*Nettavisen* Nyheter.

Sex, dop og fyll på Frogner

Det er noen år siden Alexia var fast innventar på Frogners cafeér.

Bare så det er klart: Jeg elsker Frogner, altså! Alexia Bohwim, debutforfatter av boken med den klingende tittelen "Frognerfitter", krever å bli trodd på det.

Klikk på bildet for å forstørre.

FRISK TITTEL: Debutboken til Alexia Bohwim

Frogner: T-skjorten hennes har Frogner printet på fronten for å understreke tilhørigheten. Frogner var og er verdens beste sted å bo og leve for Alexia.

Selv når hun ferierer, oppsøker hun miljøer med likhetstrekk til Frogner. Hun har blant annet funnet dem i London og København.

Billie og Susy

Lokalavisen møter en litt oppgitt Alexia Bohwim på et av bydelens landemerker, Café Clodion, som også var et av stamstedene til bokens hovedpersoner, Billie og Susy.

Jeg er litt lei av å forklare at "Frognerfitter" er en roman, ingen selvbiografi. Jeg har fått utrolig mange rare og utidige spørsmål om helt private ting, spørsmål jeg tror jeg ville sluppet hvis jeg var mann.

Boken er nok for øvrig skrevet på en rimelig maskulin måte, den forteller historien uten for mye dveling og "føleri". Fortellerteknikken er bevisst, også med bakgrunn i at rusmisbruk gjør veldig mye ugang med følelsene.

De flater ut, topper og bånner forsvinner. Og historien fortelles jo av en misbruker, Billie.

Peter Pan-syndromet

"Frognerfitter" starter med at Billie får beskjed om at Susy har hatt sin siste rus.

Akkurat den episoden har Alexia dessverre hentet fra eget liv, hun mistet sin beste venninne på samme måte.

Det var den hendelsen som trigget boken. For øvrig inneholder boken spor av egne erfaringer, og jeg legger ikke skjul på at jeg har vært ute en vinternatt selv, men jeg er jævlig glad for at jeg ikke har levd Billies liv.

Men venninnen min og jeg var nok like uvillige til å "bli voksne" som Billie og Susie. Den motviljen deler vi for øvrig med veldig mange i vår generasjon.

Jeg har skrevet om et miljø jeg generelt kjenner, sjargong og handling har jeg under skjorta, og jeg har brukt kunnskapen min til å gjøre boken mest mulig korrekt i forhold til tid og sted. Jeg har for eksempel selv gått på Ruseløkka og Fagerborg, da er det dumt å ikke bruke kunnskapen min om disse skolene. Det betyr ingenting for historien og budskapet uansett. Jeg synes ikke boken blir mer selvbiografisk av slikt.

Hysj,hysj

Etter venninnens dødsfall fikk Alexia behov for å skrive om det etablerte og ganske så store rusmiljøet på Oslos beste vestkant.

Boken er ikke skrevet for å sjokkere eller "selge" på sex- og rus-historier, men for å belyse rusproblemet på vestkanten og forsøke å fjerne noen av tabuene rundt det. Noe må jo gjøres! For min generasjon er det for så vidt kjørt, vi er voksne nå og har enten gått klar, landet på beina eller gått ned, men vi har et stort ansvar for neste generasjon barn og ungdom. Det er mye fortielse og hykleri bak fine fasader. Jeg tror på mer åpenhet.

Alexia synes hun møter mange rare holdninger i bydelen sin. Det er lite rom for å skille seg ut blant de fine fasadene, man bør helst gjøre som naboen.

Barna pushes opp og frem og lærer at beskjedenhet definitivt ikke er noen dyd.

Unaturlig skille

Alexia Bohwim er bekymret over det hun mener er forherligelse av alkohol, og synes det settes et unaturlig skille mellom dop- og alkoholmisbruk.

Politiets narko-offensiv "Hvit snø" har hun ikke mye tro på:

Bruk ressursene i kampen mot alkoholmisbruk i stedet. Det rammer langt flere. Ingen starter ruskarrieren med å snorte en liner kokain! Jeg tror neppe det finnes noen som ikke var påvirket av alkohol første gang de prøvde dop.

Jeg hadde ikke mistet min beste venninne hvis ikke hun hadde vært blandingsmissbruker. Alkoholrusen gjør at du mister kontrollen over hvor mye dop du får i deg, sier hun.

Fordi alkohol er et lovlig rusmiddel og en del av "et kultivert liv" skal det som regel alvorlig misbruk til før omgivelsene reagerer. Dette ser barna våre, og de adopterer våre holdninger. Når foreldre samtidig holder kjeft om og benekter all bruk og kjennskap til narkotika, tror jeg det kan være farlig. Det er trist når foreldre juger for ungene sine, og min mening er at jo mer konkret kunnskap unge har om rus, virkninger og farer, jo større sjanse har de til å ta riktige valg, mener Alexia Bohwim.

Ungdom vet og skjønner så mye mer enn foreldrene ofte tror, og ved å tie om egne dårlige erfaringer med rus gjør vi det naturlig for barna våre å tenke at pytt,pytt, det gikk jo bra med mor og far, det kan ikke være så farlig. Jeg tror de kan få viktig lærdom gjennom våre erfaringer, hvis vi er ærlige.

En Bohwim

"Frognerfitter" får neppe sekserne til å trille. Alexia Bohwim, datter av regisør Knut Bohwim, ber om å bli trodd på at det "driter hun i!"

Heter du Bohwim så har du lært deg å ikke la kritikker styre livet eller humøret ditt. Mitt store mål ble innfridd da jeg fikk gitt ut boken. Jeg kan ikke bry meg om at noen ikke skjønner hva boken faktisk tar opp og belyser nemlig dop-problematikken.

Vi har mistet alt for mange flotte, kule mennesker på grunn av rusmisbruk, jeg synes det er overtydelig at ruspolitikken er totalt feilslått. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra unge som liker boken, det er bra. De liker sannheten. For øvrig er jeg ferdig med den nå. Jeg blir fort lei det meste og må videre med noe nytt.

Litt langt vest

Nå lever Alexia et ganske så besteborgerlig liv på Madserud, som hun synes er litt vel langt vest. Hun trives aller best på sentrale Frogner.

Familien består av Alexia, ektemannen og deres til sammen fire barn. Journaliststudier står på programmet hennes utover våren, i tillegg til masse trening og samvær med barna.

Jeg trives utrolig godt sammen barna våre, og barn og unge generelt. Jeg elsker fjortiser, de er sårbare, skjønne og søkende. Og så tror jeg aldri jeg kommer til å slutte å føle meg litt som en fjortis selv.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.