*Nettavisen* Nyheter.

Politi Wilberg og hans viderverdigheter

Nordstrands Blad hadde i 1942 flere artikler om hva Johan Wilberg opplevde som politimann. Dette er ikke bare politihistorie, men det forteller meget om mange forhold på Nordstrand for 100 år siden.

Alle kjente pol'ti Wilberg. Høy var han ikke, men som skredderen sa når han sydde uniformer til ham: "De vilde vært en stor mann, De Wilberg, bare De ikke hadde hatt så små ben". Det var ikke morsomt å komme ut for Wilberg når han riktig brukte "storslegga". Den dro godt, for Wilberg hadde gått sitt første år som politi på Vaterland, og der hendte det ofte at det var en fem-seks arrestasjoner på en firetimers vakttur. De kunde ikke være skvetne de karene som gikk der, fulle karer og ville kvinnfolk er ikke å spøke med når de er i krigshumør, og det var alltid noen som slo seg ugreie.

Ridende politi

I 1893 skulde Oslo få ridende politi. Det var mange som søkte. Johan Wilberg var vant med hester, han var vernepliktig sersjant i kavaleriet, og han ble uttatt som en av åtte konstabler i Oslos første ridende politi. Her var Wilberg i fem år. Han var så en kort periode på Nordstrand, for så å tjenestegjøre på Grorud en tid. Alt i 1904 kom han tilbake til Nordstrand, da som førstebetjent. Her ble han til han i 1926 falt for 60-års aldersgrense.

Hva er en katt?

Første gang Wilberg var ved Nordstrand, hadde de hester, og det tok ikke lang tid å komme til åstedet på de raske og veltrimmede politihestene. Stakk en forfulgt inn i skogen, kunde en bare ri etter ham, og når han først fikk katten på var han ikke stor karen. Katt er et hendig, lite instrument med en løkke på midten. Stakk en håndleddet til arrestanten inn i løkka og vred til, måtte han gi seg temmelig fort. Så bar det mellom hestene til arresten på stasjonen.

Bare en tråsykkel

Hestene ble inndratt på grunn av krisetider, så andre gangen Wilberg kom til Nordstrand hadde stasjonen bare en eneste tråsykkel. Det var så sin sak når det gjaldt å komme fort fram. For det første gikk det sent, og så risikerte førstemann å bli halvt ihjelslått før hans medhjelper heseblesende ankom til åstedet.

"Har De fått juling mange ganger? Spør jeg Wilberg. "Nei i grunnen ikke", svarer han og smiler lunt. "Jeg klarte meg bra og tør nok si at det stod respekt av meg også. Men en kommer jo ut for litt av hvert da, det er ikke alltid noen hyggelig jobb å være politibetjent. Aldri ro på en slik stasjon. Jeg fungerte jo også som brannmester. Vi hadde en håndkjerre med sprøyte på. Fikk vi fatt i en hest, hadde vi lov til å ta den uten videre. Senere fikk vi en firehjulsvogn og da måtte vi ha fatt i hest. Men det ble jo alltid sent, vet De, og ofte lite effektivt.

Ski-bøndene

Hver tirsdag og fredag var det trafikk av bønder fra nedre veien. De gikk populært under navnet Ski-bøndene og skaffet politiet en mengde bry.

Ved Bekkelaget var det en skjenkestue som het Vanningsten. Her hadde bøndene første rast på veien hjem. Med det de hadde i bunn fra før og det de lurte i seg på veien, var de bra fulle når de nærmet seg politistasjonen.

Også den gang var det fartsrestriksjoner, og Ski-bøndene hadde det med å kappkjøre bortover veien. De pisket på hestene og hujet og skreik, og Wilberg måtte gripe inn. Det var så sin sak å stagge de bråkete bøndene mange ganger. Det hendte at Wilberg måtte kaste seg opp i sleden eller vogna, gripe tømmene og ta hesten inn. Ja, av og til tok Wilberg dem i den store svingen som veien gjorde rett før politistasjonen, så den fulle kjørekaren ikke våknet riktig før hest og vogn holdt oppe på politistasjonen.

Rettsmøte på Ljabro

Det hendte bøndene var vanskelige å ha med å gjøre. Det var en gang en som oppgav falskt navn, men riktig adresse. Da lensmannen i Ski kom med mulktforelegget og fant mannen, bedyret han at det ikke fantes noen av det navn der i huset. - Men noen måneder etter oppdaget plutselig bonden at Wilberg satt på bukken ved siden av ham med et godt grep i tømmene. Om håret var kortklipt og skjegget stusset, så hadde Wilberg kjent ham igjen og slengt seg på i farten. Nå ble det mulktforelegg og rettssak med rettsmøte på Ljabro gård og bonden fikk angre sin oppførsel.

En annen gang kom det en hest kjørende med en svær vedvogn. Kjørekaren satt og sov mens han holdt i tømmene. Men vogna manglet bakhjul, og hesten strevde fælt. Wilberg tok hesten borte ved kjøpmann Johnsen, ledet den i en stor bue og kjørte opp på stasjonen. Mannen våknet ikke før Wilberg rusket i ham om morran, og han satte store øyne da han så hvor han var.

Innbrudd og slåssing

Det ble ringt fra Kjøpmann Østlie oppe på høgda en natt, det var innbrudd. Da Wilberg kom oppover bakken, så han tyven komme foran og Østlie etter nedover ved Seter. Inne i Andersenskogen måtte tyven gi seg og med katten om håndleddet måtte han pent følge med. Han fikk den midterste arresten, den med senga.

Men da Wilberg, før han skulde legge seg, stakk ut for å se hvordan det stod til med arrestanten, var denne allerede kommet seg ut i yttergangen. Han hadde brudt i filler senga og bent opp døra til cellen, og nå holdt han på å grave ut fyllen langs dørlisten ved den siste døren. Han var allerede kommet så langt at Wilberg kunde se ham utenfra. Et øyeblikk stod Wilberg tvilrådig. Skulde han hente kameraten sin, eller gå inn alene. Han gikk alene. Mannen inne løftet langbordet i sengen og ville slå, men Wilberg hev seg innpå ham. Det ble et basketak som sa seks. Mens Nordstrand sov og politistasjonen med, sloss førstebetjenten på harde livet med fangen sin. Døra ut var åpen. Men arrestanten kom ikke ut. Han fikk en ny celle og håndjern på. Han hadde som så mange andre undervurdert Wilbergs styrke og utholdenhet og fikk svi for det. Mannen var en kjempe av en kar og tidligere straffet.

Mannen uten hode

Det var alminnelig før i tida, sier Wilberg, at når folk skulde ta livet av seg, så skulde det gjøres på Nordstrand. En ønsket kanskje å få vakre omgivelser til den drastiske handling, sikkert er det iallfall at jeg har kutta ned mange som har hengt seg. Henta mange som har skutt seg og sokna etter folk som har drukna seg. En gang ble jeg hentet ned til Nordstrand Bad for å hente en mann uten hue, det var sprengt i filler. Å, det var fælt en kom bort i.

Det var revyforestilling på Nordstrands Bad hver kveld, og det kom mange små dampbåter med folk fra byen. Vi måtte jo være der, men det gikk oftest stille og fredelig for seg.

Revolveren klikket

"Har De aldri vært i direkte livsfare noen gang?"

Jo, jeg holdt på å bli skutt. Den gang banken oppe på høgda ble bygget, var det reist noen arbeidsbarakker bak bygget. En gang det var streik der, og alle karfolka var borte, ble det ringt ned og sagt at det fløy en murer omkring der og fekta med en revolver og diverse kniver og lovte stort blodbad innen kvelden.

Wilberg kom opp med to mann utpå kvelden og gikk bortover mot hytta der mannen var. Mureren river døra opp med det samme Wilberg er foran den, stikker revolveren i maven på ham og trekker av. Den klikker - og klikker igjen. Da har Wilberg overtaket. Mannen ved siden av Wilberg hadde stukket av, men den tredje var mer trenet og sammen overmannet de mureren. Han hadde tilbragt syv år på Dikemark og fikk visstnok opphold der noen år til etter dette.

Aking forbudt

Nordstrandsbakken er farlig for akende og den har alltid vært det. Men ikke desto mindre er den gild å ake i. Det hendte at Wilberg, så glad han enn var i barn, måtte gripe inn. Ofte når ungene så Wilberg nede i bakken, veltet de seg av kjelkene som kom alene nedover. Det hendte Wilberg kom trekkende hjem med et tog på 7-8 kjelker. Om kvelden kom ungene med halen mellom bena og bad så tynt om å få igjen kjelkene. Wilberg strammet seg opp og var streng. En vanskelig jobb.

Det hendte også en gang, men det fortalte ikke Wilberg, at en slik liten pjokk kom ned en kveld og spurte etter kjelken sin, som Wilberg hadde måttet ta fra ham. Men han så så trist og slukøret ut der han stod, at fru Wilberg bad ham inn på sjokolade og kaker, og gutten og politi fikk seg en hyggelig prat. Men da gutten skulde gå, var det blitt så sent at Wilberg likeså godt satte ham opp på kjelken og drog ham oppover bakken og hjem.

Erindringer fra anleggstiden

På Ljan skysstasjon hadde innehaveren, før skysskaffer Bjerkes tid, både øl- og vinrett og restauranten var etter vedtektene åpen fra klokken åtte morgen til halv ett om kvelden. Dette var et urolig sted og vi ble ofte tilkalt på grunn av slagsmål og fyll, og rett og slett måtte rydde restauranten. Aller verst var det sommeren 1907 eller 08 da den nye vegen i Hoffgårdskogen ble lagt ned til Gladvoll. Det arbeidet 30-40 mann på anlegget - mest svensker - og en hel del av dem skoftet arbeidet lørdag og mandag og fikk derved tre dager til å rangle på. De reiste først til byen og drakk, og siden kom de "i fin form" ut til skysstasjonen hvor drikkegildet ble fortsatt. Spetakkel var etter disse omstendigheter uunngåelig.

En merkelig avholdsforening

På Nordstrands Bad var det også restaurant og her utviklet forholdene seg slik at innehaveren, så vidt jeg husker, i 1907, ble fratatt øl- og vinrett, og det ble slutt med revyforestillingene. Lokalene ble så bortleid til en avholdsforening i Oslo som arrangerte "Dans kun for medlemmer", men svært mange av disse avholdsfolkene må ha hatt ganske eiendommelige begreper om hva avholdssaken går ut på. Jeg husker spesielt en lørdag kveld ved ellevetiden jeg gikk innom der under patruljering og gav meg i snakk med dørvakten. Jeg tittet inn i den store salen hvor dansen gikk livlig etter tonene fra et stort hornorkester og på benkene langs veggene satt gutter og jenter mer eller mindre beruset. Like innenfor døren satt en mann og kastet opp så spruten stod langt innover gulvet.

Jeg spurte dørvakten hvilken forening som holdt fest den kvelden og fikk til svar at det var en gammel avholdsforening i byen. Jeg bemerket da at jeg syntes det var noen merkelige avholdsfolk de jeg så, hvortil han naturlig nok ikke hadde noe å bemerke.

Disse "avholdsforeningene" begynte som regel klokken syv lørdag kveld og holdt på hele søndagen og tok først slutt langt på natt. Det var musikk og bråk uten like. Til slutt måtte vi foreta kontroll så bare de virkelige medlemmene fikk adgang og dansetrafikken tok slutt. Det var et stort gode både for beboerne omkring og for oss i politiet som skulde holde orden i distriktet.

Fortsettelse på Johan Wilbergs opplevelser som politimann på Nordstrand kan du lese i neste mandagsutgave av Nordstrands Blad.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.