*Nettavisen* Nyheter.

Samuel «Sammy» Steinmann ble hedret av Kongen

KONGENS GULL: Om noen uker skal Steinmann i audiens hos Kong Harald. Her har han Kongen til bords uner en middag på Nordstrand seniorsenter sist 17. mai.

Nylig fikk Samuel Steinmann Kongens fortjenstmedalje i gull.

Klikk på bildet for å forstørre.

BAK GJERDET: Samuel Steinmann (t.v), Leo Eitinger, Julius Palitiel og brødrene Hirsch bak gjerdene i Buchenwald i 1945.

Klikk på bildet for å forstørre.

FRIGJØRINGEN: De fem nordmennene etter frigjøringen i Buchenwald. Fra venstre: Leo Eitinger, Assor Hirsch, Samuel Steinmann, Julius Paltiel og Pelle Hirsch. Foto: Foto: Privat

Klikk på bildet for å forstørre.

RØRT: – Det er en stor ære å motta Kongens gull, sier Samuel Steinmann.

NORDSTRAND: Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til nazistenes utryddelsesleirer under 2. verdenskrig. 26 kom tilbake i live. Samuel «Sammy» Steinmann (88) er den eneste av disse som ennå lever.



De siste tjue årene har han fortalt skolebarn og media om de grufulle minnene fra de to og halvt årene i konsentrasjonsleir..

Torsdag 3. mai 2012 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje, for sin innsats med å bringe erfaringene fra og kunnskapen om 2. verdenskrigs konsentrasjonsleirer videre.

Han vil at folk skal vite hva som skjedde, «Ikke for at vi skal dømme, men for at vi skal prøve å forstå og lære, slik at det aldri kan skje igjen».

Nordstrand, 26. oktober 1942

19-år gamle «Sammy» gjør lekser sammen med klassekameraten han har fått husly hos etter at tyskerne okkuperte barndomshjemmet i Solveien en måned tidligere.

Så ringer telefonen. Han løfter røret til øret og sier hallo, men personen i andre enden legger på.

To timer senere ringer det på døren. Utenfor står to norske, sivile politimenn som kommer for å arrestere ham.

Les også: Her ble Steinmann arrestert i 1942

Steinmann blir sendt til Berg i Tønsberg sammen med andre jøder. 26. november ligger DS Donau klar til avgang i Oslo havn, og Samuel blir fraktet om bord sammen med 531 andre norske jøder.

Oslo, 3. mai 2012

Samuel Steinmann tror han skal på møte i Jødisk Herreklubb, der han er æresmedlem.

På Continental blir han i stedet møtt av barn, barnebarn og oldebarn, og fylkesmann Valgjerd Svarstad Haugland, som overrekker ham Kongens fortjenestemedalje i gull.

– Bakgrunnen din er sterk og spesiell, men det er ikke alene nok til en fortjenestemedalje. Du har i tillegg i mange år brukt ditt liv, dine erfaringer og din klokskap til nytte for samfunnet, sier Svarstad Haugland i sin tale til Steinmann.

Steinmann selv klarer så vidt å få frem noen ord.

– Jeg ble veldig overrumplet. Det er en fantastisk ære å motta Kongens gull, og noe jeg aldri har forestilt meg at skulle skje, sier Steinmann rørt.

Om noen uker skal han i audiens hos Kong Harald, noe han ser frem til med stor glede.

Les også: Mintes de vonde krigsårene

Auschwitz,1. desember 1942

1. desember kjører toget med norske jøder inn på Auschwitz stasjon. Perrongen er full av høylytte SS-offiserer, bjeffende schæfere og sterke lyskastere. 350 kvinner, barn og menn over 45 år blir kjørt direkte til gasskamrene i Birkenau fra togstasjonen.

186 blir sendt til arbeidsleirer. Etter tre måneder er de kun 25 igjen.

Etter noen måneder blir Samuel rammet av dysenteri. Han vet at de som ikke blir friske i løpet av noen dager, blir sendt direkte til gasskamrene.

– Jeg var sikker på at sykdommen skulle knekke meg. Men som ved et under, blir jeg frisk etter bare tre-fire dager, forteller Samuel.

Legen overtaler SS-offiserene til å la Samuel jobbe som hjelpepleier ved sykehuset, et arbeid som stort sett består i å vaske senger og bære ut lik.

– Jeg slapp å arbeide ute som arbeidsslave og det reddet livet mitt, sier Steinmann.

15. januar 1945 evakuerer nazistene hele Auschwitz, og sender fangene ut på en åtte mil lang marsj som ender i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Underveis blir fangene delt opp i grupper, og Samuel havner tilfeldigvis sammen med fire andre nordmenn: Leo Eitinger, Julius Paltiel og brødrene Hirsch ifra Trondheim.

De som ikke orker å gå, blir skutt. Bare halvparten kommer frem til målet. Marsjen har senere fått navnet «Dødsmarsjen».

11. april 1945 når de amerikanske troppene Buchenwald, og Samuel og de fire andre får skyss med en britisk offiser til Kiel.

Hjemkomsten

På selveste 17. mai 1945 når Steinmann og de fire andre Danmark.

– Vi ble mottatt som helter. Det ble stelt i stand en flott middag til oss med alt vi kunne ønske oss av god mat. Det hele toppet seg da en av brødrene Hirsch satte seg ved pianoet og spilte «Ja, vi elsker» og vi sang av full hals. Det var helt, helt fantastisk, minnes Steinmann med tårevåte øyne.

30. mai 1945 ankommer de Norge, der han blir møtt av faren og broren, som var flyktninger i Sverige under krigen.

Tiden etter

– Fangelivet gjør deg avstumpet. Jeg mistet all medfølelse for andre og alt fokuset var på å overleve, sier Steinmann.

De første månedene som fritt menneske var Steinmann svært preget av de grusomme hendelsene han hadde vært utsatt for.

– Alle spør hvorfor akkurat jeg overlevde. I konsentrasjonsleirene var det flaks og tilfeldigheter som rådet, sier han.

Da Steinmann kom hjem til Norge i mai 1945 ble han intervjuet av journalister som ikke trodde på historiene han fortalte. Da bestemte han seg for å tie.

Først da fangekameraten Herman Sachnowitz fortalte sin historie i boken «Det angår også deg» i 1976, begynte Steinmann å snakke.

– Jeg holdt kontakt med de andre guttene fra Buchenwald etter krigen. Julius Paltiel ble min beste venn, og har bodd mye hos familien min opp igjennom årene. Men vi snakket aldri om det vi hadde opplevd.

I 2005 reiste Julius og Sammy tilbake til Auschwitz, for første gang siden krigen. Da var bestevennene de eneste gjenlevende, norske jødene. Paltiel døde tre år senere.

Gjenopplever historien

I januar i år ble Steinmann spurt om å medvirke i en film om hendelsene i de tyske konsentrasjonsleirene. Planen er å vise filmen 26. november 2012 i forbindelse med 70-års markeringen for depoteringen av norske jøder under 2.verdenskrig.

Sammen med filmcrewet reiste Sammy tilbake til Auschwitz og Buchenwald for andre gang. Han opplever at det blir verre og verre å snakke om tiden i konsentrasjonsleirene.

– Tidligere fortalte jeg mer i grove trekk. I forbindelse med filmingen har jeg måttet gå mer i detalj om hver enkelt hendelse. Det har vært vanskelig å måtte gjenoppleve grusomhetene i hodet.

Under det siste besøket i Auschwitz besøkte han for første gang Bunker 2 i Auschwitz II-Birkenau, gasskammeret de norske jødene ble drept i, deriblant hans egen bror og tjue andre familiemedlemmer.

– Det var bare ruiner igjen av brakken, men da jeg skulle legge ned blomster, knakk jeg helt sammen. Å tenke på alle menneskene som endte sitt liv der ble for mye for meg, forteller han, mens han kjemper med å holde følelsene tilbake.

Antisemittisme i dag

De siste årene har høyre-ekstreme grupper fått stadig større oppslutning rundt omkring i Europa. Ved valget i Hellas tidlig i mai i år, fikk et ny-nazistisk parti 7 prosent av landets stemmer. Partiet har flere ganger benektet Holocausts eksistens.

– Jeg grøsser når jeg tenker på det. At det fortsatt hender i dag, er enda verre enn at det hendte på 30-tallet.

Folk med slike holdninger mangler kunnskap, og det er derfor det er så viktig at skoleverket tar krigshistorien på alvor og forteller om alt det grusomme som foregikk under 2. verdenskrig, for å forhindre at det skjer igjen.

Han har følgende råd til dagens ungdom:

– Forsøk å tenk tilbake på hendelsene i nazi-Tyskland og på hvor mange mennesker som ble myrdet. Ikke bli for glad i uniformering og nye tanker. Og aldri glem det som skjedde.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag