Gå til sidens hovedinnhold

Reddet stallen

Det ble mange arbeidstimer og tøffe tak for Elisabeth Lohne Nymann (19), da hun bestemte seg for å åpne stall.

NORDSTRAND: Kjører du langs E6 forbi Nordstrand, legger du kanskje merke til et rødt bygg som ligger litt avsides fra veien. Der bor det 10 hester og en minigris, takket være Elisabeth.

Folk trodde først jeg var gæren. De sa det var et håpløst prosjekt, sier Elisabeth. Hun er daglig leder av Dokkebjerget stall, en jobb som både er ulønnet og krevende.

Jeg visste at det ikke var mye penger i dette, men det var ikke penger jeg var ute etter heller, forteller hun.

Det viktigste for meg er at stallen er oppe og går og at hestene har det bra.

Dugnadstimer

Man kan si mye positivt om Elisabeth, og at hun er et rivjern, det er det ingen tvil om. 1. august i år startet hun og kjæresten Kristian Gravvold, samt gode venner, på et prosjekt som for mange ville synes uoverkommelig.

Det så ikke ut her, stallen var helt falleferdig da jeg overtok, forteller hun og himler litt med øynene, mens hun drar på smilebåndet. Elisabeth, som til daglig jobber i barnehage, har all grunn til å smile nå som stallen endelig er åpnet igjen. Både hun og de andre har lagt utallige timer med malerkost i hånda og tunge løft bak seg.

Ikke nevn ordet gjerde engang, fleiper Kristian og kikker bort på «arbeidskamerat» Haakon Kristiansen. Med hammer, spiker og mye pågangsmot, gikk de til verks på den store oppgaven det er å sette opp et gjerde på hundrevis av meter.

Vi regner med at det har blitt cirka 1,5 kilometers arbeid, du skulle sett hendene våres! sier Kristian og vifter med fingrene. Til tross for mørbankede kropper og lite nattesøvn, tar de det hele med et smil.

Det har jo vært gøy også da, sier Elisabeth.

Vi har hørt på musikk og spist massevis av pølser, flirer hun.

Store endringer

Stallen, som har vært der i årevis, eies av kommunen og leies av Elisabeth. Det er ti hestebokser med plass til like mange hester. Dokkebjerget har vært drevet av to andre før nåværende styrer. Da hun kom på banen var stallen nærmest en rennestein.

De fleste vindusrutene var knust og det var hull i gulvene her, sier den uhøytidelige styreren. Hun inviterer til en visningsrunde i stallen og forteller hvilket prosjekt det har vært å rydde opp i de ulike rommene.

Her på høylageret var det et kaos av planker og rot og ikke noe lys. Det var bare å brette opp ermene, sier Elisabeth. Nå står høyet pent stablet oppå hverandre og det lyser fra taket.

Det er koselig her nå. Dette er mye mer enn en stall. Nå er det et møtested for unge. Vi vil ha et godt miljø her og prøver å gjøre hyggelige ting, som å lage middag og se film, forteller hun. De unge stallgjengerne er fulle av pågangsmot.

Jeg håper at vi snart kan lage ridebane og vaskeplass både inne og ute til hestene.

Men det koster jo penger, vi får se, sier hun optimistisk.

Ansvarsfull

Elisabeth fikk sin første hest i 2005 og kjøpte en til for to år siden.

Jeg begynte på stellekurs for hester med pappa da jeg var fem år, så jeg har alltid vært en hestejente, sier hun. De to hestene på 1,5 og 15 år har bodd i Dokkebjerget stall så lenge hun har hatt dem, og ifølge henne selv har hun mer eller mindre vært der hele tiden siden hun fikk hestene.

Da jeg hørte at det skulle stenges her, ble jeg veldig fortvila. Sammen med en annen ble jeg enig om å overta driften og pusse opp her. Men det tok ikke lang tid før den andre jenta angret seg og trakk seg fra hele opplegget. Så da stod jeg her alene med en nesten ubrukelig stall, humrer Elisabeth. Hun lot seg ikke skremme av å bli overlatt til seg selv med det store ansvaret. Tvert imot, hun samlet inn krefter fra vennene i stallen og fra faren sin, som har vært en kjemperessurs.

Vi har vært en stor arbeidsflokk som har jobbet sammen for å få i gang stallen, sier hun.

Før hanen galer

I stallen har de organisert seg med morgen-, midt-, og kveldsforing.

Jeg står opp rundt klokka 5 hver dag og bruker cirka halvannen time på å mate hestene, før jeg drar på jobb, forteller Elisabeth.

Hver og en som eier hestene her har ansvar for egen hest når det kommer til stuffing av møkk og sånn, beretter hun. Utover det blir de godt ivaretatt via en skiftordning som fordeles på dem alle. Hesteeierne er innenfor aldersgruppen 11-30 år og har til felles at de trives i hverandres og hestenes selskap.

Vi er jo mye her da, sier hun og smiler. Med fulltidsjobb i både barnehage og stall blir det ikke mye tid til ridning.

Spørs om jeg ikke må betale meg ut av stallarbeidet for å få tid til å ri.

Dyreglad

Den lille grisen Barbie, på tre måneder, har lagt seg oppå fanget hennes og stukket snøfteskaftet sitt inni jakken til matmor.

Jeg er glad i dyr, sier hun og stryker Barbie over ryggen.

Kanskje vi får noen geiter og høner her også en gang, spekulerer hun høyt. Det er mye pågangsmot i den unge damen, noe som er en nødvendighet når man går i gang med et såpass stort prosjekt som å åpne en stall.

Jeg har ofte vært her til langt ut på natt de siste månedene. Det har vært veldig slitsomt, men det er absolutt verdt det, når jeg får gleden av å se at det er hester her, sier hun og ler mot gulvet. Der tripper nemlig den lille grisen hennes rundt omkring, i ført svart og gul genser og med verdens koseligste små gryntelyder.

Reklame

NÅ: Gjør julegavekupp hos to friluftsgiganter