RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Takk til Mona Thorbjørnsen

To legevakter, en fastlege og en ØNH-lege fant ikke ut hvorfor jeg ikke fikk puste. Ingen tok meg alvorlig.

Jeg er operert for en stor svulst i halsen i mars i år som jeg gikk med i fire år uten å få hjelp da jeg hadde svært vanskelig for å puste, og som på denne tiden hadde rukket å vokse inn i luftrøret. En stund før den operasjonen, ba jeg legevakten om hjelp for å klare å puste, men de konkluderte bare med hyperventilering og angst, enda min sykehistorie overhodet ikke rommer disse lidelsene.

Før jul, kom jeg ned dit igjen, og sa at jeg ikke fikk puste, og tryglet om surstoff og sykehusinnleggelse. Legen stod bare og jattet med meg med et halvsmil, og spurte om jeg i tillegg til problemene jeg beskrev, hadde hallusinasjoner. I legevaktjournal jeg fikk utskrift av, innrømmer legen at jeg er kraftig hoven i nese og svelg, men diagnosen er skremmende nok: "Panikkangst". Ingen hjelp blir gitt.

I forrige uke gikk jeg egenhendig opp og leverte bønn til min fastlege ved Lambertseter legesenter, med overskriften: "Akutt. Ber om øyeblikkelig sykehusinnleggelse. Får ikke oksygen". Ingenting skjedde. Legen ringer meg først fredag 21.12. like før hun forlater legekontoret for juleferien, og spør "hvordan det går". Jeg står og peser, og tungen har for mange dager siden hovnet opp til dobbel størrelse. Man kan ikke se ned i svelget overhodet, uten spatel, puster svært dårlig gjennom nese selv med kortisonspray og jeg har lammelser i svelget som jeg allerede hadde forklart både min fastlege og legevakt, 113 og ØNH-lege.

Natteravn Mona Thorbjørnsen hadde møtt meg på senteret på Lambertseter et par ganger tidligere og sett hvor dårlig jeg var, og jeg hadde forklart henne situasjonen. Denne fredagen ringte Mona meg, og jeg fortalte at ØNH-legen jeg nettopp hadde vært hos, hadde slått fast at jeg hadde oppvekst av stafylokokkbakterier bak i nese som var flere av enn normalt, uten at han la større vekt på det. Da ringte det øyeblikkelig en bjelle hos Mona. Hun ba meg å be legen om "doxylin", en svært bredspektret antibiotika som hjalp hvis man hadde alvorlige infeksjoner i luftveiene.

Hun ba meg dra på Ryen legevakt denne gangen, og øyeblikkelig få denne medisinen, samt ta blodprøver og CRP. Fastlegen ringte meg rett etter denne samtalen, ti minutter før apoteket stengte. Jeg fortalte hva Mona hadde rådet meg til, og legen fakset da resept på Doxylin direkte til apoteket her på Lambertseter. Jeg hentet medisinen, men ventet med å ta den til jeg hadde snakket med, og blitt undersøkt av vakthavende lege på Ryen. Legens konklusjon: hyperventilering, angst, "gå på apoteket og kjøp en slynge som saltvannet går igjennom, så skal du se at du blir bedre."

Jeg forklarte igjen om lammelsene i hals og svelg, og den opphovnede tungen, fortalte om ØNH- legen som hadde sett stafylokokkbakteriene, og spurte om ikke en antibiotikakur kunne redde meg. Legen innrømmet at det klart var en infeksjon jeg hadde, men at "vi ikke skulle begynne med så omfattende grep." Jeg var så dårlig, og gikk ikke inn i diskusjon om hans uhyrlige diagnose (fraværet av den).

Jeg ringte Mona med én gang jeg kom hjem, for at hun skulle høre om/hvis jeg skulle "bli borte" etter at jeg tok de to første antibiotikatablettene, og da ringe 113. Jeg visste jo absolutt ikke hva jeg kunne forvente meg da. Få minutter etter at tablettene var tatt, føles det som om jeg får hodet ut av en stramt knyttet plastpose, og luft strømmer inn og fyller alle organene. Jeg blir helt overveldet, og blir sittende i nær to timer og takke Mona for at hun rett og slett har reddet livet mitt. Da jeg rekker ut tungen og ser i speilet i løpet av samtalen, er denne nesten normal størrelse igjen, og svelget kan skimtes. Lammelsene blir borte.

Derfor vil jeg si at jeg er Mona evig takknemlig, og jeg er hinsides sjokkert, og svært redd på grunn av denne ufattelige inkompetente måten jeg har blitt møtt på av legene. Legene tar ikke pasienter på alvor, vi blir mistenkeliggjort med dårlig skjulte overbærende smil og bedt om bare å dra hjem. Det kan ikke bare være jeg som blir møtt på en slik måte, og derfor må dette frem i lyset. Jeg hadde ikke vært i live i dag, hvis jeg ikke hadde "fått denne kuren" av Mona, så mye vet jeg. Tusen hjertelig takk for livet mitt, Mona Thorbjørnsen!

Jeanine Horntvedt

Beboer på Lambertseter

Innlegget er forkortet

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere