RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Sta gammel "dame" unngikk flammenes skjebne

Den stolte båten fra 1860 vansmektet på land og skulle brennes. "Alexandra" ropte om hjelp og ble hørt! Medlemmene av FB1860 fikk reddet henne.

SJØLYST: "Alexandra" er et vakkert og spesielt prosjekt. Medlemmene av Frognerkilen Båtforening av 1860 har følelser for gamle ting. Klenodier skal ikke hives på dynga!

Det er spennende å finne ut av den gamle historien og sette den sammen. Kanskje vi kan få laget en bok om henne? Vi samler masse fakta! Prosjektleder Tom Andreassen ser på båten med disneyblikk. Han klapper henne på skroget og kommer med koseprat. Hun er tydelig kjæledeggen til både Tom og alle sammen.

En gang i 1860 ble "S/L Alexandra av Liverpool" trolig bygd for en engelsk lord. Hun var en stolt båt som pløyde bølgene på engelske innsjøer ikke så ulik Oslofjorden i størrelse. En lystyacht for det dannede selskap, som satt trygt under overbygget i hekken, og skålte fornøyd mens de unngikk å få sol, vanndråper og annen brutal natur i ansiktet. Selveste kong Oscar var en av dem som var så heldige å eie denne lekre 37-fotingen. Hun er ikke mer enn to meter bred, med teakskrog og spanter av eik.

Hva slags type er hun?

Det er ikke egentlig noen båttype, forklarer Tom. Hun hadde dampmaskin, og det var noe nytt da. Man visste ikke helt hvordan man skulle bygge. Så de tok skroget på en seilbåt, forandret litt og satte oppi en dampmaskin. Da hadde man fått motorbåt! S/L står for steam and launch. Hun ble kjøpt og importert til Norge av skipsreder Gotfred Brydesen. Siste fikk aldri gjort hva han drømte om. Hun ble liggende ved Revierkaia i en årrekke, urørt. Da gikk båtforeningen der lei. Det finnes ikke flere igjen av denne båttypen. Hun er Norges eneste og nest eldste. Bare "Skibladner" er tre år eldre. Men den er en stålkørj! Dette er teak...

Riksantikvaren grep inn?

Han fikk stanset dem, og fraktet henne til Gressholmen for statens regning. Men der ble hun liggende på land i 22 år til.


Brukt som søppelkasse

Med bare måker og kaniner til selskap?

Litt folk også! Hun ble nærmest utsatt for mobbing: Havnet på siden, og alle brukte henne som søppelcontainer. Da vi fikk tak i henne, måtte vi fjerne over et tonn dritt. Alt fra gamle madrasser til blikkbokser. Det tok tre dager. Men alt søppelet holdt på fuktigheten, og det har reddet treverket. En av karene våre som jobbet på havna, hadde lagt merke til den flotte båten lenge, sier Tom. Han hadde til og med lekt i den som gutt, for familien hans hadde hytte på Lindøya. Han syntes så synd på henne.

Stakkaren lå jo hjelpeløst på land, utsatt for all slags vind og vær. Alexandra måtte reddes! Han snakket med de andre i foreningen vår, og alle tente straks.

Først måtte vi finne slektningene til siste eier, og få tillatelse til å hente den, forklarer Tom. De ga oss til og med noe utstyr som hørte til båten! Hun ble fraktet forsiktig til Bestumkilen av Lindøya Slipp. Hun så så liten ut på det store dekket. Tre av oss fulgte henne hit fra Gressholmen. Vi løftet henne forsiktig med truck. Tauene strammet til for å løfte henne ned - og det holdt. Hun var VÅR!

Da var det å tømme, skrape, vaske og olje! Olje og olje ikke den siste olje, men livgivende! Treet drakk av hjertens lyst, og trutnet så regnvannet måtte pumpes ut!

Alle som er innom, klapper Alexandra på skroget og prater med henne: Det blir så fint så, jenta vår! Nå skal du være hos oss bestandig.

Hun har sterk livsvilje?

Skikkelig sta dame! svarer han stolt. Hun er trolig tegnet av den legendariske William Fife.

Hun ble oljet utendørs den første sommeren?

Jamen så måtte hun jo få hus! Vi fikk laget et vinterisolert hus til henne her på Sjølyst. Dermed kan vi jobbe året rundt!

Hva er det som må gjøres nå?

Lage nye spanter, og skifte kjølstokken. Du ser den er nokså medtatt ut.

Og så skal vi luse, sier Severin.

Det betyr å naute opp, sier Tor og viser: Det er er store sprekker mellom alle plankene i skroget.

Man kan lese avisen gjennom dem, fleiper en av karene.

Sprekkene må tettes med teakfliser, sier Tor. Men ikke for tykke, det må beregnes hårfint. I vann vil flisene trutne, og er det blitt for tett, sprekker selve planken!


Vanskelig puslespill

For å rekonstruere alt sammen helt riktig, må vi finne de originaldelene som mangler. Noen løse biter lå oppi sammen med alt søppelet.

Har dere originaltegningene å se etter?

Vi har tegninger av tilsvarende båter, men ikke akkurat denne. Verftet opphørte i mellomkrigstiden. Vi har lett i fem maritime museer. Det finnes en tegning av en sånn båt, på et håndmalt gammelt serivse fra Porsgrund Porcelen... Men nå skal jeg vise deg noe fint!

Tom går bak i lokalet og foretar en kjapp avdukning.

Den originale dampmaskinen! sier han stolt. Det tok halvannet år å finne den.

Den hadde havnet på loftet hos en lærer på Ruseløkka, han som skapte Teknisk Museum. Men nå har Alexandra fått den igjen! Vi skal få den på plass. Dette overbygget foran er kommet på senere. Det må vi fjerne, for hun skal se ut sånn som hun gjorde opprinnelig.

Døren på klubbhuset står ikke stille. Det kommer folk ut og inn hele tiden - for å jobbe med båten, eller i det minste sjekke at hun har det bra.


Den store framtidsvisjonen

Målet er å få henne ferdig til 2010. Da fyller både hun og Båtforeningen vår 150 år, sier Tom. Alt skjer på frivillig basis, dugnad og greier.

Enormt mye jobb. Hvorfor gjør dere dette?

Vi er jo båtfolk, sier Tor. Også er vi litt gærne.

Dere driver på her både tidlig og sent. Er det noen som husker fjeset på dere? Hjemme og sånn...

Når vi er ferdige med prosjektet, har vi endt som en gjeng aleneboere, alle sammen. Ikke noe familieliv. Ingen vil være sammen med oss mer...

Tom rister på hodet.

Hun blir trolig hvitmalt. Riksantikvaren sier det er riktig farge på båter fra den gangen, sier Tom.

Jeg synes Alexandra sier noe, og går helt borttil henne. Er det veldig lenge til 2010? hvisker hun.

Omtrent tre år, svarer jeg.

Jeg lå på land mye lenger enn det! sier hun. Jeg kan vente på dette. De er så snille! Her skal jeg bli.

Hun sukker lykkelig.

Hvordan vil det føles når Alexandra slipper ut i vannet igjen så dere kan kjøre med henne?

Jeg tør nesten ikke svare for det, gitt, sier Tom. Det blir så sterke følelser... Alexandra har nok aldri tilhørt noen som var så glad i henne som disse båtfolkene.

Jobben koster tid og penger. Her går det på idealisme og mye kaffe. De har søkt om støtte fra Riksantikvaren. Å restaurere historiske funn krever ressurser. Å finne alle bitene av historien er heller ikke lett. Har du lyst til å sponse Alexandra-prosjektet? Kjenner du noe av historien? Da kan du ta kontakt med Frognerkilen Båtforening av 1860. Du kan f.eks. ringe 22 50 95 20 (12-16). De vil bli glade for å høre fra deg!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere