RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Søppeldrømmen


 
 

Jippi! To nylig leste avisartikler gir meg grunn til forsiktig jubel. Miljøverndepartementet skal i september 2009 dra i gang tidenes omlegging av den norske søppelhåndteringen. Året etter skal Klemetsrudanlegget ta i mot plastrestene våre i blå poser og matrestene i ditto grønne.

Endelig skal jeg i Oslo få anledning til det samme som på den lille øya mi utenfor Tromsø. Der har innbyggerne lenge sortert søppelet i røde, gule, blå og grønne poser. Kjøpt i butikken, fylt og kastet i én og samme dunk. Helt problemfritt.

Problematisk var det heller ikke å innordne seg søppelsystemet i Isernhagen, en liten Dorf utenfor Hannover, dit familien flyttet i begynnelsen av 1990-årene. Det var faktisk her søppeldrømmen min ble født.

De første dagene lette vi febrilsk etter eneboligens "kommunale søppeldunk". Gjenknyttede bæreposer med diverse innhold tårnet seg opp i garasjen. Hvor skulle vi bli kvitt søppelet? Mandag morgen kom svaret. Like før klokken sju svingte søppelbilen inn i gata vår. Og der, utenfor de andre husene stod naboenes søppelsekker på rekke og rad.

Mandagen etter var vi med vi også. Sekkene, gjennomsiktige med skrift i forskjellige farger, var fylt etter instruksjonsboka. Trodde vi. Men, i "Ordnung muss sein- landet" godtas det ikke at en brun flaske har lurt seg ned i posen for grønt glass. Feiltagelsen lyste mot meg i form av en knalloransje klistrelapp med påskriften "Falsch sortiert" på den forlatte sekken. Klar melding fra søppelbilens folk: Vi ser hva som er i sekken din. Denne tar vi ikke med. Prøv igjen! Det ble min første og siste feilsorterte søppelsekk i Isernhagen.

I butikken gikk jeg også "fem på" i starten. Etter å ha betalt, ba jeg om poser til å pakke ned varene mine i. Kassadamen så rart på meg. Plastposer? Her bruker vi nett og kurv. En nabo kom meg til unnsetning. Hun hadde et nett å låne bort.

Fra da av lærte jeg raskt hvordan mengden av søppel kan reduseres, og det resterende sorteres. I kurven min lå frukt og grønnsaker uten plast, brødet med litt papir rundt magen, oppskåret ost og pålegg i medbrakte Tupperwarebokser, og selvtappet melk i flasker med kork. Litt bonderomantisk kanskje, men systemet fungerte perfekt. Og, all unødvendig emballasje vi ikke ville ta med hjem, ble lagt igjen på store bord. Firmaet som hadde levert varen, måtte ta det unødvendige med tilbake. Klar beskjed fra forbrukerne om hva vi ikke ville ha. På den tiden forsvant eskene til både tannkrem og kaviartuber.

Denne ordningen var et flott ledd i ringen av miljøtiltak. Mindre søppel med hjem, mindre søppel i sekkene på mandager. Jeg tror ikke vi noen gang får Isernhagen-forhold i Oslo. Men, jeg har tatt med meg de gode, snart 15 år gamle vanene hjem. De er ikke alltid like lette å praktisere i en by hvor man påprakkes plastposer for hver minste lille ting man kjøper, og blir sett rart på når man takker nei. Men, jeg gir ikke opp. Jeg tror fremdeles at en del av søppeldrømmen min kan realiseres her hjemme på bjerget også.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere