Samlemani

Jeg kommer fra en belastet familie. Onkelen min samlet en stund på traktorer. Kjempestore jernmonstre. Heldigvis hadde han et museum å plassere dem på. Broren min samlet på Playmo og klinkekuler. Han ble uslåelig i sandkassa, og til slutt hadde han hver eneste kule i gata. Nå står både de og Playmoen i kottet innenfor barndomsrommet hans.

I mitt barndomskott står den fulle og hele kolleksjon av kladdebøker og prøver fra 1. til 9. klasse. Spennende stiler, mer eller mindre feilfrie diktater og klussete regnestykker, som jeg ikke har sett på over tjue år. Men jeg utelukker ikke at et gjensyn hadde vært både morsomt og lattervekkende.

Moren min samler på keramikk fra en bestemt fabrikk som er nedlagt for lenge siden. Nå som alle vi barna har flyttet ut, har keramikken flyttet inn. Det som en gang var kombinert leke- og TV-rom er nå et keramikkmausoleum. I kjelleren har hun en ganske komplett samling av Magasinet. Det hadde også jeg for inntil ett år siden. Da hadde vi akkurat flyttet, og svigerfar og min beste halvdel hadde slitt kassevis med årgangs-Magasiner ned fem etasjer og inn i vårt nye hjem.

Alle de brune kassene med tøy, leker og kjøkkenutstyr jeg ikke husket vi hadde paralyserte meg plutselig, og i et lyst øyeblikk innså jeg at jeg aldri kom til å få bruk for de gamle bladene til noe som helst annet enn støvsamling.

Det er ikke alt som er kjekt å ha. Da er det noe annet med mors keramikksamling. Hun registrerer hver eneste mugge og tallerk. Hun vil vite når det er laget og hvem som har dekorert det. Ved å kikke i gamle kataloger fra fabrikken kan hun sjekke hva hun mangler, før hun setter kursen til nærmeste antikvariat.

På den måten kan vi skille mellom ting vi samler på fordi det er en interesse, og ting vi samler på fordi vi ikke gidder å ta turen til Grønmo. En gang fikk jeg hilse på en fyr som hadde en usannsynlig samling av primuser i et kjellerrom. Han mente det var bra for mannfolk å samle på ting, for da dengte dem i hvert fall ikke kona si. Sa mannen.

Jeg vet nå ikke akkurat det, men jeg tror det er bra for folk å ha dilla på noe. Bare dilla ikke tar helt overhånd, da. Noen ganger er jo ikke samling spesielt målrettet. Jeg har for eksempel en fin samling ølbrikker, samlet i perioden 1992 til 1998. De bare ligger i en boks. På begynnelsen av åttitallet samlet jeg fem- og tiøringer. Veldig billig. Og komplett verdiløst. Men jeg husker den emne lukten av metall da jeg satt med begge hendene begravd i mynter. Jeg sorterte dem etter årstall, så etter feil og brydde meg lite om at myntene hadde liten samleverdi.

Saken var at jeg koste meg. Den spissformulerte og svært hyggelige klovnen Per Inge Torkelsen er en ganske kjent samler. Han hadde en stor lekekolleksjon som han ga bort, og nå har Stavanger et eget lekemuseum. Selv kjenner jeg den nærmer seg våropprydding i fortsatt uidentifiserte flyttekasser. Kanskje finner jeg de engelske pappbitene og lager mitt eget lille ølbrikkemuseum.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag