*Nettavisen* Nyheter.

Schjeldrups notater om Bekkelaget

Industri ved den gamle Ljabrochausseen (Mosseveien) der Bekkelagsveien kommer ned.

Egil Schjeldrup, født i 1910, bodde på Bekkelaget i hele sitt liv og var levende interessert i sitt nærområde. I 1980 var han med å stifte Søndre Aker Historielag, og i 1981 utga han boken "I Anne Brandfjelds rike". Han har etterlatt seg noen notater og jeg bringer her enkelte bruddstykker.

Klikk på bildet for å forstørre.

Fra Bækkelaget Kul & Vedforretning. Nordsiden av Nordstrand Bad. Her er det nå gjort i stand til badestrand. Bildet er utlånt fra Bekkelaget vel.

Bækkelaget kul- og vedbolag eides av skibsreder Bernhard Nielsen, adresse Dalheimveien 5. Seilskutene han hadde het Baron Holberg, Aktis 1 og Aktis II, den siste forsvant forøvrig med koks under 1. verdenskrig. Jeg husker at skutene hadde nasjonalfarver på siden. Telefonnummer var Bækkelaget 134. Nielsen solgte til Stampe. Skutene bragte is til England fra Nesoddens vestside eller Asker. En brukte sagmugg i store mengder til isolasjon.

Hvert år ble sagmuggen utskiftet og den gamle skuffet på sjøen. Sagvirksomheten på Ljansbruket skuffet også sin sagmugg på sjøen og med sønnavind så drev også denne inn til området ved kul- og vedbolaget. Så kom kloakkene og nå er gjørmelaget flere meter tykt og makrellen er borte. Tomten ble brukt av Aker provianteringsråd for utlevering av brensel. Der var et halvannen etasjes hus på tomten som ble brukt som arbeiderbolig. Huset var laftet og kom fra Grønlia og det var her Wergeland oppvartet kjæresten sin. Noen sier at huset ble flyttet til Ekebergveien 19, et lite stykke opp i den bratte bakken. (Jeg vet ikke om dette kan bekreftes)

Tomten ble først skjøtet til jernbanen som skulle ha havnespor hit fra Bekkelaget stasjon. Først i 1978 ble tomten overtatt fra jernbanen til kommunen. I Stampes tid bodde Svendsen i det lille huset, han var formann. Sabel som var kusk med i alt 17 barn bodde også her. I stallen var 8 hester.

Koks ble vinsjet opp fra skuta med håndkraft og kjørt inn på lager med trillebår. Den høye bryggen skyldtes at de måtte ha høyde på kokshaugene. Koksen ble siktet for hånd av Svendsen i størrelser nr. 1, 2 eller 3. Stampe bodde først i murhuset på tomten og flyttet til Florabakken 4.

Hvis ikke skutene fikk is med til England, hentet de 6 fots props (minetømmer) fra Skiensfjorden, Borgestad.

Bekkelaget hadde en egen telefonsentral som lå overfor koksforretningen i Mosseveien 158 - sentral A.

Det var en rekke eiere etter Stampe og de drev en tid slipp med 3 spor.

Vanningssten

Mosseveien 132, (like ved der bomstasjonen er i våre dager) eides av en stor tykk tysker, Koch, som drev restaurant der. Utenfor var vanningstro for hestene og ringer i muren til å binde hestene i. Det var på den tid til stadighet en stor kjøretrafikk med hester langs Ljabruchausseen (Mosseveien), bønder som skulle til og fra byen, og stedet hadde god søkning.

Om søndagene foregikk en stor trafikk av byfolk som skulle på utflukt til Tyrigrava og lignende steder. På hjemveien, når humøret var høyt og drikkevarene slutt, ble det ofte en tur innom Vanningssten, hvor en flaske øl servert i restauranten kostet 30 øre. Koch solgte stedet til Fredrik Brinck, men så ble restauranten nedlagt på grunn av klager fra omkringboende folk. Hele trafikken ble da konsentrert hos Berseth på Kongshavn.

Tomter og tomter

Bekkelagsveien 3 (helt nede ved Mosseveien) var eiet av en jernbanemann, Johan Larsen, og her holdt stedets skomaker, Tomter, til i mange år. I tiden omkring 1922 stod der to skilt her. På det ene stod det: "Tomter til salgs, advokatene Heber & Heber" og på det andre skiltet stod det: "A. Tomter, skomaker". Dette ble foranledningen til meget morskap hos den håpefulle oppvoksende slekt.

Tomter var forresten en stor original, som var populær blant ungdommen.

Gørtler

Der Bekkelagsveien kommer ned til Mosseveien lå Mosseveien 144 og 146. Her var Fjeldhammer Støberi, hvor Christian Christensen drev gjørtlerverksted.

Drivkraften til verkstedet fikk han fra et stort vannhjul, som ble drevet av Bekkelagsbekken som kom ned her og gikk i sjøen ved "Kneppe". Han laget messinghøvrer (en høvre er en del av hestens seletøy som består av to ryggbrett eller -puter som blir holdt sammen med en bøyle - høvre - av jern eller messing), spenner og bjeller. Han hadde sikkert en stor kundekrets i den store bondetrafikken langs Ljabruchausseen. Christensen var en driftig forretningsmann, som stadig utvidet. Han bygget "Arbeiderboligen" i Bekkelagsveien 5, som fremdeles står der.

Sterk mann

I et av husene i området, Mosseveien 149 bodde bl.a. vognmann Jensen. Han var så sterk at han kunne bære et piano på ryggen. Han kunne efter sigende bære hesten sin også og er bekjent fra sin brytekamp med Karl Norbeck på Nordstrands Bad. (Norbeck var Nordens sterkeste mann.

Veier

Ljabrochausseen (Mosseveien) var amtsvei og ble vedlikeholdt av amtet. Vedlikeholdet besto i at det hver vår ble påkjørt pukkstein, aldri noe annet. Etter en tids trafikk på veien ble stenen malt til grus og sand, som da blandet med gjødsel fra hestene og fra de store kreaturdriftene som gikk langs veien. Om sommeren dannet dette et tykt lag av hvitt støv, om høsten dyp søle, og ved barfrost dype hjulspor. Denne veien var også den eneste som det offentlige besørget brøytet om vinteren. Vinterstid var det alminnelig at bøndene som kom sørfra og skulle til hovedstaden, kjørte på isen oppover Bundefjorden. Som kjent lå isen tidligere og meget lenger enn nutildags, men den var usikker i Grønsund på grunn av strømmen. De tok derfor i land ved fergestedet til Yachtslippen, fulgte Solvangveien og kjørte ut på isen igjen ved Mailand.

Ingen veibelysning fantes, og noe slikt som sandstrøing eksisterte ikke. Vedlikeholdet av alle andre veier enn Ljabrochausseen pålå villaeierne. Når morgentoget om vinteren gikk til byen, kom folk vandrende med hver sin lykt, en lang rekke slike lysende punkter søkte mot stasjonen i vintermorgenen. De som bodde oppe i bakken, hadde brodder under støvlene. Kommet vel inn i venteværelset, satte alle fra seg lyktene og spente av seg broddene. Lyktene og broddene ble satt i en reol som sto ved siden av billettluken.

Om aftenen kom det store gross av mannfolk hjem med 7.20-toget. Da var det å tenne lyktene og spenne på seg broddene på ny, men før de gikk, måtte de ha med seg sin avis. Avisen kom i en liten pakke, som ble slengt på bordet i venteværelset, og en eller annen åpnet pakken og ropte opp navnene. Hver avis var forsynt med en rød merkelapp med abonnentenes navn. På veggen i venteværelset hang forresten en 10 - 12 private postkasser, noen flotte, andre mer alminnelige.

Schjeldrup var humorist

Formannen i Bekkelaget Vel, Egil Schjeldrup, holdt under torskemiddagen på årsmøtet for 1965 en tale om muligheter for industri og vekst på Bekkelaget. Det nye renseanlegget skulle ikke bare ha lokalbefolkningens avsky, en skulle utnytte de nye muligheter. Det øvre sjikt av det avskummede fett er et glimrende utgangspunkt rafinering, Tyskerne var her teknologisk svært langt fremme og råstoffet var som skapt til produksjon av margarin. I neste sjikt var det også et verdifullt materiale. En hadde festet seg ved en lisens fra Unilever som ga bra mulighet for fabrikasjon av grønnsåpe. En regnet med støtte fra U-hjelpen til å anlegge en grønnsåpefabrikk. Gummi og plast fra anlegget skulle brukes til å produsere ballonger som skulle fylles med gass fra anlegget. Disse gassballonger skulle brukes til transport av humus eksportert til fjerne himmelstrøk. Bundefjordens Seilforening og Norsk Modellseilforening skulle utarbeide modeller for ballongenes drift til eksportmarkedene. Schjeldrup kunne ikke love stort humus til de tørre fjellknausene på Bekkelaget fordi Ekeportrådet hadde mange forespørseler fra jordens tørre strøk. Gassen hadde fått navnet BG eller Bekkelagsgass. Gassen er alkoholholdig og underveis til kundene hadde gassen destillert seg til alkohol og når en visste at en hadde passert Ekvator, så er det ikke så rart at innholdet blitt Linje-akevitt. Kloakken ble fullrenset og restproduktet er brukbart husholdningsvann for beboerne på Nesodden, og en vil legge en plastladning under Bundefjorden og selge vannet til Nesodden Vannverk.

Jettegryten

Jeg er nødt til å ta med at det var Egil Schjeldrup som bekostet utgravingen av jettegryten ved Bjerringbakken like ovenfor der Bekkelaget togstasjon var i sin tid. Han bekostet også et smijernsgjerde rundt hullet. Grotten er ca. 13 meter dyp og et par meter i diameter,

Egil Schjeldrup gjorde en fremragende jobb med å gjøre lokalhistorien kjent på Bekkelaget.

Kilder:

Egil Schjeldrups notater.

Nordstrands Blad fra 4. januar 1966.

Bilder fra Bekkelaget vel.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag