RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Prinsdal der lokalpatriotismen blomstrer


Velhuset på Prinsdal 2008.
Velhuset på Prinsdal 2008.
22. november 1941 hadde Nordstrands Blad en artikkel om Prinsdal. Journalisten gikk inn for å beskrive nybyggerstedet og han glemte ikke å ta med sjela og den positive innstillingen til de som etablerte boligområdet.

PRINSDAL: Han spurte: Kjenner De deres eget sogn? Mon det! Alle dets avkroker og mer eller mindre perifere steder, Prinsdal til dømes? Et par kilometer syd for Hauketo vil De si. Vel, men folket der, deres lynne og stedets preg? Å, nei, vi er fremmede i vårt eget sogn.

Nedre Prinsdal

Prinsdal er en forholdsvis ny tilvekst til Nordstrand. (I våre dager er det litt annerledes siden sognegrensene er andre og Søndre Nordstrand er blitt en egen stor bydel. Men Prinsdal er i vårt nærområde og fremdeles kanskje ikke så kjent blant de fleste.) Under den første verdenskrigen lå det bare en eneste gård her "Nedre Prinsdal".

Tschudi var raus

Hele arealet, hele Prinsdal, som omfatter selve dalen samt Øst- og Veståsen, var innkjøpt av eiendomsmegler Tschudi. Han stakk ut grunnen til noenlunde jamnstore parseller fra 2,5 3 mål. Derav kommer det at selv den usleste hytta ute i Prinsdal har en stor dyrkbar teig. Tschudi var en rimelig mann, og tomtene var også rimelige. Mangen arbeider inne i Oslo blev fristet av de lekre tilbudene. De vilde gjerne ha sin eigen lille heim.

Kronglete uten vei

Svært kronglete var det nok der ute. Fra nord kom det bare en liten gardsvei ned til Nedre Prinsdal. Men den var privat, og grinda hadde en viss tendens til å være låst når folk skulde fram. Fra Kolbotn kom det og noe som kanskje kunde ha krav på å bli kaldt vei; men på grensen mellom Oppegård og Aker blev veien regelrett sperra med piggtråd av bonden som eide grunnen. I sannhet lite framsynt.

Men det var to i prinsdølen, eller rettere rydningsmannen som aktet å bli det. Det førte alltids en sti fram til parsellen hans. Ryggen var ung og sterk og viljen stri, det skulde ikke så uhørt mye materialer til ei lita hytte. De strevde sent og tidlig med heimen sin disse "pionerene", flere og flere kom til, det gikk framover med Prinsdal, og den 24-8-1919 blev Prinsdal Vel stiftet.

Hytte efter hytte små menneskereir

Enda var det nok mange teiger igjen, men nå gikk det raskt framover. Hytte efter hytte blev bygd, oftest av eieren sjøl. De merkverdigste former, stilarter og fikse ideer så dagens lys. Livet gikk sin gang og Prinsdal vokste. Snart var alle parsellene besatt. Veksten utad var nådd maksimum. Hele dalen og åsene var fulle av små menneskereir, bygd på de merkverdigste steder med naturens mangel på symmetri.

Veller store mål

Imidlertid var den indre vekst i full gang. Vellet hadde allerede virket iherdig i flere år. Det satte sig store mål, men det gjennomførte dem, gav dem i hvert fall ikke op. Byggingen av veier var den sak som lå nærmest. Prinsdølingene måtte bygge veiene sjøl. Dyrt var det for den som betalte andre, og hardt var det for den som slet. Men hva gjorde det? Det gjaldt jo heimstaden, og da var ikke noe offer for stort. Høydal-bakken blev gjort om, sprengt ut og ned til bilvei. Den fortsatte gjennom sjølve dalen, små og store veier måtte til, det gikk op i en tusenlapp for mangen en av dem som hadde hard stein utenfor parsellen sin, hver betalte sitt stykke. Det siste på veiområdet er den nye fylkesveien som går tvers gjennom dalen. Også den var prinsgølingene selv med på. Veien som skal fortsette ned Ormeruddalen til Kolbotn er beregnet til å avlaste Mosseveien. Også før har det vært en del gjennomgangstrafikk gjennom Prinsdal, men når den nye veien bare blir ferdig på Oppegårdssida vil den riktige stortrafikk komme.

Kraft må til

Vellet strevde også med andre opgaver. Elektrisk kraft var fremtidsløsnet og det måtte kommunen til sist innrømme. Den var først imot å sende kraft til en hytteby, men uten kraft, ingen villaer sa prinsdølen og så fikk de strøm i midten av 1920-årene. Lysnettet til veiene er også kommet til etter hvert. De forskjellige veiforeninger arbeidet for saken og måtte også være med og betale.

Velhuset en triumf

Sin største triumf feiret vellet i september 1933. Da stod "Vellet" ferdig. Bygningen er helt moderne, holdt i gult og rust. Dyr har den vært, og meget har de ofret hver og en, men de ville ha sitt eget forsamlingslokale folket i den lille dalen. Sammen tok de i, sammen vant de fram. Denne lille hytte- eller hagebyen på ca. 700 innbyggere klarte det fordi de ville, fordi de var byrge av heimstaden sin mest fordi de forstod verdien av "å løfte i flokk", hva mangen en stor og mektig velforening har måttet gi op, å bygge stedet et sentrum. "Vellet" i Prinsdal ligger der som et mektig symbol på den seige kraften i folket. Stedets egen seirsbauta.

"Vellet" fikk vann

For to år siden fikk grenda vann. Men det er bare den aller nordligste del av Prinsdal, den som grenser op til Lerdal. Men "Vellet" fikk da iallfall vann, og straks kom planen om et folkebad i kjelleren. For øyeblikket hviler planene.

Hjelp til krigsproblemer

Småskole og idrettsplass er neste poster på programmet. Det er enda flere som ikke skal gåes inn på her. For øyeblikket er vellet optatt med mer livsviktige opgaver, det formidler jord, ordner med settepoteter og kunstgjødsel, har dessuten ordnet med ved så langt det lar seg gjøre. Hele tilværet er jo rokket ved og snudd opp-ned her som andre steder i denne tida, men prinsdølingen sjøl han er den samme gamle, så bare vent. (Dette er skrevet i 1941 mens det var krig i landet.)

Grand old man

En ettermiddag kommer jeg syklende dit ut. Jeg har tatt den gamle øvreveien for riktig å komme som sig hør og bør en som skal granske stedets hjerte og nyrer. Ved roten av bakken går jeg på måfå op til et lite kvitmalt hus. Eieren sjøl er heime og han forteller mer enn gjerne hva han vet om sitt kjære Prinsdal. Det viser sig tilslutt at Haugen, som han heter, er litt av en grand old man i grenda, en av dem som har vært med å bære stedet fram nesten fra børjan av. Formann, sekretær og kasserer i Vellet har han vært og er sjølsagt enda med. Han kjøpte parsellen med hytta på i 1922 forteller han, etter hvert som han har sett seg utvei til det har han bygget på hytta, den har fått tre tilbygg pluss veranda, grunnmuren er kommet til, og til og med reisverket måtte bygges om for at hytta skulde bli lovlig som beboelseshus. Men nå ligger den der oppi fjellskråningen liten, kvitmalt og koselig.

Gråsteinsmurer Svendsen

Haugen nevner naboen som et strålende døme på hva en mann kan utrette når viljen er der. Da gråsteinsmurer Svendsen kjøpte hytta si lå den for det første for nærme Haugens, men Svendsen bygget grunnmuren der han ville ha den plassert og så blev hytta trukket på plass. Imidlertid var det umulig å komme ned til veien på slikkelig vis, det var bare hengebratte fjellet. Så gikk karen i gang med å sprenge seg vei, en skråhylle oppover fjellet. Men det var ikke nok, det måtte bygges mur både over og under veien, Bortimot tredve meter fin steinmur har han bygd seg, på sine steder over tre meter høy. I fjellet ovenfor huset har Svendsen sprengt seg en 5 meter dyp brønn, men da det var tungvint å bære vannet, sprengte han like godt grøft ned til huset slik at han nå har lagt inn skikkelige vannspringer og har bad i kjelleren. Det har tatt sin tid dette; men så er det og et grepa verk, og Svendsen er den rette typen på en ekte prinsdøl.

Noe udefinerbart

De har fått doktor på stedet nå nylig, den unge lægen Egil Smestad betror meg for øvrig at det tar sin tid å bli prinsdøl, enda om en er Nordstrandsmann fra før. "Jeg skal si Dem", holder han fram, "at Prinsdal ser De, det det er det eksklusive sted det er noe på Prinsdal som ikke er andre steder i verden". "Enig" sier jeg, "noe udefinerbart, noe som spenner ut over lokalpatriotismen", "Ja, se bare på tilstelningene borte på "Vellet", gjennomførte og alltid vellykkede". Smestad kan melde at sundhetstilstanden er bra.

Stor bridgeklubb

Smestad hadde nevnt for meg at stedet hadde sin egen bridgeklubb, med over 40 medlemmer, hvilket han mente var et tegn på den interesse alle slags foreninger og klubber er gjenstand for her ute. Frank Viker, formann og en av stifterne av Prinsdals Bridgeklubb legger villig ut om klubben sin. Han viser meg blant annet et halvt dusin vakre sølvpokaler, klubbens triumfer i de to årene den har eksistert. Jeg finner en med inskripsjonen "Nordstrands schack- og bridgeklubb". Den har de altså banket, tenkte jeg, men året etter fikk det omvendt, smiler Viker.

Vi var 12 mann da vi startet, forteller han, klubben vokste etter hvert, med litt reklame gikk det opover og nå er vi altså oppe i 40, og de aller fleste er fra sjølve Prinsdal. Eldste mann er 79 år, forteller Viker, ivrig bridgespiller. og det viser seg at det er ingen annen enn Haugen.

Krig: Stummende mørke

Mens jeg i stummende mørke kjører ned Toppåsbakken og ned i dalen, ser jeg svake lysstriper langs blendingsgardinen bortover i de små hyttene med sine merkverdige utbygg til alle kanter. Prinsdal roer seg til natten. Tidlig mens det enda er belgmørkt, bringer bussen alle karfolka til byen, der de har sitt arbeide. Utpå dagen går det den samme vei tilbake igjen. For en utenforstående kan den synes kjedelig og trang denne arbeidsbyen og livet i den. Men for dem som hører hjemme her, fyller den særmerkte "Prinsdalånden" livet med stadig ny og frisk farge.


Mange steder i området som Nordstrands Blad dekker, ble bebyggelsen startet med primitive hytter. Det gjaldt å komme i hus, det å få et eget hjem. En tok tæring etter næring. I disse tider med bankkrise er det kanskje noe å lære av områdets pionerer?

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere