RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Saugbankens Stuer ga ly til de fattigste

På 1700-tallet var stuene en del av fattigvesenet i Christiania. De ble opprinnelig bygd i forstaden Saugbanken. Etter flyttingen til Kirkeveien i 1928 ble det gamle navnet beholdt.

Adamstuen: De flotte stuene over gaten for Ullevål sykehus har blant annet rommet fattige, og denne historie begynte lenge før denne virksomheten ble flyttet til Kirkeveien.

Saugbanken eller Sagbanken var forstad til Christiania før byutvidelsen i 1794. Området strakte seg fra Dronningens gate/Karl Johans gate, mot Jernbanetorget og Lilletorget. Østgrensen gikk fra Brugata langs Akerselva og mot utløpet i Bjørvika. Navnet kom av oppfyllingen av sagflis fra Akerselva. Familiene Anker og Collett hadde nemlig store trelastlagre her.

Fattigforsorgen var en frivillig sak. Man var jo ikke nødt til å hjelpe "samfundets bundfald"? Noen fattige fikk pleie i hospitaler, og tigget almisser på gaten. Det var ikke rare greiene å klare seg på. Mange gjorde det det da heller ikke, og bukket under i sult og elendighet.

Fattigfolk frøs i hjel. Hadde de et sted å oppholde seg, yrte det gjerne av rotter og mus og alskens småkryp. På 1700-tallet ble det bedre, fordi Sagbanken fattighus og Peder Michelsens enkestue ble opprettet. I 1850-60-årene ble fattiglemmene herfra flyttet til Krohgstøtten, som da var nytt. I 1928 ble enkestuen og Sagbankens fattighus flyttet til Adamstuen. Og der vil de nok bli.

Det var den danskfødte stiftsprosten Jacob Lodberg som tok initiativet til fattighuset på "Saugbanken". Han reagerte sterkt på de forferdelige forholdene de fattige levde under. I noen nedtegnelser fra 1700-tallet beskrives "...hvorledes adskillige Krøblinge og ælendige Mennisker lode sig bære omkring på gaderne fra Dør til Dør, og endeel saa got som undertiden Huusvilde leed megen Kummer og Nød, særdelis om Vintertider." De var kledd i skitne laser og ristet av kulde. Magen skrek.
Hjelp meg, ba de stille. Jeg er så sulten... Noen hjalp lite grann, andre kom bare med hån.

"Dette meget Gudelige Verk"

Vi må gjøre noe! sa Lodberg. Hjelp oss, Herre...

Og Gud lot "tee sin Kraft i mange Hierter", slik at folk skrev inn navnet sitt i en bok, og ga løfte om hva de ville bidra med til fattiglemmenes underhold og til bygging av et fattighus. Deretter "blev dette meget gudelige Verk begyndt, og et Huus opbygd paa det Stæd som kaldes Saugbanken, og der udi indrættet 2de store Stuer, samt et Køken og et Kammer oven paa, og blev samme Huus fuldfærdiget Anno 1705."

Ikke før var Saugbankens fattighus ferdig, fikk det 60 beboere. Det ble ansatt en person som hver morgen og kveld skulle holde sang og bønn for dem. Det fulgte religion med brødbitene de fikk. Hver søndag skulle det leses av Sal. Brochmanns postill. For det var viktig "aa ihukomme og lide med Frelseren"...

Et "heel brøstfeldigt" fattighus!

Under den store nordiske krig 1709-20 ble de innsamlede beløpene til driften svært redusert. 10-12 av beboerne måtte tigge almisser igjen. Men etter krigen ble forholdene bedre.

I 1718 kom Andreas Hoff til Kristiania, og ble Saugbankstuens nye forstander. Han ble forferdet over hvordan det sto til der. Hele huset var "heel brøstfeldigt, formedelst veggene vare aabne, Gulvet siunket og stoore Sprekker der udj samt grunden under gulvet meget bortfaldet og andet meere, saa det var høj tiid at der ble tænkt paa dets Reparation." I ferd med å ramle sammen, med andre ord. Han satte ut "Bækkener" foran dørene ttil Vår Frelsers kirke: Hjelp de fattige!

Til hans store glede ga folk så mye penger at det var mer enn nok til å sette stedet i stand. Andreas jobbet og slet for fattighuset. Han gjorde alt for å bedre forholdene - så langt det gikk.

Som sardiner i boks

Fattighuset var et langstrakt tømmerbygg på en og en halv etasje. Det var en romslig forstue, med en stue på hver side. På baksiden lå kjøkkenet. I 1729 ble hele stasen panelt og dekket med tjære og brunrødt, i strid med brannforordningen av 1724.

Vindusrammene ble malt med "Mine og Sølvgielt". I 1762 ble det malt med dodenkop (en jordfarge). Blyglassvinduene ble skiftet ut med sprosser av tre.
Innredningen var heller spartansk. I 1801 bodde det 26 fattiglemmer i den vestre stuen og 24 i den østre. Av disse var fem menn. Mange av enkene var rundt 49-81 år. Den eldste var visstnok 90. I hver stue var det 26 lukkede senger, menn og kvinner om hverandre. De som ikke hadde noen seng, lå på harde slagbenker. Det var mørkt og lite trivelig der inne.

I 1778 fant man på å sette sengene langsmed vinduene i to rekker, så det skulle virke lysere. Trangt var det uansett med 26 senger på bare 72 kvadratmeter. Ovnen måtte også ha plass. Det skulle jo være et par grader varmere inne enn utenfor... Spisestellet var også kummerlig. Mens overklassen fortærte middagen på porselen og drakk av pene glass, måtte disse fattige nøye seg med slitte tretallerkener og sprukne trekopper. Når det gjaldt matseddelen, var det kanskje like bra at man ikke så særlig godt.

Hjulmaker Michelsens enkestue

I 1734 ble fattigomsorgen enda litt forbedret. Hjulmaker Peder Michelsen ga en bygning og en tomt på Sagbanken til bruk for fattige som led nød. Han skrev: "Som paa dette Sted findes saa stor Mængde af fattige nødlidende Mennesker at de tvende her oprettede Fattighuse ikke kan forslaa eller have sted for dem alle."

I 1763 overtok dr. Otto Holmboe huset. Han og svogeren, kjøpmann Christian Ancher, samlet inn penger til reparasjon. Tomten gikk helt ned til sjøen, og været sto hardt på. De måtte stadig fylle på med stein og reparere plankeverket, som råtnet.

I 1850 kom jernbanen. Sagbanken var plutselig ingen avkrok lenger, men sentrum! I 1851 vedtok bystyret at husene skulle rives for å gi plass til å anlegge Jernbanetorget (der nedgangen til T-banen nå ligger). Her skulle det bli kommers! Fattiglemmene måtte få plass et annet sted. Og det ble anlegget ved Krohgstøtten, som rommet 257 mennesker. Enkestuen og Sagbankens fattighus fikk plass i første etasje. Gamle regnskapsbøker viser at i 1899 var det bare kvinner som bodde her.

I 1906 ble antall beboere redusert, "af Hensyn til Beboernes Helbred." Det er ikke akkurat helsefremmende å bo trangt som på et japansk morgentog. Det sto ikke bra til på aldershjemmene generelt. I 1910 hadde sunnhedskommisjonen og fattigvesenet "maattet gribe saa sterkt ind mod et privat gamlehjem med 37 plasser, at dette maa ophøre med sin virksomhed paa grund av urenslighed og daarlig pas av de gamle," ifølge avisen Social-Demokraten.

I 1919 ble stuene testamentert til kommunen. Da Krohgstøtten måtte utvide i 1920-årene, ble det satt av penger til ny bygning for stuene. I 1927 ble det kjøpt inn tre hus i "De Gamle Venner"s koloni" ved Adamstuen. Sagbankens fattighus fikk adressen Kirkeveien 163 og 165.

I 1947 bodde det 40 eldre nødstilte kvinner her, som fikk gratis bolig med lys og brensel. I dag rommer blant annet en av stuene Vestre Aker eldresenter.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere