RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Roar Bausts reisebrev

I Christofer Columbus" kjølvann

Hvert år omkring 25.november starter en regatta for turseilere

fra Las Palamas på Grand Canary til Rodney Bay på St. Lucia i Vestindien.

Regattaen kalles ARC -Atlantic Rally for Cruisers -og ble arrangert for

22. gang i 2007. Rett linje over Atlantern fra Las Palmas til St. Lucia er

2850 nautiske mil men totalt utseilt distanse er for de fleste over 3000 nm.

I år var det påmeldt 240 båter hvorav 234 stilte til start.

I en norske båtannonse ble det avertert med ledig plass på en katamaran på

44 fot som bar navnet "Queen of Hearts" - "Hjerter Dronningen".

Dette så jeg i oktober og jeg meldte meg på. Det skulle være 8 mann og vi skulle

samles på Las Palmas en uke før start. Da fristen for påmelding gikk ut, var vi 5 mann

påmeldt. Skipper var Kåre Jan fra Lillesand og han hadde fått med sin gode seilerevenn Hartvig fra samme sted. Vi andre tre var ukjente for hverandre og for disse to.

To var fra Oslo-området, Roar (68) og Dan ( 51) og den tredje var en ung mann fra

Riga kalt "Kristoffer" (31) som hadde bodd i Norge i mange år.

Vi skulle seile en Lagoon 44 . Den var 13.4 m lang og 7.3 m bred og hadde en"dekksflate" på

over 90 kvm på to skrog. Her er det er mye plass og dekk å bevege seg på. Masta var over

20 m høy over øvre dekk, der styreposisjon var og den lå 3 m over vannet.



Det ble hektiske dager fra vi kom ned den 17.11. til starten gikk den 25.11.

Arrangøren hadde lagt opp kurs hele uken for skippere og mannskap som gjaldt:

innkjøp, proviantering, oppbevaring av mat, førstehjelp om bord, vedlikehold av seil og utstyr

nødprosedyre for havari eller "mannoverbord" etc. I tillegg skulle båt og utstyr gjøres

klart for "hurtigseiling". ARC er ikke egentlig en regatta, men en felles seiltur over havet fra

et kontinent til et annet. Mange har seilt der før, en av dem var Columbus og Tor Heyerdal var en annen pluss alle som skulle til Sør-Amerika og Vestindien.



Årets ARC hadde den største deltagelse noen gang og av de 234 startende var det 23 katamaraner og de resterende var kjølbåter fra 28 til 100 fot.

Det var som å gå på en båtutstilling av verdens flotteste seilbåter når du gikk langs kaia hvor

disse 234 båtene lå til land. Hjemme synes vi at en 40-foter er stor, men her ble den liten.

De fleste båtene lå nok mellom 35 og 60 fot. De ekstreme båtene, både hvite, sorte og blå , hadde fast mannskap som hadde seilt båten til Las Palmas og tok om bord eier og skipper her.



Det ble handlet utstyr og proviant for store beløp og alt som fantes av "fagfolk" innen maritim service, hadde lange og intense dager. Vi trengte ny radiotelefon, fordi ingen kunne reparere den som var om bord og det tok nesten hele uken. Å reparere vår antenne for VHF var det ingen som kunne. Den hang og slang i kablen men å bli heist 20 m opp i storseilfallet, var det ingen av oss som hadde lyst på.



Innkjøp av mat og drikke tok tid.

Vi skulle ha middag og tørrmat til 18 døgn med begrenset kjøle- og frysekapasitet. Grovt brød var ikke å oppdrive så vi endte opp med bagetter, 180 stk i 15 kasser. Frossen biff og fisk til 8 middager og hermetikk i varierende form.

Vi hadde varm lunsj og middag hver dag og med nystekte baggetter til frokost og lunsj. Det var tre mann som tok på seg matlaging og de vekslet på med fantasifulle retter og desserter.

Baggetter ble vi mest lei av ,v startet med to hver til hvert måltid men endter opp med en.

Jeg gikk ned 3 kilo på turen enda jeg spiste godt og satt mye rolig.



Starten gikk i fint vær med bris fra nord-øst og med starlinje fra Las Palmas havn markert med et marinefarøy og rød bøye. De antatt raskeste båtene, ca 30 i tallet, startet kl 12.15 og var vel av gårde da hovedfeltet seilte ut til start kl 13.00.

Det ble svært tett på startlinja da skuddet smalt og drøyt 200 båter skulle av gårde, omtrent som på Ferder'n.. Vi hadde over 14 dagers seilas foran oss men knivet om beste posisjon da det var 5 minutter til start. "Dronningen" kom fint ut og fikk mange vikende båter ved å slå tidlig nordvestover.

Det var ganske mange båter samlet de første timene etter start men etter hvert spredte feltet seg ut over et stort areal. Mange valgte å gå anbefalt kurs, ned mot Cap Verdeøyene og derfra nordvestlig kurs rett på målet St. Lucia mens andre tok en mer nordlig kurs eller som oss ganske rett på målet. Vi valgte å seile langs Tenerife de første timene og så mer sydlig etter hvert.



Vi hadde gode rådgivere hjemme når det gjaldt veivalg ut i fra vær- og vindforhold, som ga oss råd underveis og fulgte oss hele veien. Vi måtte to ganger om dagen oppgi posisjon til Hovedkontoret for ARC

Jeg trodde vi ville ha sett de andre båtene rundt oss i flere dager men etter første natten, var vi stort sett alene. Himmel og hav gikk i ett når solen krøp ned i havet. Lyset ble først langsomt

svakere og de siste solstrålene forgylte skyene før det ble stummende mørkt. Det var uvant fra hjemme hvor vi har en lang solnedgang og ser holmer og skjær hele sommernatten, for det var jo ellers sommerlig her. Været var de første nettene kjølig så det var godt å ha en god genser og vindtøy på seg. Etter hvert som vi kom vestover ble dager og netter varmere og det holdt lenge med T-skjorte og vest. Solbriller var nødvendig om dagen hele tiden.

Det var stort sett skiftende skydekke hver dag og natt men også dager med bare sol og netter med en fantastisk stjernehimmel. Daså du hele stjernebildet Orion liggende over oss og med mange ukjente stjernebilder rundt. Vinden holdt seg stort sett på 6 -10 nm og vi logget en gjennomsnittsfart på 7.5 nm.

Flere dager ble vi underholdt av delfiner som kom svømmende opp langs båten og gjorde lange luftige svev over vannflaten fra bølge til bølge. De kunne underholde oss en times tid før de forsvant i havet. Flyvefisk var hyppige gjester om bord både dag og natt. Så ut som pir ca 20 cm lange og med brede vinger. Vi så dem ofte på dagtid svevende 30 - 50 meter før de stupte inn i en ny bølge. En stor skilpadde seilte forbi oss på kloss hold og noen sjøfugler svevde over oss en gang i mellommen ellers var det lite liv å se.



Vinden var det som opptok oss mest, selvfølgelig.

Den kom stort sett fra øst, varierende noe på nord og sør. Hele regattaen er jo basert på østlig vind, slik Columbus og seilskutene brukte den og at en seiler lens eller slør hele veien. Det varierer på kursen du velger eller vinddreining, om du får slør fra styrbord eller babord side. For en vanlig seilbåt er det ikke så gunstig å seile lens men for katamaraner er dette bra. Da kan du spre seilene på begge sider og fange opp mye vind. Vårt storseil var på 71 kvm, genakeren på 111 kvm og 1.genoa 43 kvm. Totalt ble det 225 kvm. Det er ikke akterstag på katamaraner nettopp fordi storseilet er så "stort" eller bredt og står stort sett helt ute mot toppvantet på den ene eller andre siden. Katamaraner er ikke gode på bidevind,de er best med vind "aktenfor tverrs" dvs side inn bakfra eller rett fra siden. Vi hadde stadig retningsskifte på viden og måtte rulle inn begge forseil før vi kunne legge over storseilet og så rulle ut forseilene igjen.

Det var er ensom følelse og seile i totalt mørke slik det ofte ble når månen og stjernene var dekket av skyer. Lyset fra lyktene ble nærmest slukt av mørket. De lyste to tre meter og så var det stummende mørkt. Selv skummet på bølgene så en bare nå og da. Ikke et lys fra land, hvor nå det måtte være. Slik var det stort sett fra kl 19 til kl 06 om morgenen.

Vi gikk bare to skift for å kunne være to mann på brua hele tiden og da ble det 3 timers vakt på natten fra kl 22 til kl 04 og 4 timers vakt på dagen. Til å begynne med ble det lite søvn ombord. I en katamaran er det mye støy fra bølgene som slår inn mellom skrogene uannsett hvor de kommer fra. De store bølgene eller dønninger, som kom fra Nord-Atlanteren, løftet båten 4 - 5 m opp og sendte den nedover og fram med opp til 14 - 15 knop. Når den så møtte neste bølge stoppet den opp til ca 5 -.7 knop før den igjen ble løftet av en ny kjempebølge og sendt framover. Båten sto ikke i ro et øyeblikk fra vi la ut fra Las Palmas til vi landet på St. Lucia. Du måtte alltid ha noe å holde deg fast i. Den skiftende vinden omkring øst lagde ikke så store bølger nettopp fordi den skiftet ofte, men den ga god fart. Stadige vindbyger kom og gikk med skiftende skydekke i alle gråfarger og bar ofte med seg regn. Kraftige, korte regnbyger ble vi vant til og vi kunne følge dem på tverrs av vår seilkurs. Men det gjorde ikke så mye for det var varmt i luften og det tørket fort opp.



Maten ble etter hvert svært viktig.

Det er rart med det, når du seiler på steddig kurs med flat dørk hele døgnet og kun har tre seil å forholde deg til, trenger du noe å bryte opp dagen med. Hos oss ble det mat og det viste seg at vi hadde tre habile "kokker" om bord. Før vi la ut hadde vi problemer med å få grovt brød til overfarten. De store varemagasinene hadde bare bagetter i vakumpakninger og de "innfødte"butikkene fant vi ikke, så det ble 200 bagetter, vakumpakket i pappkasser, stablet foran i skroget. Vi oppdaget at de som hadde seilt langtur før eller hadde kvinner om bord, hadde ordnet seg med brødbakemaskin og ferdig blandet "deig" som bare trengte vann og stekovn. Dette visste vi ikke, så vi hadde varme bagetter til hver frokost og lunsj i 16 dager og da var det ca 50 baggetter igjen da vi kom til "sivilisasjonen". Da var bagetter over og ut og vi prøvde å få gitt det bort til "vaskemannen", men det gikk vel i søpla.



"Land i sikte!"

Det lød fra brua sånn ved firetiden i grålysningen. Da hadde det regnet tett fra kl 03. og vi var

alle på dekk. To øyer dukket opp i tåke og regn, skogkledde øyer med bratte sider.

På sjøkartet stemte det godt men øyene lå så tett at de var vanskelig å skjelne fra hverandre og vår øy lå i skyggen av disse to med en stor bukt. Vi speidet etter målområdet men det var

vanskelig å se. Klokka nærmet seg 07.30 og skippern hadde beregnet å være i mål før kl 08.00. Men på grunn av dårlig sikt og varierende vind kom vi litt langt nord da vi endelig så det. Det var mellom en bøye og en seilbåt. Vi måtte krysse opp mot merket og det var på kanten av det vi kunne greie og passerte seilbåten med 10 meter. Det ble blåst i horn og viftet

med flagg og endelig var vi i mål kl 08.15 etter vår tid. Vi beholdt storseilet og gikk fot motot inn en smal kanal som førte til St. Lucia's båthavn. Klokka var snaut ni og det var fullt liv i havna. Vi brukte hornet og alt som fantes av norske båter svarte med horn, bjeller og svingte med norske flagg, rene 17.mai. Vi fikk en stor fruktkurv med en flaske Jamaicarum av arrangøren da vi endelig fikk gjort fast.

Vi hadde greid turen på 16 døgn, i fjor brukte samme båt 18, men to så lange sxeilaser blir helt forskjellig. Vær- og føreforhold vil alltid være forskjellig.

Det var deilig å komme på land og få fast grunn under føttene, en dørk sto stille. Herlig! Men det tok mange dager før jeg gikk over fra "sjøbein" til "normal gange".



Seiling i Karibien er blitt svært populært blant nordmenn.

Det vanligste er å leie båt med eller uten kaptein. Vår båt skulle på cruis i Karibien fram til sommeren. Vi mønstret av på Martinique 16.desember og fløy hjem via Paris. Skipperen skulle videre med nytt mannskap den 17.12.

Resultatet kom julaften: Queen of Harts vant katamaran-klassen av 23 båter på 15 dager, 23 timer og 35 minutter. Hurra! Vi ble også nr 11 "overall" av 233 båter som var både større og adskillig dyrere enn vår 44 fot. Det var en tøff og langdryg tur men en minnerik opplevelse og en oppfylt guttedrøm.

Roar Baust

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere