RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Syrinene blomstrer på Katisa

Sverre Martin Fjelstad formidlet naturopplevelser i en årrekke. Han har utgitt 24 bøker, hatt fast spalte i A-Magasinet og laget mer enn 130 naturfilmer for NKR. I en artikkel i Nordstrands Blad fra 1955 forteller han om sim bestemor som vokste opp på Katisa ved Nøklevann. Sverre Martin Fjelstad har ordet

Følger en gårdsveien som strekker seg langs Nøklevannets sørside, fram til den nylig nedlagte plassen "Guldsmeden", vil en omtrent på halvveien støte på en del syrinbusker og en hustuft som ligger like i veikanten. På den andre siden av veien ligger det en liten gress-slette, tydelig nok ryddet av menneskehender. I det man går forbi, kikker man som regel like over sletten, og ned mot vannkanten, som skjærer sletten av i en fin bue.

Den yngre generasjon av Østmarktravere har det svært ofte riktig travelt idet de passerer stedet, men det kan nok hende at en og annen av den eldre årgangen stanser opp, aldri så lite, og lar tankene fare:

Her lå den gamle plassen "Katisa". Navnet har opprinnelig vært Kattise, som er en gammel fangstinnredning for fisk men min gamle bestemor fortalte meg engang at hun trodde det skrev seg fra katter på is, som så ble forkortet til "Katisa"!

Ja, "Gamle mor Fjelstad" burde vel i grunnen ha kjent opprinnelsen til navnet, for hun trådte sine barnesko nettopp på "Katisa". Fra hun var ganske liten og til hun var 20 år gammel, levde hun sommer som vinter på denne plassen inne i skogen. Og livet må nok ha fortonet seg ganske annerledes der inne i hennes ungdom enn hva det gjør der idag.

Plassen lå drøye
milen i fra Oslo, eller Kristiania som byen den gang het. Den lange veien inn til byen var det først å gå over skogen til en kom fram til gårdsveien, og så var det å følge denne praktisk talt helt fram. Sammenlignet med veiene nå til dags, tør man vel nesten kalle den gamle Enebakkveien for en gårdsvei.

Annen hver dag var det min bestemors plikt å gå den lange veien helt inn til byen for å selge den melken plassen i det hele tatt kunne unnvære.

Folk var visst
ikke så redd for å gå litt i gamle dager. Nå til dags, hvor vi bare har å sette oss inn i en bil og fare av gårde, kan vi vel vanskelig tenke oss hva det vil si å måtte gå et par mil, for bare å få noen ører for en melkeskvett!!

De trengte så
visst ingen mosjonspartier skogsfolk i gamle dager! "Jeg liker ikke tykke folk, i min ungdom fikk de ord på seg å være lat den som var tykk" pleide min bestemor å si. Hun skulle ha levd i dag, "Gamle mor Fjelstad"! I hennes ungdom hadde de nok ganske sikkert andre avstandsbegreper enn hva vi har idag. Jeg glemmer ikke hvor stolt bestemor var, da hun fortalte meg om en gang hun hadde vært på besøk helt ute ved "Skjælbreia" i Rausjø-marka. En tur på vel 3 mil fram og tilbake fra Katisa, og det gjennom bare tette skogen!

På "Skjælbreia" bodde det "skyldfolk", som sikkert var meget lykkelige over et så sjeldent besøk. "Skyldfolk" ja, jeg har inntrykk av at det rundt omkring i Østmarka bodde bare "skyldfolk" i gamle dager!

I riktig gamle
dager var Katisa et kjent hvilested med brennevinshandel. Bord- og plankekjørere fra sagbrukene i Flateby og Enebakk kom vinterstid over vannene sørøst fra. Vinterveien gikk da bl. a. over Skjælbreia-vannene, Eriksvann og så Sør-Elvåga. Deretter bar det opp over "Ø-gårdsmosen" og ned til "Ø-gården", så rake veien bort til Katisa hvor det var å ta seg en hvil og noe å drikke. Men dette var vel å merke i riktig gamle dager!

Katisa var en
liten plass. De hadde noen kyr, hadde litt beitemark og så hadde de jo skogen da. Den måtte vel gi noe av seg. Det var nok atskillig mer av både firbente og tobente dyr i de dager! Trengte man til en søndags-middag, så var det bare å ta med seg børsa og gå "like rundt hushjørnet".

Det er ennå
ikke 100 år siden den siste bjørnen ble drept i Østmarka. Den falt for en kule inne ved Svartoren. Ulv var det også på den tid. Ja, ulven opptrådte i flokk helt fram til 1850-årene her inne. I årene 1840-45 ble det observert ikke mindre enn 5 ulver ute på isen på Stensrudvannet.

Skogsfugl måte det
finnes store mengder av.

Jeg husker bestemor
fortalte at "Somme tider buldret århanen så fælt oppe på åsen at nede på Katisa våknet vi av levenet!"

Fisk var det også bra med på den tiden.

Om ikke ungene ved markfiske klarte å få nok til en middag, så satte bare "han far sjøl i stua" ut garnet. Og når han neste morgen før frokost trakk garnet, så var det bestandig noe i det.

Ja, tidene skifter.
Skulle noen la seg friste til å prøve fiskelykken i Nøklevannet i dag, så ville det nok ikke vare lenge før vedkommende fikk oppsynsmannen på nakken, og dertil en klekkelig mulkt attpå. Det eneste fisket som foregår på Nøklevannet i dag er vel pilkefisket på isen, Nøklevann er jo drikkevann!

Da min bestemor
nærmet seg "de tyve", altså i 1870-årene, gikk hun på "frierføtter" gjennom skogen til en liten plass som het "Fjelstad".

Den lå på nordsiden av Skullerudåsen, eller "Korp-åsen" som den het den gang. Jeg kan nesten ikke tenke meg en mer koselig plass i Oslomarka. Lunt og sørvendt, og for sol nesten hele dagen lang. Alt som er tilbake av plassen Fjelstad er en enslig gjengrodd hustuft og en delvis gjengrodd brønn.

En diger lurvegran står i dag hvor peisen sto i gamle dager. Og i "kjøkkenet" vokser det en stake av en osp. Stentrappen opp til kjøkkendøren ligger der den dag i dag.

En bitte liten
gress-slette i sydhellingen nedenfor hustuften er alt som er tilbake av jordveien på Fjelstad. Lite aner vel slalåmkjørerne i Fjelstadbakken at de i dag lager en avsluttende Telemarksving frem på tunet av en gammel husmannsplass!

Her på plassen Fjelstad levde min oldefar, Jens Fjelstad, som skomaker og jordbruker. Fjelstad var husmannsplass under den gamle storgården Rustad, og en ku var hele bølingen de åtte!

Hit var det altså min bestemor gikk på "frierføtter", og her var det at hun traff sin "utkårede", Martin Fjelstad. De var allerede godt kjente fra barn av, og det var jo ikke noe rart i, så familiære som forholdene var inne i skogen her i gamle dager.

Jeg minnes ofte
at bestemor fortalte meg om de gangene hun gikk gjennom ville skogen til Fjelstad og den samme veien tilbake igjen. Det var slik en mengde med fugl, både storfugl og småfugl, "at hver gang det fløy opp en av de riktig store, så skvatt jeg til, så jeg ble både kald og varm".

Skomaker- og jorbruker-yrket
ga vel ikke alltid så meget av seg, og både min bestefar og oldefar måtte nok mang en gang stole på "Dianas" luner. Godt at det var en rik fauna å ta av!

Mange er de jakthistoriene som er blitt til etter dagens jakt, og her er en av de merkelige, slik som Ole T. Messelt skildret den i "Oslomarka".

"Jeg husker en jakttur som Albert Enger og jeg foretok til disse trakter for ca. 30 år siden. Vi møttes ved Skraperudtjernet en mandags morgen og skulle først se oppom trakten ved Fjelstad. Da vi var kommet omtrent til tomten etter Fjelstad-husene begynte bikkja å knurre og små-bjeffe, og her fikk vi øye på et underlig par: En temmelig ruskete utseende herremann med en forhenværende skalk på hodet, satt støttet opp til en fjellvegg. Han var barbeint, og i forhold til de øvrige synlige legemsdeler virket bena rent lyse. Ved hans høyre side satt et kvinnfolk av ubestemmelig alder, og med et nokså herjet utseende, likeledes støttet til fjellveggen. I det vi går forbi letter mannen høflig på skalken og sier: "Å magen er klokka, mester?"

Vi tar tiden og svarer: "Åtte".

"Morran eller kvelden?"

Han får også dette fastslått og legger deretter unnskyldende til da han ser vår munterhet_ "De skjønner, det blei nokså hardt vær her i går!"

På parets flegmatiske blikk der de i felleskap satt og fornam at en velkjent og mindre behagelig verden enn den de nylig hadde sett inn i atter tok dem i favn, og på den sterke dunst av "dunder", var det ikke vanskelig å slutte at her hadde det vært kalas!

Min jaktkamerat skjøt litt etter bom på en årfugl og beklaget vårt møte med kjerringa, da dette alltid betyr dårlig jaktlykke. Jeg fremholdt at for det første var det vel ingen kjerring i lovens forstand, og dessuten satt hun jo helt stille. Det var jo noe annet enn å passere en kjerring som var i fart!"




Like i nærheten
av brønnen, og midt mellom denne og hustuften på Fjeldstad, vokser det noen syrinbusker. Som jeg før har fortalt, så vokser det også på Katisa en del syriner, her gror de villig opp rundt hustuften. Det ser faktisk ut til at der syrinene som har klart seg best gjennom tidene!

Om en eller annen av leserne i fremtiden skulle legge veien om plassen Fjelstad på en Østmarkstur, så fòr ikke bare forbi, stans opp og la tankene fare. Her levde det i riktig gamle dager mennesker. Mennesker som for en stor del levde av hva skogen ga!

Og når skogvandreren i dag ser det vokser noen syriner rundt en gammel hustuft, så tenk på de menneskene som engagn plantet dem. Se på syrinene, lukt på dem, men rør dem ikke! De overlevde menneskene, og nettopp derfor fortjener de å få leve!






Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere