RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Jeg er på båttur i Inle - teamet opp med en polsk jente og en belgisk backpacker, sammen kjørte vi båt rundt i den flytende landsbyen
Jeg er på båttur i Inle - teamet opp med en polsk jente og en belgisk backpacker, sammen kjørte vi båt rundt i den flytende landsbyen

Templer og flytende liv

Det har blitt sagt at Burma trenger det brutale militærdiktaturet de har i dag. Burmesere jeg har møtt i storbyene Mandalay og Yangon vil nok være uenige, men bakgrunnen for en slik uttalelse ligger i at landets omkring femti millioner innbyggere ikke bare er burmesere, som ett folk. Flere etniske grupper lever i samfunn for seg selv, med kultur, språk og tradisjoner som skiller seg ut fra resten av sine landsmenn. Løser militærmyndighetene opp det stramme grepet er det noen som mener at de burmesiske statene vil sloss for selvstendighet - frihet kan altså føre til kaos.

Wa er en slik stat, helt nord ved den kinesiske grensen, og her foregår verdens nest største opiumproduksjon (etter Afghanistan). Dopet smugles ut til resten av verden, og pengene som kommer tilbake finansierer Wu-statens egne militærstyrker, og blir investert i videre dopproduksjon - som for eksempel amfetamin og speed.

"Peace of mind er viktig for oss," sier en burmesisk gjestehusdriver i Nyaung Shawe, en stat som er svært annerledes enn Wu. Befolkningen i denne delen av Burma er hovedsaklig befolket av bønder som lever i selvforsørgende stil, i all enkelhet i hus av tre og bambus. Jeg finner også Intha, et folk som lever langs innsjøen Inle, og mange av dem i landsbyer som er en del av innsjøen selv. Husene er bygd opp på stylter som står ut av det rene vannet, og det er ingen veier her, bare vann og slanke trebåter som frakter landsbyboerne til hverandre, til de flytende tomathagene, til markedet; eller de drar ut med garn, til de fiskerike delene av innsjøen.

Inle føles som en helt annen verden enn hva jeg fant i Yangon og Mandalay, to eksosfylte betongbyer som etter vestlig standard føles tretti år tilbake i tid. Her er det peace of mind, som burmeseren sa til meg - og jeg finner den samme freden i tempellandskapet Bagan.

Bagan er et av de eldste og best bevarte tempellandskapene i Sørøst-Asia, og angivelig også det vakreste. Hundrevis av templer er spredt utover det flate landet, og den slående utsikten fra de større templene gir en wow-effekt jeg ikke kan huske å ha kjent siden jeg var tre tusenmeter oppe i peruvianske fjell og så inkabyen Macchu Picchu.

Tilbake i Burma: Blant de flere hundre år gamle templene reises det flere nye stupaer, og nybyggingen forklares i all enkelhet slik: Å reise et tempel er for en buddhist en måte å gi karma-balanse, rette opp feil tidligere begått i livet, en måte på å bli skuls med skygger fra fortiden - på sett og vis er Bagan en svært vakker dumpeplass for dårlig samvittighet.

I kjølvannet av demonstrasjonene som fant sted helt i slutten av september er det som jeg har hele Bagan for meg selv, turistene har flyktet. Jeg klatrer opp i et digert, sandfarget tempel, har baggen pakket full av frukt og kjeks og drikkevann. Ikler meg solbriller og suger inn den overveldende utsikten, lar UV-strålene varme huden, leser i boken min, klatrer enda høyere, forsøker å høre menneskelige lyder, men finner bare lyden av vind i gress. Etter fire timer går solen ned, et praktfult lysshow i varme farger. Jeg står øverst i tempelet, tilbakelent mot oppvarmet sten, lytter til vinden og vet hva burmeseren mente med peace of mind.



Isak Ladegård



Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere