilhelmsen og har bodd på Bråten rett overfor handelsgartner Pedersen i snart 52 år. Hun har hatt en lang og strevsom arbeidsdag, men er kjekk og har et par spillende øine som fremdeles vidner om vilje og energi.

Vannet graver i 44 år

I 44 år har hun drevet med vanning av gravene på Nordstrand kirkegård, og først for to år siden måtte hun legge opp for da orket hun ikke mer. Men sin egen have steller hun den dag i dag.
Haven og huset ligger der så velstelt i solen og kommer man inn, er det likeså dukkepent og hyggelig som utenfor. Her bor hun sammen med sin datter og svigersønn som hun elsker Hun viser oss strålende alle blomstene hun har fått.
– Ja, jeg har fått så mange blomster, gaver og telegrammer. Jeg er glad i menneskene, men bare dem som er glad i å arbeide. Når en ikke utfører det arbeidet en skal, så er en en tyv.
Vi ber henne fortelle litt fra sin barndom og ungdom.
– Jeg er født på Sønsterud, en av de ytterste gårdene i sognet. (Det er ikke så langt fra Sofiemyr, nå i Oppegård kommune) Far min var husmann der. Vi slet mye vondt, og jeg som den eldste av en stor søskenflokk, måtte hjelpe til. Det var nå ikke rart med lærdommen i min tid. Jeg gikk bare på skolen en kort tid, og mye var jeg borte fra skolen da jeg var meget skral i oppveksten.
Da jeg var 10 år gammel, begynte jeg å gå med melken. Det var to dager i uken det. Jeg fikk følge med noen koner da veien var svært ensom. Jeg gikk da fra Sønsterud og leverte melken på Grønland til Ottar Ottesen som bodde i en gammel gård der Grønlands kirke står nu. Jeg bar en brun melkesele over nakken, og tungt var det mangen gang, men når jeg møtte Anna Haraldstad, senere fru Nyquist som var på vei til skolen tok hun selen av nakken min og hjalp meg, ja hun var snild hun.
Da mor Wilhelmsen for 52 år siden kom til Bråten som gift, var det heller ikke så greit mang en gang, og hun har fått vite hva det vil si å arbeide hele sitt liv. Vann fantes ikke på lange veier. De måtte gå til Kastellet like ned for Stenhammer, det var en kilde der.
– Ja, ja, vi satt mange ganger smått i det, jeg visste ofte ikke hvor jeg skulle få mat fra til barna mine. Jeg vet hva verden smaker – men vi har en over oss som er mann for å gjøre all ting godt.

Lærte som 40-åring

– Klokker Jørgensen var nesten som en far for oss. Mannen min som var veivokter, kunde ikke skrive da han var 40 år, men da lærte han å skrive av Jørgensen, og han sa at han var en flink elev – og en veivokter må kunne skrive. Jeg lærte å skrive av kaptein Morten Anker, da jeg tjente der, men jeg har glemt alt sammen. Ja, jeg har fått freste hva verden smaker, men nu har jeg det så godt. Jeg har 80 kroner måneden i pensjon efter mannen min.
Vi sier adjø til mor Wilhelmsen og hennes datter og ønsker disse gilde mennesker alt godt. Mor Wilhelmsen følger oss smilende ut og ber oss komme snart igjen når peonene hennes blomstrer.»
Vi må nok innrømme at vi er noen sveklinger sammenlignet med våre forfedre.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere