RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Stubljan i Helle Ingier og hustru Theas tid

I 1945 hadde Vestre Akers Blad en artikkelserie om Ljansbruket og det er herfra jeg har sakset ukens "Aktuelle Historie"

Herskapelig - siste halvdel av 1800-tallet

Den vakre gamle hovedbygningen på Ljan herregård som brente i 1913 var over 200 år gammel. I alminnelighet regner man med at den ble oppført i 1765, men det var nok allerede før den tiden et koselig lite tømmerhus som tjente som hovedbygning på Hvitebjørn, Stubljans navn fra gamle tider. Men godset vokste etter hvert, og så ble våningshuset også utvidet. Det ble forandret og bygget på for å bli godset og herskapet verdig, og til slutt ble det en staselig toetasjes trebygning som lå som en skinnende åpenbaring for seilerne når de rundet odden og fikk et glimt inn i den idylliske Ljansbukta.

Endringer

Ettersom huset var blitt bygd på, var de gamle vinduene blitt murt igjen, men når panelingen under reparasjoner og forandringer ble fjernet, fikk en ofte et glimt av gamle dagers byggekunst og stil under stokkene. Den gamle gårdsbestyreren, Peter Andresen, forteller at vindusstokkene i bygningens første dager var rosemalte, med de fineste mønstre og farger, men tidligere generasjoner hadde liten sans for å bevare det gamle, og de fargeglade gamle stokkene ble forsvarlig dekket av en solid veggpaneling.

Mange stuer

Den store bygningen hadde rikelig plass til vertskap, tjenere og en god del gjester. Stuene og salongene lå på rad og rekke, den ene vakrere og mer kostbar enn den andre. I første etasje strakte den store festsalen seg over nesten hele fasaden mot syd, med fire store vinduer ut mot sjøen. Det ble alltid hengt opp rene gardiner til jul, dette var Peters oppgave. Sammen med noen av pikene, som bar de mange fagene tunge silkegardiner, trådte han inn på den blanke parketten, hvor fruen og frøknene stod for å inspisere arbeidet. De hilste vennlig, men først tok fru Ingier et raskt overblikk over Peters føtter! Da gjaldt det at skotuppene skinte. Veggene i salen var dekket fra gulv til tak med skinn som var rosemalt i mange farger og utenpå dette trekket hang de praktfulle veggmaleriene som ble forvandlet til aske den skjebnesvangre dagen i 1913. Det koselige gamle røkeværelset ble etter hvert det reneste våpenmuseum. En bror av gamle Helle Ingier var løytnant og hadde med seg alle slags våpen som etter hvert fikk plass over sofaen og bokskapene her inne. Pistoler og sabler i alle størrelser og fasonger hang i kryss og tvers på veggene. I et hjørne hang et stort fotografi av husets frue. Det var et eget biljardrum på Ljan, og biljarden var en yndet underholdning blant husets gjester. I dagligstuen foran den store rundbrenneren, stod en gammel knirkete gyngestol, "som gammer'n satt i", forteller Peter.

Feieren kommer

Hver 6. uke kom feieren og renset opp i ovnene, og en gammel husmann fulgte i hælene på ham og bar ut soten og asken. Da døren smalt igjen etter den svarte gjesten, måtte alle vinduene tas ut og bæres ned i bryggerhuset hvor stuepikene gav dem en omgang med vann og såpe. Gulvteppene ble tatt ut om våren, luftet og lagt vekk for sommeren, og det var litt av et arbeid å få dem på igjen til høsten. Peter og kusken strevet i sitt ansikts sved med å flytte ut de tunge møblene, og de halte og dro i buffeter og bokskap for å få alt i orden til herskapet kom ned til frokost. Det mest kjente værelset i huset var utvilsomt det såkalte "porselensværelset". Her var det samlet porselen, krystall, fajanse, sølvtøy og andre kostbare kunstgjenstander for store verdier. På et lavt bord lå nok en kunstskatt, en diger familiebibel med bilder. Hjørnene var beslått med store sølvplater, og den brede skinnryggen strakte seg nesten over halve bordet. En del av stuene lå i annen etasje, og i en av dem var en stor rund sofa med springvann i midten plassert midt på gulvet. Et praktfullt blomsterflor i alle regnbuens farger dannet en broket krans rundt de spillende vanndråpene, mens enkelte tunge blomsterhoder hang lutende ned mot sofaens silketrekk.

Festmat til hverdags

Hjertet i det gamle herskapshuset var nok likevel det store, lyse kjøkkenet, hvor husjomfruen og de 6 kjøkkenpikene tryllet fram de vidunderligste delikatesser. Det var dessuten egen kokke og kjøkkenpike for gårdens folk. Frøken Ellen Avlangrud, som de fleste Nordstrandsfamiliene tenker på med glede i forbindelse med ryper, oksesteik og duftende Waleskringle, var elev på kjøkkenet på Ljansgodset som ung pike. Hun forteller så tennene løper i vann om lunsjer og middager hvor en måtte ta begge hendene til hjelp når en skulde telle rettene. Pikene stod og arbeidet ved et stort langbord midt på det rutete steingolvet og ved benken som strakte seg langs hele den ene langveggen. Det gjaldt å stå tidlig opp om morgenen for å få delikatessene ferdig til de høye herskaper kom ned til frokost ved 9-tiden, og allerede da klokken slo 7, var kjøkkenpikene på pletten. Det ble servert ferske horn til frokost hver dag, og loff- og brøddeig ble satt om kvelden, så pikene også rakk å servere duftende varme brød til dagens første måltid. Klokken 1 var det lunsjen som stod for tur, med kaldtbord, flere varme retter og et herlig utvalg av kaker til slutt. Dagens beste, fineste og lengste måltid var selvfølgelig middagen. Den var til hverdags omtrent sånn som vi no med fare for helse og humør tillater oss å drømme om en gang i blant, en riktig førkrigsfestmiddag. Ja hør bare hva som ble servert en alminnelig hverdag: Laks med hollandaisesaus og agurksalat, timballer med majonesstuing, lammestek med grønne erter og salat, asparges med rørt smør, og til dessert vaniljeis og appelsinis. En lett og deilig sommermiddag etter et forfriskende bad i Bunnefjorden!

Eventyr

Alle som fikk et glimt inn i herligheten, ble blendet av skjønnheten i "det kostbare Ljanssmykket". Den unge Hedemarkspiken som ble stående som fjetret på terskelen, tolket nok mange besøkendes tanker da hun utbrøt: "Å nei, jeg er nå vel ikke på jorda lenger nå!"

Alle levde godt, og Ingiers undersåtter både husmenn, oppsittere og arbeidsfolk, - så ikke bare med ærbødighet og ærefrykt, men også med tillit og takknemlighet opp mot dem som levde innenfor eventyrslottets skinnende kvite vegger.

Kattene på kjøkkenet

Fru Thea gikk om formiddagen gjerne i en enkel sort huskjole. Når hun tok en tur til kjøkkenet for å prate med husjomfruen om dagens meny, ble det liv i de tre små nøstene av noen katter. De hang og klatret i de vide skjørtene og gav seg ikke før de var nådd opp på skulderen hennes. Det blanke stoffet var helt rispet opp av katteklør, men fru Thea lo og gav de små kjeledeggene en kjærlig klapp. Da svigerdatteren overtok da Thea døde i 1897, ble det annerledes. Johanne Ingier hadde en uovervinnelig redsel for katter, hun satte ikke sine ben på kjøkkenet uten at hun visste at disse udyrene ikke var der.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere