*Nettavisen* Nyheter.

Stortingspresident emeritus steller hjemme

Som guttunge ble han mobbet fordi han var jøde. Da ble han brobygger. Som voksen fikk han St. Olavsordenen for sin innsats for toleranse og humanisme.

FROGNER: Jo Benkows politiske merittliste er lang. Fra 1965-93 var han stortingsrepresentant for Akershus Høyre, fra 1980-85 partiformann. Han ledet partiets stortingsgruppe 1981-1985, så fulgte en periode som stortingspresident i åtte år. Han har også vært president i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen, som overvåker menneskerettighetene, og jobber for at de skal respekteres og omsettes i handling. Han har vært president i Sakharovfondet, og er en svært etterspurt foredragsholder, med temaer som Midt-Østen og antisemittisme. Bare i fjor holdt han 64 foredrag. Han er også kommandør av St. Olavsordenen, og fikk Bokhandlerprisen i 1985, for "Fra Synagogen til Løvebakken". For Jo er også forfatter og utdannet fotografmester og jobber i tillegg som "hjemmeværende husmor". Du visste det kanskje ikke, men han rører i grytene med like stor eleganse som han holder foredrag.
Jo er en flink husmor
Kaffe? spør Jo Benkow belevent. Den brune væsken lander i koppen som en helproff brettstuper. Jeg er husmor, sier han. Jeg har jo utearbeidende kone, og middagen må stå på bordet til hun kommer hjem... Han smiler fornøyd.
Det perfekte kjønnsrollebytte?
Det der fikser jeg, skal jeg si deg! I dag blir det ovnsbakt røye. Selvfisket.
Skal du imponere meg, nå?
Stekes i folie med smørklatt, litt rosepepper, hvitvin...
Mm skikkelig snadder! Du er glad i å fiske, har jeg hørt?
Ja, og ikke bare sjøfiske! Vi har et sted ved sjøen der vi setter mye garn. Men vi har hytte på fjellet også, der vi har leid garnrett. Anne Lise er alltid med. Jeg dorger også, for jeg er mest tålmodig av oss. Det er garnfiske vi er sammen om.
Frogner, perfekt på jorden
Vi flyttet hit i 1983, mens jeg ennå var partileder, forteller Jo.
Hvorfor valgte dere Frogner?
Nja.. Vi lette etter et passende strøk, som ikke var for langt fra arbeidet. Her var det veldig fint. Aldeles perfekt, faktisk. Akkurat det vi hadde behov for. Altan og peis og gjestedo, og garasje i bakgården. Og nydelig utsikt! Man kan se fjorden herfra. Han nikker mot vinduet. Og langt der ute ser vi fjorden som en glitrende blå stjerne himmelen har mistet.
Det er sjelden å kunne bo så sentralt, og likevel så stille. Vi har ingen gjennomgangstrafikk her. Ingen sjenerende lyder. Det ligger bare lave hus foran oss, så man har ikke følelsen av å bo spesielt bymessig heller. Han sukker litt.
Så mørkt og tungt ute i dag! Men det skulle likevel vært enda mørkere.
Verre enn dette? Hvorfor?
For om kvelden kan du se hele Oscarshall fullt illuminert. Et nydelig syn! Det er litt hyggelig. Det burde du ha sett.
Som politiker har du med mange mennesker å gjøre. Blir du inspirert av det? Av folk på Frogner, f.eks...
Kanskje ikke på Frogner spesielt, men... Hvis man ikke er interessert i mennesker, bør man heller ikke bli politiker! sier han bestemt. De fleste er hyggelige, uansett hvor man kommer. Særlig hvis man legger vekt på å være hyggelig selv.
Høyhus ødelegger boligstrøk
Er du opptatt av småting som kan oppta folk? Eller må alt ligge på et rikspolitisk plan; riks-snømåking- og parkeringsplasser, riks-høyhusbebyggelse osv
Jeg er ikke så opptatt av snømåking. Men uharmonisk høyhusbebyggelse har ødelagt mange strøk! Jeg er opptatt av pen arkitektur. Dette huset er fra 1934. Litt høyt under taket, med tykke vegger. Det er ikke bygd med sparebluss, men er fra en tid da man ikke tenkte så mye på å spare på materialene. Det er litt gammeldags, med anretning og pikeværelse, som man kalte det den gangen.
Hvorfor ble du politiker, og ikke snekker f.eks.?
Det begynte nærmest på lokalplan. Jeg jobbet som fotograf i Moss, og traff Sven Stray, som da var i Moss Unge Høyre. Han spurte om jeg ville komme på et møte. Han holdt et foredrag som var så fint at jeg meldte meg inn. Men jeg hadde ikke tenkt å bli fulltidspolitiker. Jeg var ingen broiler da jeg kom med! Hadde etablert min egen virksomhet, og var over 40. Jeg kom sent i gang i forhold til mange unge løver i nasjonalforsamlingen i dag. Men jeg holdt på til jeg ble 69. Jeg fulgte et råd fra en venn av meg, som var speaker i Parlamentet: "I had the wisdom to retire before I was asked to do so."
Det må være en fin følelse å være ønsket?
Klart at det betyr noe å bli valgt. Men vet du hva? Egentlig hadde jeg lyst til å bli forfatter! Krigen forstyrret de ambisjonene. Det ble ikke noe av. Det ble ingen univesitetsutdannelse på meg heller. Jeg orket ikke det etterpå. Men man kan overleve uten det. Det var først på mine gamle dager at jeg kom på det med å skrive bøker igjen. Jeg hadde ikke tenkt på det på lenge, men ble bedt om det av Skartveit hos Gyldendal.
Det er fine bøker...
Jeg har lest dem jeg også, sier han lunt. Jeg har forresten skrevet alle bøkene etter at jeg flyttet hit! Kanskje det faktisk er noe inspirerende i naboskapet, som du sier...
Du er kjent for en underfundig humor?
Humor er en veldig hjelp. Man må ha et minstemål av humoristisk sans. Det lindrer i tunge stunder. Ikke alt man opplever, er like lystig. Den har utviklet seg under omstendighetenes harde trykk.
Er det noen av utmerkelsene dine du setter spesielt pris på?
Da jeg ble kommandør av St. OIavsordenen. De sa det ikke hadde noe med mitt verv som stortingspresident å gjøre, men mitt arbeid for toleranse som du nevnte. Da følte jeg glede.
Uttrykk for tillit
Du ble utnevnt til stortingspresident i 1985. Hva følte du da, som man spør folk som peser på målstreken?
Du vet, det var stas. Det var jo et uttrykk for stor tillit, særlig påbakgrunn av min etniske tilhørighet.
Apropos etnisk... I 1994 skrev du boken "Det ellevte bud". "Det farligste i verden er ikke hat, men likegyldighet..."
Det er et oppgjør med rasismen. Rasisme er et hinder for fred. Vi kan ikke snu ryggen til.
Boken har etterord av Elie Wiesel, en personlig venn av deg. Hvordan ble du kjent med ham?
Da han fikk Fredsprisen, inviterte jeg ham til te på konoret mitt. Vi ble venner med én gang, og besøker hverandre stadig. Et vennskap som har betydd mye for meg.
"En politiker skal ikke bare følge folkemeningen, men bidra til å forme den," ble det sagt en gang. Det kan man si at Jo Benkow har gjort, gjennom sine mange foredrag, debattinnlegg og alt han har skrevet. Å arbeide for toleranse, er å arbeide for fred. Det er vel det største bidrag en politiker kan gi i sitt virke.

Men vet du hva? Egentlig hadde jeg lyst til å bli forfatter
Jo Benkow

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag