*Nettavisen* Nyheter.

Solskinnshistorie fra en barnehjemsgutt

Jeg kunne ikke ha tenkt meg en annen oppvekst, enn den jeg hadde på Oslo Guttehjem, sier Johan Heier. I år er det 125 år siden barnehjemmet åpnet, og minnene er fortsatt levende.

ST. HANSHAUGEN: Det store gule huset står der fortsatt i Geitmyrsveien 35. Tenk deg tilbake til en annen tid. St. Hanshaugens store park troner som den flotteste lekeplassen, og bilene glimrer nesten med sitt fravær. Det er tid for å fyre i en av husets mange ovner. En åtte år gammel gutt lister seg ut på et kaldt gulv, og begynner den harde jobben. Johan Heier vokste opp sammen med tjue gutter på Oslo guttehjem, i et strengt, men åpent og gjestfritt hjem.

Det fantes i gamle Christiania mange barnehjem for piker og gutter av borgerlig stand, men få og nesten ingen tilbud til barn fra arbeiderklassen og den fattigere delen av befolkningen. Christiania gutthjem skulle redde fattige barn fra åndelig og legemlig undergang. I 1881 besluttet statsråd Hertzberg sammen med sogneprest Hesselberg, og skolestyrer Gjertsen å åpne et gutthjem i Geitemyrsveien 35 ved St. Hanshaugen. Sistnevnte var eier av Nicolailøkken, og donerte deler av tomten til "trængende Gutter, i Alderen mellom 5 og 9 Aar, til fuldstændig Forsørgelse og kristelig Opdragelse", som det står i Christiania guttehjems statutter. Guttene skulle gå på skolen fra skolepliktig alder, og bli i stiftelsen til konfirmasjonsalder. Stftelsen ble finansiert av flere private bidragsytere, og frivillige arbeidere.


Mor

Lærerinnen ved Møllergata skole, Martha Widding, ble hjemmets første bestyrerinne. Mor Martha og hennes hjelpere oppdro barna i streng luthersk protestantisk ånd, hvor orden og disiplin rådet. Det var vanlig å kysse riset etter avstraffelse, men hjemmet fremsto i tiden som et mer liberalt hjem sammenlignet med pikehjemmenes strenge herrnhuterske kristendom. Diakonissen Mor Maren ble bestyrerinne etter Marthas død. Hun gikk inn for kjøp av et landsted til guttene, selv om mange lurte på om det ikke var landlige omgivelser nok på St. Hanshaugen. Landstedet fikk navnet Sjøstrand, og brukes fortsatt den dag i dag av de gjenlevende guttene. I Mor Marens fotspor fulgte Tante Signe og Tante Alhed.

Et gjestfritt hjem

Hjemmet bar preg av et stort fellesskap, og var et gjestfritt hjem. Familien besto av tjue gutter, tante Alhed, en assistent, kokka og en barnepleier. Innimellom kom en sydame og en vaskedame innom. En vanlig dag på hjemmet startet klokka 7, og hver av gutta måtte jobbe hardt for å fyre opp de mange ovnene i huset.

Vi spiste enkel mat, og frokosten ble innledet med en liten andakt, sier Heier. Middagen besto som regel av havregrøt eller fisk, som på den tiden ikke kostet all verden. Man var nøye med å ikke kaste maten, og gårsdagens uspiste brødskiver ble gjerne satt på bordet neste morgen. Det var en enkel og streng oppdragelse. En fast regel var at om man lekte med ild, ble det ris på baken. Heier opplevde sjelden å bli straffet, men det vanket også en enda mer ydmykende og tvilsom form for avstraffelse.

Hvis noen hadde gjort noe veldig galt, ble de eldste guttene hentet, for å gi juling til de yngre, sier Heier. Ikke alle minnene fra tiden på guttehjemmet er like verdt å huske. Før sto det "Christiania Guttehjem" i store bokstaver på fasaden, men da Heier flyttet inn i 1939, var disse borte.


Unikt

Det kjedeligste vi visste, var å gå i kirken, sier Heier. Ved høytidene bar det avgårde til Gamle Aker kirke, sammen med speiderguttene. Naboen Maartmaan satt lenge i guttehjemmets styre, og hadde et menneskelig og nært forhold til guttene.

Jeg husker at Haralds bestefar kastet epler ned til oss, også passet vi på at ingen andre barn gikk på epleslang der, sier Heier. Harald Maartmann har tatt seg tid til å være med på mimretur forbi St. Hanshaugens mange institusjoner.

Det var nok et unikt hjem, sier Maartmann om Oslo Guttehjem.

Det hersket mange rivaliserende gjenger med barn i området. Verstingene bodde på "geita", som var gjetemyren tvangsskole. Lenger borte i veien, bodde jentene på det Ankerske hus, som flere av gutta beøkte titt og ofte.

Jeg husker det var vakre malerier i gullrammer, og store rokokko-møblementer der, sier Heier. Innredningen var langt unna de enkle værelsene på Guttehjemmet. Der sov guttene på rekke og rad oppe i annen etasje, mens pliktene ventet. Likevel var det mange av guttene som heller ville være hjemme, enn å dra hjem til sine respektive familier på søndagene.


Hjerterom

Tante Alhed tok guttene med på teater og kino, og med sin store bekjentskapskrets kom det mange foredragsholdere og musikere hjem til Guttehjemmet.

Tante Alhed leste høyt for oss, og var et meget kultivert menneske, sier Heier.

En hendelse husker Heier spesielt godt. Under krigen fikk guttene besøk av en engelsk flyoffiser som hadde rotet seg vekk like ved landstedet Sjøstrand. Flyoffiseren fikk være med Tante Alhed og guttene til hjemmet i Geitmyrsveien. Også flyktninger fra Finnmark fikk plass i det gjestfrie hjemmet, og ble boende en stund.

Huset var hjerterommet selv, og man finner nok ikke noe slikt sted i dag, sier Heier. Han husker også at guttene sparket fotball på løkken bak huset, og gikk ærender for bestyrerinnen.

Noen ganger måtte vi ned til byen for å gjøre ærender, og da fikk vi ti øre til trikkepenger. Men gutta tok heller beina fatt, og kjøpte heller godteri for tiøringen.

Da gutta ble eldre fikk de ved festlige anledninger lov til å ta turen ned til Schrøder for å drikke et glass øl.

Det var ikke alltid populært å rope høyt om at man bodde på guttehjemmet.

En gang vi tok trikken, sa tante Alhed stolt og tydelig at alle fra guttehjemmet skulle av på neste stopp, sier Heier. En av guttene foretrakk å bli sittende, og gikk istedet av på neste holdeplass for å unngå å bli stemplet som barnehjemsbarn. Heier husker likevel ikke å ha blitt sett ned på eller mobbet av andre barn på grunn av sin tilhørighet til guttehjemmet.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.